Norsk kobolt: forekomster, industriell bruk og fremtidsutsikter

Kobolt: det kritiske batterimetallet

Kobolt er et sølvhvitt metall som er hardt og forblir magnetisk helt opp til 1121 °C, ifølge Store norske leksikon. Mer enn 40 prosent av verdens koboltproduksjon går i dag til elektroder i oppladbare litiumionbatterier, deriblant NMC-batterier (litium-nikkel-mangan-kobolt-oksid) i elbiler, mens resten særlig går til superlegeringer og hardmetall-legeringer for industrimaskiner — fargepigmentindustrien, som tidligere var hovedbruken, utgjør nå bare rundt 5 prosent, ifølge NGUs oversikt over kritiske mineraler og metaller.

Det globale koboltmarkedet er sterkt geografisk konsentrert. Den demokratiske republikken Kongo sto for 230 000 av verdens 310 000 tonn koboltproduksjon i 2025 — 73 prosent av verdensproduksjonen — ifølge USGS' Mineral Commodity Summaries. En betydelig del av den kongolesiske produksjonen kommer fra håndgraving, en sektor Verdensbanken kobler til risiko for barnearbeid og finansiering av væpnet konflikt der den ikke er regulert, ifølge en rapport fra 2021. Dette gjør kobolt til et etisk og geopolitisk betent mineral, og en viktig grunn til at industrien leter etter alternative kilder, deriblant i Norge.

Norsk kobolthistorie: fra blåfargeverk til moderne leting

Norge har en lang kobolthistorie. Den mest kjente forekomsten er Skuterud i Modum kommune i Buskerud, der Det Kongelige Modumske Blaafarveværk var i drift fra 1776, og som i perioder på 1830- og 1840-tallet dekket opptil 80 prosent av verdensmarkedet for koboltblå fargestoff til porselen og glass, ifølge Store norske leksikon. Gruvedriften ble lagt ned i 1898 da malmreservene tok slutt, ifølge NGUs oversikt over kritiske mineraler og metaller. I dag er Blaafarveværket et kulturminne og museum, men det historiske funnet og nyere kartlegging viser at Norge har flere koboltholdige bergarter av industriell interesse.

• Skuterud, Modum (Buskerud): Koboltgruve og -smelteverk i drift 1776–1898, nedlagt da malmen tok slutt (NGU, SNL)
• Råna, Ballangen (Nordland): Norges viktigste kjente koboltressurs i en magmatisk nikkel-kobberforekomst; kobolt ble utvunnet som biprodukt fra nikkelgruven Bruvann 1989–2001 (NGU, NGU-rapport 2023.021)
• VMS-forekomster fra Løkken i Trøndelag til Vaddas i Troms har forhøyet koboltinnhold — anslagsvis 700 gram kobolt per tonn i restmalmen ved Løkken — men det er usikkert om utvinning fra pyritt vil være lønnsom (NGU-rapport 2023.021)
• Havbunnen: Sulfider og manganskorper med kobolt er påvist på norsk sokkel ved Mohnsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya — mangannoduler er ikke funnet der (Offshore Norge)
• Ringerike (Ertelia/Ertelien) og Espedalen: Kjente nikkel-kobber-koboltforekomster; det australske selskapet Kuniko leter nå både her og ved Skuterud etter kobolt og nikkel (Kuniko, NGU-rapport 2023.021)

Markedstall og ressursestimater

Koboltmarkedet er lite sammenlignet med stål og aluminium, men strategisk viktig fordi produksjonen er sterkt konsentrert. Verdens gruveproduksjon av kobolt var 310 000 tonn i 2025, og globale reserver anslås til 12 millioner tonn, ifølge USGS' Mineral Commodity Summaries. Prisen har svingt kraftig: gjennomsnittsprisen på London Metal Exchange falt fra 28,83 dollar per pund i 2022 til 11,84 dollar i 2024, før Kongos midlertidige eksportforbud i februar 2025 og de påfølgende eksportkvotene bidro til at prisen steg igjen til rundt 15 dollar per pund samme år, ifølge samme kilde. Norge har ingen aktiv koboltgruve, men Nikkelverket i Kristiansand, eid av Glencore, raffinerer kobolt fra importert nikkelmalm, og Norge sto for 26 prosent av USAs import av koboltmetall, -oksid og -salter i perioden 2021–2024 — mer enn noe annet enkeltland, ifølge USGS.

