Reality-TV vs Hollywood: Hva er egentlig ekte?

Når kameraene starter, slutter virkeligheten å være helt ekte

Reality-TV lover deg et vindu inn i virkelige menneskers liv, men ifølge Store norske leksikon bygger sjangeren på konstruert virkelighet. Det er vanlige mennesker som deltar og ikke profesjonelle skuespillere, men deltakerne spiller en versjon av seg selv som er ment å være autentisk. Det er likevel en konstruert versjon man ser gjennom klipping og regi. Siden seriene blander dramatiske virkemidler og virkelige reaksjoner, omtales reality som en hybridsjanger.

Reality ble en trend i TV-bransjen fra århundreskiftet og tidlig 2000-tall, ifølge Store norske leksikon. Formatene er relativt billige å produsere sammenlignet med dramaproduksjoner, og de er laget som en oppskrift som er enkel å overføre fra ett land til et annet. De fleste realityserier bygger på konsepter som selges på det internasjonale TV-markedet, og er bundet til et format som eies av et produksjonsselskap. I Norge er programmer som Idol og Paradise Hotel blant de populære reality-formatene.

En forløper for moderne reality-TV var serien An American Family, som ble produsert i USA fra 1971 til 1973, ifølge Store norske leksikon. Serien portretterte en amerikansk familie ved å filme dem i sitt dagligliv, inkludert konflikter og hendelser som oppsto. Filmskaperne hadde til hensikt å vise frem skjulte sider ved det amerikanske samfunnet.

Hva er egentlig reality-TV?

Reality-TV er en TV-sjanger med elementer fra fiksjon og fakta, ifølge Store norske leksikon. Sjangeren bygger på konstruert virkelighet, og et typisk trekk er at vanlige mennesker deltar i stedet for profesjonelle skuespillere. Deltakerne spiller en versjon av seg selv og er ment å være autentiske, men det er en konstruert versjon man ser gjennom klipping og regi.

Dokusåpe er en form for reality-TV som følger alminnelige mennesker, ofte i grupper som har noe til felles som arbeidsplass eller fritidsaktivitet, ifølge Store norske leksikon. I motsetning til tradisjonelle dokumentarfilmer låner formatet virkemidler fra dramatikken og bruker blant annet casting og dramaturgi for å bygge historier rundt enkeltpersoner.

Fra Big Brother til dagens formater: Historien

Big Brother ble først sendt i Nederland i 1999, og konseptet ble utviklet av John De Mol, ifølge Store norske leksikon. I Norge ble den første sesongen sendt i 2001, ifølge Store norske leksikon, og finalen hadde over én million seere. Programmet hadde daglige sendinger og stor innflytelse på senere reality-programmer som Paradise Hotel og Ex On the Beach.

Idol ble første gang sendt i Norge i 2003 og ble en av TV 2s største suksesser, ifølge Store norske leksikon. Den første finalen ble sett av 1 108 000 seere, noe som var TV 2-rekord, ifølge Store norske leksikon. Programformatet er laget av Simon Fuller og er laget i over 40 land, ifølge Store norske leksikon. Paradise Hotel har vært sendt på TV3 siden 2009, ifølge Store norske leksikon, og er et eksempel på et format som ble skapt i USA, men som har blitt en vedvarende suksess i Skandinavia. Dokusåper kom for alvor fra begynnelsen av 2000-tallet, ifølge Store norske leksikon. NRK markerte seg tidlig med programmer som Vål'enga (2000) og Campingliv (2001), ifølge Store norske leksikon.

Slik lages en episode

Reality-TV-episoder blir til gjennom klipping og regi som former det ferdige resultatet, ifølge Store norske leksikon. Deltakerne spiller en versjon av seg selv, men det er en konstruert versjon som presenteres for seerne.

Ulike formater har ulike premisser. I Paradise Hotel konkurrerer deltakerne om å bli på hotellet lengst mulig, og hver uke får de utfordringer hvor de konkurrerer om fordeler eller makt, ifølge Store norske leksikon. I Big Brother overvåkes deltakerne av fjernsynskameraer døgnet rundt, og seerne avgjør gjennom avstemninger hvem som skal sendes hjem, ifølge Store norske leksikon.

Idol er en talentkonkurranse hvor deltagerne plukkes ut av en fagjury gjennom flere auditioner, deretter er det opp til seerne å stemme på kandidatene, ifølge Store norske leksikon.

Tallene bak fenomenet

Den første sesongen av Big Brother i Norge hadde over én million seere i finalen, ifølge Store norske leksikon. Idol ble sett av 1 108 000 seere i den første finalen i 2003, noe som var TV 2-rekord, ifølge Store norske leksikon. Paradise Hotel har samlet mellom 150 000 og 300 000 seere, ifølge Store norske leksikon. Enkelte norske realityserier som Mesternes mester, Maskorama, Bakemesterskapet og Spillet følges av over én million seere hver uke, ifølge Store norske leksikon.

