Norsk olje og gass etter 2030 — hva skjer med industrien?

Norsk sokkel — femti år med velferd

Siden Ekofisk-feltet ble oppdaget i 1969 har norsk olje- og gassektoren skapt enorm rikdom. Over 50 år er det pumpet opp verdier for over NOK 20 000 mrd fra Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Dette har finansiert Norges velferdsstat, bygget ut infrastruktur og plassert landet blant verdens rikeste nasjoner.

Oljefondet — Statens pensjonsfond utland — forvalter nå mer enn NOK 22 000 mrd. Men oljealderen er ikke evig. Produksjonen har allerede passert sin historiske topp (2001), og spørsmålet er ikke lenger om, men når og hvor raskt den vil falle — og hva som skjer med Norge når den gjør det.

Produksjonsscenarier frem mot 2040

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Oljedirektoratet (OD) publiserer jevnlig prognoser for norsk oljeproduksjon. I referansescenarioet forventes produksjonen å holde seg relativt stabil frem til 2025–2027, drevet av store nye felt som Johan Sverdrup og Johan Castberg, for deretter å falle gradvis mot 2040.

I et «akselerert omstilling»-scenario der IEAs net zero-vei følges, ville norsk produksjon falle raskere — kanskje med 40–50 prosent innen 2030. I et «business as usual»-scenario med normal feltutvikling holdes produksjonen høyere lengre, men med økt klimarisiko og potensielt stranded assets dersom global etterspørsel faller.

Equinors omstilling — olje og grønt side om side

Equinor ASA — tidligere Statoil — er den sentrale aktøren på norsk sokkel og eies 67 prosent av den norske staten. Selskapet har annonsert en transformasjon mot lavkarbon-energi og investerer i havvind (Hywind, Empire Wind, Dogger Bank), CCS og hydrogen.

Equinors strategi er å kutte karbonintensiteten i produksjonen med 50 prosent innen 2050, og øke andelen fornybar energi til 50 prosent av investeringene innen 2030. Kritikere peker på at det absolutte volumet av olje og gass Equinor produserer likevel stiger, og at omstillingen hittil er marginal i forhold til klimabehovene.

"Vi erkjenner at energisystemet må omstilles, og vi investerer i den omstillingen. Men vi skylder også aksjonærene og samfunnet å utnytte ressursene vi har på en lønnsom og ansvarlig måte."

Konsekvenser for statsbudsjettet

Olje og gass bidrar direkte og indirekte med 20–25 prosent av statens inntekter, gjennom skatter, avgifter, SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) og utbytte fra Equinor. Dersom produksjonen faller kraftig, vil dette hullet i statsbudsjettet måtte fylles — enten ved å bruke mer av oljefondet, øke skatter eller kutte offentlige utgifter.

Norges finanspolitiske handlingsregel tillater bruk av 3 prosent av oljefondet per år. Med et fond på NOK 22 000 mrd tilsvarer det nærmere NOK 660 mrd — nok til å finansiere statens utgifter i lang tid. Men en rask reduksjon i løpende oljeinntekter vil øke presset på fondet og skape politisk debatt om farten i omstillingen.

Arbeidsplasser og regional omstilling

Rundt 165 000 personer jobber direkte i olje og gass i Norge, og ytterligere 100 000–200 000 er i leverandørindustrien. Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal er de mest eksponerte regionene. Nedgangen i 2015–2016 — da oljeprisen falt til under 30 dollar — ga et forsmak: tusenvis av permitteringer og langvarig arbeidsledighet i Stavanger-regionen.

Et gradvis fall i sektoren frem mot 2040 er politisk håndterbart dersom det kompenseres med vekst i havvind, grønn hydrogen, karbonfangst og annen grønn industri. Men det krever aktiv omstillingspolitikk og at kompetansen fra olje og gass kanaliseres over i de nye næringene — noe som er politikkens store utfordring.

Norge i en verden etter fossilt brennstoff

Det langsiktige scenarioet for Norge er ikke mørkt. Landet har verdens største statlige investeringsfond, enestående kompetanse i energiteknologi, rikelig med fornybar energi og sterke institusjoner. Utfordringen er omstillingens tempo og fordelingspolitikken rundt hvem som bærer kostnadene.

IEA har i sin Net Zero Emissions-rapport slått fast at det ikke bør åpnes nye olje- og gassfelt etter 2021 dersom verden skal nå 1,5-graders-målet. Norsk politikk har ikke fulgt dette rådet. Debatten mellom kortsiktig rikdom og langsiktig klimaansvar vil dominere norsk politikk gjennom hele 2030-tallet.