Slik er det å gå på en bre: Isens kraft forklart

Når du setter foten på isen

Å gå på en isbre er en opplevelse som gir perspektiv på naturens krefter. Under føttene beveger isen seg sakte, men uavbrutt, og landskapet rundt deg bærer preg av tusener av års arbeid fra isens side. I Norge finnes det om lag 5260 isbreer som er større enn 0,01 kvadratkilometer, med et samlet areal på rundt 2320 kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. De største breene finnes på Svalbard, men på fastlandet er Jostedalsbreen den største isbreen, ifølge Store norske leksikon.

Isbreene er i konstant bevegelse. Den største målte farten i Norge er 1,25 meter i døgnet på Engabreen, som er en utløper av Svartisen, ifølge Store norske leksikon. Vanligvis beveger imidlertid isen seg bare noen få centimeter per dag. Likevel er denne bevegelsen nok til å slipe ned fjell, transportere steinmasser og forme daler over tid. Når du besøker en bre, møter du et dynamisk system der snø omdannes til is, isen flyter nedover og smelter til vann som føder elver og vassdrag.

For å ferdes trygt på en bre trenger du erfaring og riktig utstyr. Det er ikke tilstrekkelig med vanlige tursko, og du bør aldri gå alene. Sommerstid er det absolutt nødvendig å gå som taulag i grupper på minst tre personer, ifølge Store norske leksikon. En erfaren brefører kjenner den aktuelle breens rørsler og daglige risiko, og kan lede deg trygt forbi sprekker og ustabile områder.

Fra snø til is: Slik vokser en bre

En bre begynner som snø som faller høyt til fjells, der temperaturen er lav nok til at snøen ikke smelter bort i løpet av sommeren. Dette området kalles akkumulasjonsområdet, eller firnområdet, og ligger over snøgrensen, ifølge Store norske leksikon. År etter år hoper snøen seg opp, og under vekten av nye lag blir den gradvis tettere. Gjennom trykk, smelting og frysing går snøen over til en mellomtilstand i form av grovkornet snø, før den til slutt blir kompakt is, ifølge Store norske leksikon.

Siden isen er plastisk, vil den sige nedover mot lavere områder der den etter hvert smelter. Den delen av breen der smeltingen skjer, kalles smeltingsområdet eller ablasjonsområdet, og har vanligvis form av en tunge som strekker seg utover dalen, ifølge Store norske leksikon. De mindre brekappene på fjellplatåene, som Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen, kalles platåbreer, ifølge Store norske leksikon. Jostedalsbreen er ikke en rest fra siste istid, men smeltet helt bort i en varm periode for 6000 til 7000 år siden. Den eldste isen i breen i dag er derfor neppe mer enn 1000 til 2000 år gammel, ifølge Store norske leksikon.

Prosessen fra første snøfall til is som beveger seg kan ta mange år, avhengig av temperatur og nedbør. Når isen først begynner å flyte, følger den terrenget nedover og skaper et levende landskap i endring. For den som skal gå på bre, er det viktig å forstå at isen aldri er helt i ro, og at forholdene kan endre seg fra dag til dag.

Isens kraft: Hvordan breer sliter ned og former fjell

Ingen annen geologisk kraft har større evne til å erodere enn isbreer, ifølge Store norske leksikon. Når isen beveger seg over fjellgrunnen, river den med seg stein og sedimenter fra underlaget. Partikler som er fastfrosset under bresålen sliper ned den faste berggrunnen, ifølge Store norske leksikon. Resultatet er et landskap preget av U-formede daler, innsjøer og dype fjorder, ifølge Store norske leksikon.

Underlaget der isbreen har faret fram, bærer merker etter bevegelsen i form av skuringsstriper og rundsva, ifølge Store norske leksikon. I områder med mest erosjon, som på Vestlandet, er fjellet ofte renskrapt, mens det i randområdene for isbrekappene ligger tykke lag med morene og andre avsetninger fra breen, ifølge Store norske leksikon. Morene er landformer som består av hauger og langstrakte rygger med løsmasser som breen har transportert og avsatt, ifølge Store norske leksikon. Materialet føres videre under, i eller på isen, og mye fanges også opp av breelver før det avsettes ved fronten eller kanten.

Isens evne til å forme landskapet strekker seg langt utover selv breområdet. I Tyskland, Danmark, Nordsjøen og på den norske kontinentalsokkelen finnes det stedvis flere hundre meter tykke sedimentlag som breen har gnagd av fjellet i Norge og transportert dit, ifølge Store norske leksikon. Stein fra Skandinavia finnes spredt helt til Nederland som store flyttblokke. Når du står ved en bre i dag, ser du altså bare den siste delen av en prosess som har omformet hele regionen.

