Norsk matberedskap og selvforsyningsgrad — status 2025

En nasjon som mater seg selv — eller gjør den?

Norge er et land med mye natur og lite matjord. Av landets totale areal på 385 000 kvadratkilometer er kun om lag tre prosent dyrket mark. Til sammenligning er andelen i Danmark over 60 prosent. Det geografiske og klimatiske utgangspunktet setter naturlige grenser for hva Norge kan produsere av mat — og gjør landet avhengig av import for å dekke befolkningens ernæringsbehov.

Selvforsyningsgraden — andelen av matforbruket som dekkes av norsk produksjon — er estimert til mellom 35 og 40 prosent i normalår. Regner man med sjømat, som Norge eksporterer store mengder av, stiger bildet noe, men importavhengigheten for korn, grønnsaker, frukt og mange proteinkilder er likevel betydelig. Etter 2022, da Russlands invasjon av Ukraina skapte globale forstyrrelser i kornmarkedet, er matberedskap kommet høyt på den politiske dagsordenen.

Hva Norge produserer — og hva som importeres

Det norske landbruket er relativt godt på noen produktgrupper — særlig melk, kjøtt (svin, kylling, storfe) og poteter — men er avhengig av import på en rekke andre. Følgende oversikt viser hvor sterk selvforsyningen er innen ulike kategorier:

• Melk og meieriprodukter: ~100 % selvforsyningsgrad — Norge er fullt ut selvforsynt med melk
• Kjøtt (svin, fjørfe): ~80–90 % dekning, men avhengig av importert soya og kraftfôr
• Storfekjøtt: ~80 % dekning, men sårbar for importert fôr og avlsmateriale
• Korn (matmel): ~25–30 % dekning — mesteparten av hvetebehovet importeres
• Grønnsaker: ~40 % i sesong, nær null om vinteren
• Frukt og bær: under 15 % — landet er nesten fullstendig importavhengig
• Fisk og sjømat: stor eksportør, men befolkningens fiskespising dekkes av innenlandsk produksjon
• Sukker: 0 % — all produksjon er avviklet, alt importeres

Matberedskap i tall

Norske myndigheters egne analyser viser at beredskapen er mangelfull på sentrale punkter. Matberedskapsutvalget (2023) konkluderte med at Norge i en krisesituasjon ville ha store utfordringer med å opprettholde tilstrekkelig matforsyning.

Strukturelle utfordringer i norsk landbruk

Det norske landbruket er preget av en langvarig strukturendring: antall gårdsbruk faller jevnt, mens gjenværende bruk blir stadig større. Fra over 100 000 aktive gårdsbruk på 1970-tallet er vi nede i under 40 000 i dag. Gjennomsnittsalderen blant bønder er høy — over 50 år — og rekrutteringen til næringen er svak. Lønnsomheten i landbruket har lenge vært under press, og mange bønder er avhengig av inntekter utenfor gården for å holde driften i gang.

Klimaendringer legger et nytt press på norsk matproduksjon. Mer ekstrem nedbør, flom, tørke og økt forekomst av plantesjukdommer og skadedyr utfordrer avlingsresultatene. Samtidig kan mildere klima åpne for dyrking av nye kulturer lenger nord enn tidligere. Overgangen til mer bærekraftig landbruk — med redusert bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler — krever omstilling og investeringer som mange bruk ikke har råd til.

"Vi må slutte å tenke på landbruk som kun et ernæringsspørsmål og begynne å se det som et beredskapsspørsmål. Matproduksjon er nasjonal sikkerhet."

Tiltak for økt selvforsyning og beredskap

Regjeringen la i 2023 frem en ny nasjonal matberedskapsplan med ambisiøse mål om å øke selvforsyningsgraden til 50 prosent innen 2030. Planen inkluderer økte subsidier til korn- og grønnsaksproduksjon, investeringsstøtte til lagerkapasitet, og krav om at kornlagre på nasjonalt nivå skal holde forsyninger tilsvarende minst 30 dager fremover.

Innovasjon Norge og Landkreditt Bank tilbyr gunstige finansieringsordninger for bønder som vil investere i ny teknologi, veksthus, automatisering eller drenering av jord. Forskning på norskutviklede plantesorter tilpasset norske klimaforhold styrkes gjennom NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi). Det er også politisk interesse for å gjøre det mer lønnsomt å ta i bruk marginale jordbruksarealer som i dag ligger brakk.

Veien mot en mer motstandsdyktig matforsyning

Å nå en selvforsyningsgrad på 50 prosent er et ambisiøst mål gitt Norges geografiske og klimatiske forutsetninger. Men det er ikke umulig. Økt dyrking av proteinvekster som belgfrukter og raps kan redusere importbehovet for kraftfôr. Mer effektiv bruk av eksisterende jordbruksareal, bedre drenering og økt bruk av veksthus kan øke produksjonsvolumet.

Parallelt med økt nasjonal produksjon er det viktig å diversifisere importkildene slik at Norge ikke er avhengig av enkeltland eller enkeltregioner for kritiske matvarer. En nasjonal strategi som kombinerer økt selvforsyning, diversifisert import og styrket lagerberedskap er den mest realistiske veien til en robust matforsyning for det neste tiåret.