Aktører og bærekraftsdimensjonen

Norge har ingen aktiv gruvedrift på kobolt i dag, men Glencore raffinerer nikkel, kobber og kobolt ved Nikkelverket i Kristiansand. På leteside er det australske selskapet Kuniko som er lengst fremme: selskapet har lisenser ved Skuterud i Modum, der det er påvist høygradige koboltfunn, og ved Ertelien-forekomsten i Ringerike, en historisk nikkel-kobber-koboltmineralisering. Havbunnsmineralene på norsk sokkel har også fått oppmerksomhet: Stortinget vedtok i januar 2024 å åpne deler av Norskehavet for mineralvirksomhet, men regjeringen har etter budsjettforhandlingene for 2026 utsatt den første konsesjonsrunden ut denne stortingsperioden, ifølge Regjeringen.

Bærekraftsdimensjonen er sentral for et eventuelt norsk koboltmarked. Kobolt står på EUs liste over kritiske råmaterialer, og fra august 2025 må selskaper med mer enn 40 millioner euro i omsetning dokumentere aktsomhetsvurderinger (due diligence) for kobolt, litium og nikkel i batterier de selger i EU/EØS, inkludert sporbarhet til utvinningsstedet, ifølge EUs batteriforordning og Europakommisjonens oversikt over kritiske råmaterialer. Under den nye mineralloven, som trådte i kraft 1. juli 2026, regnes kobolt som et av statens mineraler på linje med blant annet nikkel, kobber og gull — det vil si at utvinning krever tillatelse fra staten uavhengig av hvem som eier grunnen.

Koboltfri teknologi: trussel eller mulighet?

En viktig trend er at batteriprodusenter arbeider for å redusere koboltinnholdet i litiumionbatterier. Mer enn 40 prosent av verdens koboltbruk går allerede til oppladbare batterier, mens koboltfrie LFP-batterier (litiumjernfosfat) har tatt betydelig markedsandel, særlig i Kina, ifølge USGS' Mineral Commodity Summaries.

For norsk koboltindustri er dette ikke nødvendigvis en ulempe. Kobolt forblir viktig i høyenergitetthetsbatterier, i superlegeringer for luftfart og forsvar og i hardmetall-legeringer for industri — bruksområder som ifølge NGUs oversikt over kritiske mineraler og metaller utgjør mesteparten av koboltforbruket utenom batterier. Etterspørselen kan derfor vokse selv om andelen kobolt per battericelle faller, fordi det samlede batterivolumet øker.

Fremtiden for norsk kobolt

Norsk koboltsektor er i en tidlig fase. Det finnes ingen aktiv koboltgruve i landet, men Kuniko leter etter kobolt og nikkel ved Skuterud og Ertelien, og Glencores Nikkelverk i Kristiansand raffinerer allerede kobolt fra importert råstoff. Havbunnsmineralene har vært trukket frem som en mulig fremtidig kilde, men den første konsesjonsrunden på norsk sokkel er satt på vent til etter denne stortingsperioden, ifølge Regjeringen.

Om landbasert leting fører til drift, avhenger av om forekomstene ved Skuterud og Ertelien viser seg drivverdige, og av rammevilkårene i den nye mineralloven, som trådte i kraft 1. juli 2026 og gjør kobolt til et av statens mineraler. For havbunnsmineraler er både tidsplan og miljøkonsekvenser fortsatt uavklart.