Tall som sier noe om brenes størrelse og kraft

Norge har om lag 5260 isbreer som er større enn 0,01 kvadratkilometer, med et samlet areal på rundt 2320 kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. På det norske fastlandet er Jostedalsbreen den største isbreen, med et areal på omtrent 800 kvadratkilometer når omliggende breer regnes med, ifølge Store norske leksikon. Hardangerjøkulen er den sjette største breen i landet og dekker 64 kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. Den største istykkelsen som er målt i Norge, er rundt 630 meter i de øvre delene av Tunsbergdalsbreen, ifølge Store norske leksikon. Den største målte isfarten i Norge er 1,25 meter i døgnet på Engabreen, ifølge Store norske leksikon.

Breer og smeltevann: Hvordan isen påvirker vassdrag

Isbreer fungerer som naturens egne vannmagasiner. Om vinteren lagres nedbøren som snø og is i høyfjellet, og om sommeren smelter deler av breen og gir vann til elver og vassdrag, ifølge Store norske leksikon. Dette mønsteret har i tusener av år sikret en relativt stabil vannføring i mange norske elver. Når du besøker en bre om sommeren, kan du se smeltevannet renne i bekker og småelver nedover fra isen.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har imidlertid de fleste breene i Norge smeltet mye tilbake, hovedsakelig som følge av varme somrer, ifølge Store norske leksikon. Målinger sommeren 2020 viste at Jostedalsbreen, med den nåværende nedsmeltingen, kan være oppdelt i tre mindre breer i løpet av en tiårsperiode, ifølge Store norske leksikon. En slik endring vil påvirke både landskapet og vannføringen i elvene som mottar smeltevann.

På kort sikt kan økt smelting gi mer vann i elvene, men på lengre sikt betyr mindre is mindre tilgjengelig vann om sommeren. Samfunnet rundt breelvene må planlegge for et framtidig bilde der vannføringen kan bli mindre forutsigbar. For kraftproduksjon, jordbruk og natur er dette en viktig endring som allerede er i gang.

Før du går på en bre: Praktisk forberedelse

Å ferdes på en bre krever solid erfaring og god kondisjon, ifølge Store norske leksikon. Enhver ferdsel på breen bør skje i grupper på minst tre personer, og sommerstid er det absolutt nødvendig å gå som taulag, ifølge Store norske leksikon. Dette er ikke et råd man kan se bort fra; sprekker i isen kan være skjult under snø, og et fall kan få alvorlige følger.

Du bør skaffe deg en erfaren brefører som kjenner området. Breheimsenteret og Norsk Bremuseum kan hjelpe deg med å finne breførere, ifølge Store norske leksikon. Føreren velger trygge ruter og har med nødvendig sikkerhetsutstyr. Før du drar, er det viktig å sjekke værmeldingen og kontakte guideselskapet. Mange turer blir innstilt ved dårlig vær, fordi tåke og regn gjør det vanskelig å se sprekker og ustabilt terreng.

Det tekniske utstyret, som steigjern og hjelm, får du ofte låne eller leie gjennom guideselskapet. Du må likevel ha med egne kraftige fjellstøvler med godt grep, varme klær i flere lag og nok mat og drikke. En bretur er ikke nødvendigvis ekstrem, men den krever at du orker å gå i flere timer med full konsentrasjon. Vær ærlig med deg selv om formen din før du melder deg på.

Isformasjoner du møter på en bre

Når du går på en bre, vil du se mange strukturer som forteller om isens historie og bevegelse. Her er de viktigste fenomenene:

• Sprekker: Dype spalter som dannes når isen går over ujevnheter i bunnen, eller der isen har varierende fart. På norske breer blir sprekkene sjelden dypere enn 30 meter, mens de i polare områder kan nå over 100 meter, ifølge Store norske leksikon.
• Firn: Grovkornet snø som er mellomstadiet mellom nysnø og kompakt is. Dette finnes i akkumulasjonsområdet der snøen overlever sommeren, ifølge Store norske leksikon.
• Smeltvann: Om sommeren renner vann i bekker og småelver fra breen. Blåisen, en arm av Hardangerjøkulen, sender ut flere bekker nedover mot dalen, ifølge Store norske leksikon.
• Morene: Stein og sediment som breen har revet løs fra underlaget og transportert. Materialet avsettes ved fronten som endemorene eller ved kanten som sidemorene, ifølge Store norske leksikon.
• Nunataker: Fjelltopper som stikker opp over breflaten. Mange av dem var tidligere dekket av is, ifølge Store norske leksikon.

