Sauehold i Norge: komplett guide for nybegynnere

Sauen i norsk landbruk

Sauen gjør gras og beite i utmark om til kjøtt og ull, og saueholdet har størst betydning i kyst- og fjellstrøk, ifølge Store norske leksikon. Per 1. mars 2026 var det 889 872 vinterfôra sauer i Norge, fordelt på 12 809 jordbruksbedrifter som søkte produksjonstilskudd, ifølge foreløpige tall fra SSBs husdyrstatistikk. Det er 20,8 prosent færre sauer enn i 2017. Flest sauer finnes i Rogaland (187 225), Vestland (179 546) og Innlandet (137 606).

Om sommeren er tallet langt høyere, fordi lammene kommer til. For 2025 ble det gitt produksjonstilskudd for 1,78 millioner sauer og lam som gikk minst fem uker på utmarksbeite, og for 2 millioner sauer og lam som var på beite i minst 12 uker (16 uker i enkelte soner). 94 prosent av sauene var på beite i minst 12 eller 16 uker i sommerhalvåret, ifølge SSB.

I 2025 ble det slaktet 1 061 272 sau og lam, av dem rundt 97 000 voksne sauer, og markedet var preget av stor etterspørsel etter lam og lav etterspørsel etter voksen sau, ifølge Animalia. Lammeproduksjonen økte med 1,7 prosent i 2025 etter høyere slaktevekter, ifølge Landbruks- og matdepartementets proposisjon om jordbruksoppgjøret 2026. Over tid går produksjonen likevel ned: regnet fra 2017 til 2026 er produksjonen av sau redusert med 20,7 prosent, ifølge samme proposisjon.

Utmarksbeite er en viktig del av fôrgrunnlaget i norsk jordbruk. Beitedyrene høster verdier for om lag 1 milliard kroner hver sommer, og organiserte beitelag bruker 35 prosent av landarealet, ifølge NIBIO. Sauen er det klart mest tallrike beitedyret i utmarka: av 2,1 millioner husdyr med tilskudd for minst fem ukers utmarksbeite i 2025 var 1,78 millioner sauer og lam, ifølge SSB.

Norske saueraser

Norske saueraser deles i to hovedgrupper: langhala sauer med crossbred-ull, som bare består av isolerende underull, og korthala sauer med spælull, som har både vannavstøtende dekkhår og isolerende underull, ifølge Store norske leksikon. SNL oppgir at norsk kvit sau (NKS) utgjorde 73 prosent av den norske sauepopulasjonen i 2015. NKS er en syntetisk rase avlet fram fra 1970-tallet av blant annet dala, steigar, rygja, sjeviot, texel og finsk landrase, og rasebetegnelsen ble innført i 2000, ifølge Animalia.

Moderne spælsau utgjør rundt 125 000, eller nærmere tolv prosent, av søyene i Norge, og Norsk Sau og Geit driver aktivt avlsarbeid på fire raser: NKS, spæl, norsk pelssau og sjeviot, ifølge Animalia. Gammelnorsk sau, som ofte kalles villsau, er rasen som ligner mest på de første sauene i Norge. Den røyter ulla, kan ha rundt 20 prosent rent innvollsfett av slaktevekta, og de aller fleste holdes i villsaudrift i kystlyngheia. Gammalnorsk spælsau ble definert som egen rase i 2002 og har rundt 19 300 søyer med låst rasekode i Sauekontrollen.

Etter kriteriene til FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) regnes blæsetsau, dalasau, fuglestadbroget sau, grå trøndersau og rygjasau som kritisk truet eller truet, ifølge SNL, og steigarsauen ble i 2008 definert som nasjonal bevaringsverdig rase av Norsk genressurssenter, ifølge Norsk Sau og Geit. For sau av bevaringsverdig rase med låst rasekode i Sauekontrollen gis et eget tilskudd, med sats 310 kroner per dyr for søknadsåret 2025, ifølge Landbruksdirektoratet.