Redaksjonens kunst

Reality-TV fremstår som spontant, men er nøye planlagt og redigert. Ifølge Store norske leksikon er det en konstruert versjon av deltakerne man ser gjennom klipping og regi. Sjangeren blander dramatiske virkemidler og virkelige reaksjoner, og omtales som en hybridsjanger.

Dokusåper låner virkemidler fra dramatikken og bruker casting og dramaturgi for å bygge historier rundt enkeltpersoner, ifølge Store norske leksikon. Paradise Hotel er et eksempel på et program som ifølge Store norske leksikon tydeliggjør den store graden av fiksjonalisering som foregår.

Fiksjonalisering i reality-TV

Ifølge Store norske leksikon tydeliggjør Paradise Hotel den store graden av fiksjonalisering som foregår i reality-sjangeren. Programmet er selvrefleksivt og baserer seg i stor grad på humor.

Hvordan reality-TV er redigert

Reality-TV er redigert og formet på flere måter:

• Deltakerne spiller en versjon av seg selv som er ment å være autentisk, men det er en konstruert versjon man ser gjennom klipping og regi, ifølge Store norske leksikon.
• Dokusåper bruker casting og dramaturgi for å bygge historier rundt enkeltpersoner, ifølge Store norske leksikon.
• Paradise Hotel tydeliggjør ifølge Store norske leksikon den store graden av fiksjonalisering som foregår.
• I Big Brother avgjør seerne gjennom avstemninger hvem som skal sendes hjem, noe som er en del av formatets konstruerte ramme, ifølge Store norske leksikon.

Reality-TV vs dokumentar

Reality-TV har røtter tilbake til dokumentarfilm og en «flue-på-veggen»-filming der kamera er ment å dokumentere det som skjer i virkeligheten, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon er reality-TV dokumentarserier som følger vanlige mennesker fra dag til dag, enten det er på arbeidsplassen eller i konstruerte sammenhenger.

Dokusåpe er en form for reality-TV som følger alminnelige mennesker, ifølge Store norske leksikon. I motsetning til tradisjonelle dokumentarfilmer låner sjangeren virkemidler fra dramatikken og bruker blant annet casting og dramaturgi for å bygge historier rundt enkeltpersoner. Dette skiller formatet fra tradisjonell dokumentar som i større grad søker å dokumentere det som skjer uten å påvirke handlingen.

Fra vanlige folk til kjendiser

På 2020-tallet har majoriteten av realityprogrammer kjendisdeltakere, ifølge Store norske leksikon. Fra 2020-tallet har man også kunnet møte en annen type kjendisdeltaker som gjenspeiler at sjangeren har blitt stueren familieunderholdning, ifølge Store norske leksikon.

Hvorfor er folk så fascinert?

Reality-TVs appell ligger i stor grad i å kunne observere relasjonene og det sosiale spillet som oppstår mellom deltakerne, ifølge Store norske leksikon. Sjangeren ble raskt utbredt og populær over store deler av verden, og en årsak er at formatene er relativt billige å produsere og enkle å overføre fra ett land til et annet, ifølge Store norske leksikon.

Paradise Hotel er et eksempel på et program som ifølge Store norske leksikon får svært mye medieoppmerksomhet og engasjerer seerne. Programmet har inspirert flere kronikker fylt med moralsk indignasjon, hvor «søppel-TV» og «mobbe-TV» er beskrivelser som har gått igjen.

Reality-TV som familieunderholdning

Reality-TV har blitt mer stuerent med årene og er blitt familieunderholdning, ifølge Store norske leksikon. Enkelte konsepter er blant de mest sette programmene på TV. Samtidig er det få norske TV-program som er gjenstand for like mye medieoppmerksomhet som Paradise Hotel, ifølge Store norske leksikon.

Å se gjennom fasaden

Nå som man kjenner til hvordan reality-TV fungerer, kan man se på det med andre øyne. Vær oppmerksom på at deltakerne spiller en versjon av seg selv, og at det som vises er formet gjennom klipping og regi.

Det finnes også en bredere lærdom om mediekompetanse her. Alt som presenteres for seerne — inkludert reality-TV — er redigert og kuratert. Hvis man er bevisst på at reality-TV bygger på konstruert virkelighet, kan man også bli mer kritisk til andre medier man møter.

Bli en kritisk seer

Å være en kritisk seer betyr at man betrakter reality-TV som kuratert underholdning og ikke ren virkelighet. Man kan fortsatt nyte programmer som Paradise Hotel eller Idol, men med en bevissthet om at formatet er styrt av regler, editing og dramaturgi.

For å forstå mer om hvordan programmene lages, kan man søke etter intervjuer med deltakere og produsenter. Mange tidligere deltakere har delt erfaringer om hva som var ekte og hva som ble påvirket av produksjonen.