Breene som arkitekter: Hvordan de former daler og fjorder

Går du gjennom en klassisk bredal, ser du resultatet av isens arbeid over tusener av år. Isbreer skaper U-formede daler med bratte sider og flat bunn, i motsetning til elver som graver ut V-formede daler, ifølge Store norske leksikon. På Vestlandet er fjellet ofte renskrapt der breen har fart fram, mens det lenger fra sentrum av isdekket ligger tykke avsetninger av morene, ifølge Store norske leksikon.

Når en bre trekker seg tilbake, etterlater den ofte innsjøer i de dype groper som isen har gravd ut. Nigardsvatnet ble dannet da isen forsvant fra dalen, ifølge Store norske leksikon. Slike innsjøer ligger ofte ved brefoten og har en karakteristisk farge på grunn av fine partikler som breen har slipt av berggrunnen.

De synlige sporene etter istiden finnes også langt utenfor Norge. I Tyskland, Danmark, Nordsjøen og på den norske kontinentalsokkelen finnes det stedvis flere hundre meter tykke lag med sedimenter som breen har transportert, ifølge Store norske leksikon. Selv steinblokker fra Skandinavia ligger spredt helt ned til Nederland. Landskapet du ser i Norge i dag, er altså formet av en kraft som virket langt utover landegrensene.

Slik smelter breer flere steder — og hvorfor det går fort

Siden begynnelsen av 2000-tallet har de fleste breene i Norge smeltet mye tilbake, hovedsakelig som følge av varme somrer, ifølge Store norske leksikon. Jostedalsbreen har minket i volum siden år 2000, etter en periode med vekst fra 1989 til 1995 da mye vinternedbør fikk flere brearmer til å rykke fram, ifølge Store norske leksikon. Briksdalsbreen rykket for eksempel fram over 300 meter mellom 1987 og 1996, ifølge Store norske leksikon.

Etter 1996 har imidlertid Briksdalsbreen gått tilbake ca. 800 meter, ifølge Store norske leksikon. Nigardsbreen har trukket seg tilbake ca. 600 meter siden 2000, ifølge Store norske leksikon. Hardangerjøkulen har minket sterkt på 1900-tallet, og brearmene har trukket seg flere hundre meter tilbake, ifølge Store norske leksikon.

Årsaken til tilbakegangen er høyere temperaturer. Når snølaget blir tynnere, reflekterer det mindre solvarme, og isen smelter raskere. Dette skaper en negativ tilbakekobling: mindre snø gir mer smelting, som igjen gir mindre snø neste år. For besøkende betyr dette at brelandskapet endrer seg raskt, og at ruter som var trygge for noen år siden, kan være annerledes i dag.

Klimatall som viser omfanget av brenes tilbakegang

Briksdalsbreen har gått tilbake 800 meter siden midten av 1990-tallet, etter å ha rykket fram 200 meter mellom 1990 og 1994 med opptil 75 meter per år, ifølge Store norske leksikon. Nigardsbreen har trukket seg tilbake ca. Hardangerjøkulens brearmer har trukket seg flere hundre meter tilbake i løpet av 1900-tallet, ifølge Store norske leksikon. Jostedalsbreen har minket i volum siden 2000, ifølge Store norske leksikon.

Vanlige misforståelser om breer og is

Mange tror at isbreer er statiske og uforanderlige. I virkeligheten er de i konstant bevegelse. Isen sige nedover mot lavere områder der den smelter, og breen endrer form og tykkelse kontinuerlig, ifølge Store norske leksikon. Selv om farten ofte er liten, bare noen få centimeter per dag, er isen aldri i ro.

Det er også en utbredt misforståelse at det er trygt å gå på bre uten guide dersom man er en erfaren fjellgåer. Dette er feil. Sprekker kan være skjult under snø, og terrenget er uforutsigbart.

En tredje misforståelse er at breene er for store til å merke små klimaendringer. Tvert imot er breer svært sensitive markører for klima. De siste 20 årene har breene i Europa gått sterkt tilbake, og de fleste breer på Jorda minker i utbredelse, ifølge Store norske leksikon. Jostedalsbreen smeltet faktisk helt bort for 6000 til 7000 år siden, noe som viser at breer ikke er evige, ifølge Store norske leksikon.