• Norsk kvit sau (NKS): fruktbar, rasktvoksende og kjøttrik crossbred-rase; voksne søyer veier 80–100 kg (Animalia)
• Spælsau: korthala landrase som er lettbeint, hardfør og nøysom, med lite lammingsvansker (Norsk Sau og Geit)
• Dalasau: storvokst crossbred-rase med opphav på Vossestrand, mest utbredt i Agder, Rogaland, Vestland, Trøndelag og Innlandet (Animalia)
• Rygjasau: crossbred-rase fra Rogaland med myk og margfri ull, godkjent som egen rase i 1924 (Norsk Sau og Geit)
• Gammelnorsk sau (villsau) og gammalnorsk spælsau: hardføre raser med sterkt flokkinstinkt (Animalia)
• Norsk pelssau: godkjent som rase i 1968 og avlet for pelsskinn av årslam (Animalia)
• Texel og suffolk: utenlandske raser med god kjøttfylde; texel har lav fruktbarhet, suffolk brukes i bruksdyrkryssing (Norsk Sau og Geit)

Stell, fôring og vinterhold

Sau skal etter forskrift om velferd for småfe holdes løs i grupper eller flokk, med mindre enkeltdyr må skilles ut av hensyn til avl, sykdom eller dyrevelferd. Liggeplassen skal være bekvem, tørr og trekkfri, med plass til at alle dyrene kan ligge samtidig. Dyrene skal ha kontinuerlig tilgang til vann, og dyr som står inne, skal normalt ses etter minst to ganger i døgnet.

Vinterfôringen bygger på grovfôr, og kvaliteten på grovfôret er det viktigste for hvor mye sauen eter: tidlig hausting, god gjæringskvalitet og høyt tørrstoffinnhold i surfôret øker opptaket, ifølge Norturas temahefte om fôring av sau og lam. Heftet anbefaler å gruppere søyene etter alder i minst tre grupper – åringer, toåringer og voksne søyer – fordi de har ulikt fôrbehov og ulik etehastighet. I lavdrektighetsperioden har alle gruppene et energibehov på rundt 1 FEm per dag, mens 70 prosent av fosterveksten skjer de siste åtte ukene før lamming.

Grovfôr alene inneholder som regel ikke nok mineraler og vitaminer. Nortura anbefaler at søyer som får lite kraftfôr, får en allsidig vitamin- og mineralblanding på 15–30 gram per dag, i tillegg til saltslikkestein. Vannbehovet øker utover i drektigheten.

Om sommeren skal småfe ifølge forskriften være på egnet beite i minst 16 uker i året, med mindre klimatiske eller andre dyrevernhensyn hindrer det. Dyr på utmarksbeite skal ses etter minst én gang i uken i områder uten særskilt risiko, og oftere ved økt fare. De skal hentes hjem i god tid før det ventes frost eller snøfall om høsten.

Sauen skal klippes etter behov og minst én gang i året, og klauvene skal undersøkes regelmessig og beskjæres ved behov, ifølge § 19 i forskriften.

Paring og lamming

Vanlig paringstid for norske sauer er november og desember, med lamming i april og mai. Som regel blir 95 prosent av de bedekte søyene drektige, og de fleste får tvillinglam, ifølge Store norske leksikon. Det er mulig å bestille fostertelling, og Nortura anbefaler at søyene da også grupperes etter antall fostre for å få full nytte av tellingen.

Forskriften krever at sauer ved behov får fødselshjelp av kompetent person, om nødvendig av veterinær, og at nyfødte snarest får tilstrekkelig med råmelk. Søyer som føder i binger med flere dyr, skal ha god mulighet til å søke isolasjon, og små lam skal ha tilgang til tett liggeunderlag med tilfredsstillende varmetekniske egenskaper, ifølge forskrift om velferd for småfe.

Lam som må fôres opp uten mor, bør ifølge Nortura først få 1,5–2 dl råmelk ved fødselen og rundt 1 liter det første døgnet for et lam på 5 kilo, helst fra moren, før de går over til melkeerstatning. Slike lam kan avvennes ved rundt 30 dagers alder og 15 kilo levendevekt.

Søyene bør helst ikke stå inne for lenge etter lamming, fordi det ofte gir problemer med jurhelsen. Vårbeitet bør være 5–7 cm høyt ved beiteslipp, og Nortura regner med 0,7–1 dekar vårbeite per søye med to lam for 14 dagers beiting, ifølge samme temahefte.

