Japansk filosofi møter norsk minimalisme: hvordan gjøre hjemmet ditt til en oase av ro og enkelhet uten å bli kalt nøkternt og grått.
Kort fortalt
- Murata Jukō
- Munk (1423–1502) som regnes som en tidlig utvikler av wabi-cha, teseremoniens spartanske stilretning (Wikipedia).
- Sen no Rikyū
- Teemester (1522–1591) som ga den japanske teseremonien dens endelige form på 1500-tallet (Store norske leksikon).
- Leonard Korens bok
- «Wabi-Sabi for Artists, Designers, Poets & Philosophers», utgitt av Stone Bridge Press i 1994 (Internet Archive).
Innhold i artikkelen (5)
Det som ikke er der, betyr noe
Wabi-sabi er en japansk estetisk tradisjon med røtter i zenbuddhismen, som finner skjønnhet i det ufullkomne, forgjengelige og enkle, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om japansk estetikk. Det handler ikke om et tomt, kaldt hjem, men om et rom som gir plass til tanker, og som reflekterer det naturlige og ufullkomne.
I en tid preget av konstant stimuli og forbruk kan det ligge en verdi i å gjøre rom og gjenstander enklere. Ikke sparsomt, men bevisst. Ikke kaldt, men invitende.
Hva er wabi-sabi egentlig?
Wabi-sabi forener to beslektede begreper. Wabi beskriver en spartansk, tilbakeholden skjønnhet, tydeligst uttrykt i den japanske teetradisjonen, mens sabi beskriver noe som har eldet vakkert eller fått en patina som gir det skjønnhet, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om japansk estetikk. Sammen danner de en estetikk som feirer det som er gjort for hånd, det som er slitt, og det som bærer tegn på årenes gang.
For vestlige øyne kan det virke uvant å finne skjønnhet i en sprukken vase eller en flekk på veggen. Men i japansk tankegang er det nettopp disse små «feilene» som gjør gjenstanden levende: en vase som er perfekt kunne vært laget av hvem som helst, mens en vase som bærer årenes slag har en historie.
Estetikken har røtter i zenbuddhismen og den japanske teseremonien. Munken Murata Jukō (1423–1502) regnes som en tidlig utvikler av wabi-cha, teseremoniens spartanske stilretning, ifølge Wikipedias artikkel om Murata Jukō. Teemesteren Sen no Rikyū (1522–1591) ga senere teseremonien dens endelige, enkle form på 1500-tallet, ifølge Store norske leksikons artikkel om cha-no-yu.
Slik praktiserer du det hjemme
Å leve etter wabi-sabi handler ikke om å kaste alt man eier, men om å være bevisst. En vanlig tilnærming er å beholde bare gjenstander som brukes eller som har egenverdi, og å la møbler være enkle, helst i naturlige materialer som tre, stein, lin, ull og keramikk.
Som stilvalg trekkes ofte dempede farger frem - kremfarger, brungrå og duse blåtoner - sammen med naturlig lys og enkle lyskilder, som en lampe med papirskjerm, fremfor sterke fargeskjemaer. Dette er en estetisk retning, ikke en fasit.
Wabi-sabi som boligstil aksepterer også det uferdige: en plante som visner litt, en hylle som ikke er helt symmetrisk. Tanken er å gi rom for at noe kan forbli ugjort.
Fra Tokyo til Oslo
Utenfor Japan er wabi-sabi særlig kjent gjennom Leonard Korens bok «Wabi-Sabi for Artists, Designers, Poets & Philosophers», utgitt av Stone Bridge Press i 1994, ifølge Internet Archives katalogpost for boken. Siden har begrepet blitt tatt i bruk langt utenfor sin opprinnelige sammenheng i den japanske teseremonien - også i vestlig og skandinavisk interiørdesign, der det gjerne brukes som en stilretning snarere enn den estetiske og filosofiske tradisjonen det opprinnelig var.
En invitasjon til ro
Å innrede hjemmet etter wabi-sabi-prinsipper handler ikke om pris eller mote, men om å skape et rom som inviterer til å bremse ned og være til stede.
Fjern én ting i dag. Fjern én ting til i morgen. La rommet åpne seg langsomt, i sitt eget tempo.
Emner