Isens bevegelse og fart

Isbreene beveger seg av to hovedgrunner: indre deformasjon der isen flyter, og at ismassene sklir som en blokk på et skråplan, ifølge Store norske leksikon. Rørselen ligner den man finner i en elv, men farten er svært liten. Den er størst i midten av breen og minst langs sidene, og større i overflaten enn langs bunnen, ifølge Store norske leksikon.

Vanligvis er farten langt lavere, bare noen få centimeter i døgnet. Selv om dette kan virke umerkelig, er det nok til å transportere stein og slipe ned fjell over tid.

De siste 20 årene har breene i Europa gått sterkt tilbake, og endringer i isens utbredelse kan knyttes til klimaendringer, ifølge Store norske leksikon. Selv om isen beveger seg nedover, kan brefronten trekke seg tilbake hvis smeltingen i den nedre delen er større enn tilførselen av ny is fra oven.

Hva du må passe på når du er på en bre

Sprekker er den mest åpenbare faren på en bre. På norske breer blir sprekkene sjelden dypere enn 30 meter, mens de i polare områder kan nå over 100 meter, ifølge Store norske leksikon. Likevel er en 30 meter dyp sprekk livsfarlig, og snødekket over sprekker kan være tynt nok til at man faller gjennom. En erfaren guide kjenner rutene der sprekkene er minst alvorlige.

Steinfall er en annen fare. Når solen varmer opp fjellsidene omkring breen, kan løse steiner falle ned uten varsel. Derfor er hjelm påbudt eller sterkt anbefalt på guidede turer. Du bør også passe på skarpe iskanter der steigjernene kan gli eller sette seg fast.

Vær og føre endrer seg raskt i fjellet. Tåke og regn kan gjøre det umulig å se sprekker og terrengendringer, og mange turer blir derfor innstilt ved dårlig vær. Det er ikke for å plage turisten, men fordi breen blir betydelig mer farlig når sikten er dårlig. Sjekk alltid værmeldingen og lytt til guidens vurderinger.

Briksdalsbreen som reisemål

Briksdalsbreen i Stryn kommune er en av de mest besøkte breene i Norge. Om lag 200 000 turister kommer til Briksdalsbreen hvert år, ifølge Store norske leksikon. Breen går ned fra Jostedalsbreen mot vest til Briksdal i Olden, fem kilometer ovenfor sørenden av Oldevatnet.

Det går kjørevei til gården Briksdal, og derfra er det opparbeidet veg til én kilometer fra brefronten, forbi en foss i elva, Briksdalsfoss, ifølge Store norske leksikon. Dette gjør breen tilgjengelig for mange, men du bør likevel ikke gå opp på isen uten guide. For å komme til selve breen trygt, bør du bruke en av de etablerte breførerne.

Jostedalsbreen nasjonalpark er tilgjengelig fra flere hold, blant annet riksvei 604 Jostedalen, E5 Fjærland, E39 Jølster, riksvei 60 til Oldedalen og Lodalen, og E15 til Erdalen, ifølge Store norske leksikon. Bilvei går et stykke inn mot nasjonalparken i mange av dalene, som Jostedalen, Veitastrond, Fjærland, Stardalen, Oldedalen, Lodalen og Erdalen.

Så er det tid til å oppleve en bre selv

Om du vil oppleve isens kraft på nært hold, finnes det flere steder å starte. Briksdalsbreen er lett tilgjengelig og svært populær, med om lag 200 000 besøkende årlig. Det går kjørevei nesten helt fram, og du kan se brefronten etter en kort spasertur, ifølge Store norske leksikon. For en lengre tur på selve isen bør du likevel melde deg på en guidet tur.

Jostedalsbreen nasjonalpark dekker et område på 1310 kvadratkilometer og ble opprettet i 1991, ifølge Store norske leksikon. Her finner du 28 navngitte brearmer, og breen dekker omtrent 800 kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. Nasjonalparken gir muligheter for både førstegangsbesøkende og de som søker større utfordringer som isklatring eller turer på langs av breen, ifølge Store norske leksikon.

Hardangerjøkulen på Hardangervidda er en annen stor platåbre, med et areal på 64 kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. Uansett hvilken bre du velger, er det viktig å sjekke værmeldingen, kontakte guideselskapet på forhånd og ha med gode fjellstøvler og varme klær. Husk at brelandskapet endrer seg raskt, og at isen du går på, kanskje ikke ligger der om mange tiår. Jostedalsbreen smeltet for eksempel helt bort for 6000 til 7000 år siden, ifølge Store norske leksikon, noe som viser at breer er midlertidige gjester i landskapet.