Helse og vanlige sykdommer

Forskrift om velferd for småfe krever at det arbeides for å forebygge skade og sykdom, at det etableres hensiktsmessig smittebeskyttelse, og at det føres en ordnet oversikt over sykdom, skader og dødsfall som oppbevares i minst tre år. De viktigste smitteveiene mellom besetninger i norsk sauehold er overføring av livdyr og smitte via personer og utstyr, og innkjøpte dyr bør stå for seg selv i 3–4 uker, ifølge Animalia.

Skrapesjuke er en prionsykdom som alltid er dødelig, og den er en meldepliktig liste 2-sykdom. Klassisk skrapesjuke ble sist påvist i 2009, mens det hvert år påvises 5–12 tilfeller av den atypiske formen Nor98, ifølge Veterinærinstituttet. Påvisning av klassisk skrapesjuke fører til avliving og destruksjon av alle småfe på anlegget, mens Nor98 ikke regnes som smittsom, ifølge Mattilsynet.

Ondartet fotråte, som skyldes bakterien Dichelobacter nodosus, er også en liste 2-sykdom. Fotråte ble påvist i Rogaland i 2008 for første gang siden 1948 og bekjempet gjennom samarbeidsprosjektet «Friske føter». Siste påvisning hos sau var i 2019, og overvåkingen ved slakteriene fant ingen fotråte i 2025, ifølge Mattilsynet.

Alveld er en lysfølsomhetssykdom som særlig rammer lam og unge sauer på beiter med romegras, en plante som er svært vanlig langs kysten fra Jæren til Helgeland. Det finnes ingen effektiv behandling av selve alvelden, og den eneste forebyggingen er å unngå beiter med mye romegras, ifølge Animalia.

Forskriften stiller ikke krav om vaksinering. Nortura anbefaler å drøfte vaksinering mot pulpanyre med veterinæren: vaksineres søyene om våren og lammene får rikelig råmelk, er lammene beskyttet i 2–3 måneder, ifølge temaheftet om fôring av sau og lam.

• Mistanke om skrapesjuke: meld straks fra til Mattilsynet på 22 40 00 00 (Mattilsynet)
• Småfe eldre enn 18 måneder som dør eller avlives uten å gå til folkemat: meld fra til Biosirk (Mattilsynet)
• Fotråte: sanering består av utrangering av alvorlig og kronisk infiserte dyr, beskjæring og gjentatte fotbad i sinksulfat (Animalia)
• Innvollsparasitter: ta avføringsprøver av minst 5 dyr som har gått ubehandlet i minst 4 uker (Animalia)
• Innkjøpte dyr: hold dem atskilt i 3–4 uker og undersøk klauvene nøye (Animalia)
• Tegn på skrapesjuke: endret atferd, vekttap, kløe og ullavfall (Veterinærinstituttet)

Tap på beite, rovdyr og erstatning

Hvert år går tusenvis av beitedyr tapt i utmarka, til sykdom, ulykker, rovdyr og løshunder. I 2024 ble det sluppet 1 281 300 sau og lam i organiserte beitelag. Av disse kom 68 575 ikke hjem, et samlet tap på 5,4 prosent – 3,1 prosent for voksne sauer og 6,8 prosent for lam, ifølge NIBIO-tall gjengitt av Statsforvalteren i Rogaland. Statistikken fra ordningen Organisert beitebruk omfatter om lag 75 prosent av sauene som slippes i norsk utmark, ifølge NIBIO.

Jerv og gaupe står for den største delen av de dokumenterte rovdyrtapene nasjonalt. Kongeørn tar hovedsakelig lam tidlig i sesongen, mens ulv og bjørn kan gi store tap i enkelte områder, ifølge Statsforvalteren i Rogaland. Etter beitesesongen 2025 ble knapt 15 000 sau og lam erstattet som tapt til fredet rovvilt, mot 17 000 året før, med størst nedgang i tap til bjørn og ulv, ifølge Miljødirektoratet.

Dyreeieren har lovfestet rett til full erstatning når fredet rovvilt som gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn er årsak til tapet, ifølge Miljødirektoratet. Søknaden sendes gjennom Miljødirektoratets elektroniske søknadssenter innen 1. november, sammen med en besetningsliste, og behandles av Statsforvalteren. Dyr som Statens naturoppsyn har dokumentert som tatt av fredet rovvilt, erstattes uten nærmere vurdering. For øvrige tap trekkes først et normaltap fra, og kravene til blant annet tilsyn og drift må være oppfylt, ifølge Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus.

Forskriften krever at dyr som ikke holdes i bygninger, når det er nødvendig og mulig, beskyttes mot rovdyrangrep. Mange beitelag bruker GPS-bjeller og elektronisk overvåking, som gir bedre oversikt, mer effektiv sanking og varsel dersom et dyr ligger stille for lenge, ifølge Statsforvalteren i Rogaland. Over jordbruksavtalen gis tilskudd til tiltak i beiteområder, blant annet sperregjerder, sanke- og skilleanlegg og elektronisk overvåkingsutstyr som radiobjeller. For 2026 ble det avsatt 41 millioner kroner til ordningen, ifølge Prop. 98 S (2025–2026).

Økonomi og tilskudd

Sau er blant driftsformene med lavest beregnet inntekt i norsk jordbruk. Budsjettnemnda for jordbruket beregner årsresultatet per familieårsverk for et referansebruk med 157 vinterfôra sauer til 250 000 kroner i 2024 og 383 500 kroner i budsjettåret 2026, inkludert inntektsverdien av jordbruksfradraget. Sau og ammeku ligger lavest av referansebrukene, ifølge Prop. 98 S (2025–2026).

Tilskuddet til husdyr er trappet ned etter flokkstørrelse. For søknadsåret 2025, utbetalt i 2026, var satsen 2 105 kroner per sau for de første 75 dyrene, 1 565 kroner for dyr nummer 76–150 og 211 kroner fra og med dyr nummer 151. I tillegg kommer beitetilskudd på 131 kroner per sau eller lam og utmarksbeitetilskudd på 581 kroner per sau eller lam. Tilskuddsgrunnlaget for avløsning er 612 kroner per sau, med et tak på 139 100 kroner per foretak, ifølge Landbruksdirektoratet.

Gjennom slakteriet utbetales pristilskudd. Fra 1. januar 2026 er tilskuddet for lammeslakt 714 kroner per lam over 15 kilo i kvalitet O+ eller bedre, ved slakterier med godkjent klassifisør. Distriktstilskuddet for sau og lam går fra 0 kroner per kilo i sone 1 til 19,90 kroner per kilo i sone 5, og grunntilskuddet for lam på 13–25 kilo var 6,60 kroner per kilo fra årsskiftet og 5,60 kroner fra 21. september 2026, ifølge Landbruksdirektoratet.

For å få produksjonstilskudd må foretaket være registrert i Enhetsregisteret og drive «vanlig jordbruksproduksjon» med et næringsmessig preg. For sau kan det tyde på at vilkåret ikke er oppfylt dersom antall lam per søye er under 50 prosent av landsgjennomsnittet i Sauekontrollen for rasen, eller slaktevekten på lammene er under 70 prosent av gjennomsnittet, ifølge Landbruksdirektoratets kommentarer til regelverket.

Utmarksbeite og beitelag

Utmarksbeitetilskuddet gis for dyr som går minst fem uker på utmarksbeite, mens beitetilskuddet gis for dyr som er på beite i minst 12 uker, eller 16 uker i visse soner, ifølge SSB. For sau og lam beregnes utmarksbeitetilskuddet ut fra et veid gjennomsnitt der dyr som slippes, teller 70 prosent og dyr som sankes etter minst fem uker, teller 30 prosent, ifølge Landbruksdirektoratet.

Ved slipp på utmarksbeite skal alle dyrene ha god helsetilstand og være i forsvarlig hold. Lam som slippes med en mor uten tilstrekkelig melk, må være eldre enn seks uker, og lam som slippes uten mor, må være eldre enn åtte uker og gå sammen med voksen sau, ifølge § 25 i forskrift om velferd for småfe.

Beitelag kan få tilskudd gjennom regionale miljøprogram (RMP) til drift, tilsyn og sanking av dyr fra beite. I 2025 utgjorde tilskuddet til drift av beitelag 44 millioner kroner, ifølge SSB. Bevilgningen til de ulike beitetilskuddene har økt med 125 prosent siden regnskapsåret 2021, og andelen sau på utmarksbeite har i samme periode økt med 3 prosentpoeng, ifølge Prop. 98 S (2025–2026).

Kjøtt og ull

Markedsregulator Nortura har vist til at det er rom for økt salg av lam av god kvalitet, men i mindre grad av kjøtt fra voksen sau, ifølge Prop. 98 S (2025–2026). For 2026 er det prognosert markedsbalanse for lam, ifølge samme proposisjon. Tall fra Sauekontrollen viser at lam i snitt slaktes før de er fem måneder gamle, ifølge Animalia. Animalia opplyser også at nye beregninger fra 2025 har senket det beregnede utslippet av enterisk metan fra sau med 28 prosent, til 9,57 kilo metan per sau i gjennomsnitt mot tidligere rundt 13 kilo.

Norge er den klart største ullprodusenten i Norden. I 2016–2017 ble det produsert 4 159 tonn ull i Norge, og ulla kjøpes i hovedsak opp av to aktører: Fatland Gjestal Ull og den større Norilia, som er en del av Nortura, ifølge Store norske leksikon. Den best betalte ulla er klasse C1, førsteklasses hvit crossbred-ull.

Norge er et av svært få land som gir tilskudd til ull. Satsen per kilo forhandles i jordbruksoppgjøret, og i 2026 ble gjennomsnittlig sats økt med 5 kroner per kilo, ifølge Animalia. Fra 1. september 2026 er tilskuddet 77 kroner per kilo for klasse C1 og 76 kroner per stykk for ulne skinn, pelssauskinn og villsauskinn, ifølge Landbruksdirektoratet.

Sauekontrollen og avlsarbeid

Sauekontrollen er et digitalt verktøy der sauebonden kan følge hvert dyr fra fødsel til slakt, og den danner grunnlaget for det nasjonale avlsarbeidet på sau. Den har over 6 000 medlemmer. Medlemskapet organiseres gjennom slakteriene og koster omtrent 1 100–1 300 kroner eksklusive merverdiavgift per år, ifølge Animalia. For å få nytte av systemet må man minst registrere lamming, høstvekter på lam og dyr som dør utenom slakt.

Avlsarbeidet drives av Norsk Sau og Geit (NSG), ifølge Store norske leksikon, og for alle raser unntatt pelssau legges det vekt på lammetall, morsegenskaper, tilvekst, slaktekvalitet, eksteriør, ullmengde og ullkvalitet. NSG er en faglig medlemsorganisasjon for folk med sau, geit og gjeterhund, stiftet i 1947, med 17 fylkeslag, rundt 300 lokallag og nærmere 10 000 medlemmer, ifølge NSG.

Avlen foregår i væreringer, der bønder går sammen om å avkomsgranske værlam. For moderne spæl er det 21 ringer med 26 ringavdelinger, og NSG har startet avlsverdiberegning med genomisk seleksjon på NKS for å øke avlsframgangen, særlig for morsegenskaper og lammetall, ifølge Animalia. Trenger man nytt avlsmateriale, er semin alltid det tryggeste alternativet, ifølge Mattilsynet.

Parasitter, flått og sjodogg

Norge har fortsatt en nokså gunstig situasjon for resistens mot parasittmidler, men resistente rundormer blir vanligere, særlig Haemonchus contortus, der multiresistens er rapportert. Norge er også det første landet i verden der det er påvist resistens hos koksidier hos sau, ifølge Animalia.

Målet er å bruke så lite parasittmidler som mulig uten at det går ut over produksjon og helse, blant annet gjennom strategisk beitebruk. Høy dyretetthet og lite beite gjør at sauene beiter nærmere møkka og får i seg flere parasittlarver. Underdosering fremskynder utviklingen av resistens, og faller eggtallet i avføringen med 95 prosent eller mindre etter behandling, tyder det på resistens, ifølge Animalia.

Sjodogg er en flåttbåren sykdom som forekommer langs kysten fra svenskegrensa til Nordland. Det er anslått at om lag 300 000 lam blir smittet hvert år. Den viktigste følgen er svekket immunforsvar, som gjør lammene utsatt for blant annet blodforgiftning, leddbetennelse og lungebetennelse. Eldre dyr som har gått på flåttbeite før, er vanligvis immune, ifølge Animalia.

Skogflåtten finnes hovedsakelig langs kysten av Sør-Norge og er påvist nordover til Helgelandskysten. Rydding og drenering av beiter reduserer flåttplagen, og forebyggende medikamentell behandling skal først og fremst hindre at flåtten fester seg og overfører sykdom, ifølge Animalia.

Dyrevelferd: hva forskriften krever

Forskrift om velferd for småfe gjelder for alt hold av sau og geit. Dyreeieren skal ha nødvendig kunnskap om driftsformen, om dyrenes behov og om forskriftens bestemmelser. Det er forbudt å amputere hale, og kastrering skal gjøres av veterinær med bedøvelse og langtidsvirkende smertelindring. Småfe skal ikke holdes varig bundet.

Sauene skal ha tilgang på dagslys og en naturlig mørkeperiode, og varig støy over 65 dB er forbudt. Hold med 30 eller flere vinterfôrede dyr skal som hovedregel ha egnet brannvarslingsanlegg, og i nybygg tatt i bruk etter 1. mars 2005 skal det være minst to utganger fra hvert dyrerom. Mattilsynet fører tilsyn med forskriften, og brudd er straffbart etter dyrevelferdsloven og matloven.

Utenom beitesesongen skal sau holdes innendørs eller ha tilgang til oppholdsrom. Helårs utedrift krever tillatelse fra Mattilsynet, som gis for opptil fem år. Dyrene skal da finne alt fôret selv, ses etter minst én gang i uken og samles minst vår og høst, og alle dyr som ikke har felt ulla, skal klippes eller nappes senest 1. juli, ifølge Mattilsynet.

Registrering, øremerking og flytting

Den som vil starte med sau, må registrere dyreholdet hos Mattilsynet. Først trengs et produsentnummer: foretak får det via landbrukskontoret i kommunen, mens små og hobbypregede dyrehold uten organisasjonsnummer selv må kontakte Landbrukets dataflyt. Deretter registreres dyreholdet i Mattilsynets skjematjeneste, og man får tildelt en dyreholds-ID som brukes i øremerkene, ifølge Mattilsynet.

Alle sauer skal øremerkes med merker godkjent av Mattilsynet, også i hobbypregede dyrehold. Hvert dyr skal ha ett vanlig og ett elektronisk øremerke innen 30 dager etter fødsel, og før det flyttes fra anlegget det er født på. Lam som skal direkte til slakt før de er tolv måneder, kan i stedet merkes med ett vanlig merke, men det gjelder ikke dyr som skal på utmarksbeite. Sauer som overdras til en ny driftsansvarlig, skal ha et hvitt øremerke senest sju dager etter overdragelsen, ifølge Mattilsynet.

Dyreholdjournalen skal blant annet vise hvert dyrs identifikasjonskode og fødselsår og datoen da dyret døde, ble slaktet eller gikk tapt. Journalen skal oppbevares i minst ti år, også om dyreholdet opphører, ifølge Mattilsynet.

Flytting av småfe mellom anlegg er den viktigste årsaken til smittespredning. Som hovedregel er det forbudt å flytte hunndyr av sau mellom anlegg med forskjellig driftsansvarlig og å flytte småfe mellom småferegionene, og anlegget må være i TSE-klasse 3 for å kunne selge og flytte sau, ifølge Mattilsynet. Hvert år tas det hjerneprøver av 15 000–20 000 sauer og geiter i overvåkingen av skrapesjuke, og anlegg som ikke melder fra om døde dyr, kan miste muligheten til å selge småfe, ifølge Mattilsynet.

Jordbruksoppgjøret 2026

Jordbruksavtalen 2026 ble inngått 16. mai 2026. I kravet prioriterte jordbrukets forhandlingsutvalg særlig økte inntektsmuligheter for bruk med sau og ammeku, begrunnet med svak økonomi, landbruk over hele landet og utnytting av gras- og beiteressurser, ifølge Prop. 98 S (2025–2026).

Partene ble enige om å heve satsene for kvalitetstilskudd for lammeslakt, distriktstilskudd for kjøtt i sone 2–5 – særlig i sone 4–5 for å styrke jordbruket i Nord-Norge – tilskudd til husdyr for de første 75 sauene og begge beitetilskuddene. Tilskuddssatsene for ull og skinn av sau og lam heves fordi produksjonskostnadene, blant annet til klipping, har økt mer enn bøndenes inntekt fra ulla. Avsetningen til tilskudd til tiltak i beiteområder økes med 11 millioner til 52 millioner kroner i 2027, og 9 millioner av dette er øremerket elektronisk overvåkingsutstyr og elektronisk gjerdeteknologi i Nord-Norge, ifølge proposisjonens kapittel om avtalen.