Smalsporbaner i Norge — status, historie og muligheter

Små spor, stor innvirkning

Når de fleste tenker på norsk jernbane, forestiller de seg kanskje Bergensbanen eller et hurtigtog. Men Norge har en mindre kjent jernbanearv: smalsporbaner med sporvidder på 750, 1000 eller 1067 millimeter — alle smalere enn normalsporets 1435 millimeter. Ifølge Store norske leksikon ble smalspor normen for nye jernbaner i Norge etter 1860, fordi smalere spor og mindre lokomotiver gjorde det billigere å bygge jernbane i vanskelig terreng.

Ved århundreskiftet 1900 utgjorde de smalsporede linjene mer enn halvparten av det norske jernbanenettet: 1081 kilometer med 1067 mm sporvidde og 92 kilometer med 750 mm sporvidde, av totalt 1988 kilometer bane, ifølge Store norske leksikon. I dag er nesten alle disse linjene enten nedlagt eller bygget om til normalspor — bare tre lever videre som museumsbaner.

Historien — fra nyttighet til nostalgi

Jernbaneingeniøren Carl Abraham Pihl innførte den smale sporvidden på 1067 millimeter i Norge — internasjonalt kjent som CAP-spor — fordi han mente landets geografi og økonomi krevde det. Blant de første banene med denne sporvidden var Randsfjordbanen (1868), Rørosbanen (1877) og Setesdalsbanen (1896), mens lettere «tertiærbaner» som senere Tertitten ble bygget med 750 mm sporvidde.

Smalsporets storhetstid tok slutt da Stortinget i 1898 vedtok å bygge Bergensbanen med normalspor — en beslutning som ifølge Store norske leksikon satte en stopper for videre utbygging av smalspor i Norge. I tiårene som fulgte ble de fleste smalsporbanene enten lagt ned eller bygget om: Rørosbanen ble normalsporet i etapper mellom 1917 og 1941, Krøderbanen i 1909, og deler av det som skulle bli Sørlandsbanen — som strekningen Kristiansand–Grovane — var smalsporet helt fram til 1938, ifølge Store norske leksikon. Alle norske smalsporbaner var enten nedlagt eller normalsporet innen 1949.

Flåmsbana blir ofte nevnt i samme åndedrag som smalsporbanene, men har normalspor og har alltid hatt det. Ifølge Store norske leksikon ble banen vedtatt bygget i 1908 for å knytte Sognefjorden til Bergensbanen, byggingen startet i 1923, og den ble åpnet for midlertidig trafikk i 1940, ordinær damptrafikk i 1942 og elektrisk drift i 1944. Den ble først markedsført som turistattraksjon fra rundt 1960 — bygget altså som transportforbindelse, ikke som turistbane.

Smalsporbaner i dag — et levende arv

Bare tre ekte smalsporbaner er i drift i Norge i dag, alle som museumsbaner. Setesdalsbanen har 1067 mm sporvidde og kjører på den åtte kilometer lange strekningen mellom Grovane og Røyknes i Vennesla kommune — to år etter at den opprinnelige linjen mellom Kristiansand og Byglandsfjord ble lagt ned i 1962, gjenåpnet den i 1964 som Norges første museumsjernbane. Tertitten, offisielt Urskog-Hølandsbanen, hadde 750 mm sporvidde og gikk opprinnelig 57 kilometer mellom Sørumsand og Skulerud; etter at ordinær trafikk sluttet 1. juli 1960, kjører museumstoget i dag på de øverste 3,6 kilometerne av linjen. Thamshavnbanen har 1000 mm sporvidde og kjører i dag på 22 kilometer mellom Løkken Verk og Bårdshaug, etter at museumsdriften gradvis ble utvidet — først til Fannrem i 1999, senere til Bårdshaug. Til sammen utgjør dette rundt 33,6 kilometer aktiv smalsporbane i Norge.

Krøderbanen kjører også museumstog, mellom Krøderen og Snarum, men på normalspor siden ombyggingen i 1909 — den regnes derfor ikke med blant de gjenværende smalsporbanene. Det samme gjelder Flåmsbana, som til tross for sin trange dal og bratte stigning er en normalsporet turistbane, ikke en smalsporbane.

Tall og trender

Ved århundreskiftet 1900 utgjorde smalspor mer enn halvparten av det norske jernbanenettet, med 1081 kilometer 1067 mm-spor og 92 kilometer 750 mm-spor av totalt 1988 kilometer bane, ifølge Store norske leksikon. I dag er hele jernbanenettet Bane NOR drifter normalsporet (1435 mm), ifølge Network Statement 2026 — smalspor finnes bare igjen som museumsbaner, til sammen rundt 33,6 kilometer fordelt på Setesdalsbanen, Tertitten og Thamshavnbanen.

Framtiden for norske smalsporbaner — muligheter og utfordringer

Det finnes ingen offentlige planer om å gjenåpne smalsporbaner til vanlig transport i Norge. Framtiden til de gjenværende banene handler i stedet om vedlikehold og finansiering av kulturminner. Siden 2021 har Norsk Jernbanemuseum forvaltet en statlig tilskuddsordning for kulturminner i jernbanesektoren, hjemlet i forskrift fastsatt 20. april 2021. Ordningen skal støtte formidling og forvaltning av norsk jernbanehistorie, og landsdekkende frivillige organisasjoner som driver museumsbaner — som Setesdalsbanen, Tertitten, Thamshavnbanen og Krøderbanen — kan søke om både grunnstøtte og støtte til vedlikehold og drift.

For 2025 ble det fordelt 8,95 millioner kroner i generell støtte, 2 millioner kroner i grunnstøtte til museumsbanene og 2,5 millioner kroner til Norsk Jernbaneklubb, prioritert etter «Plan for historisk togmateriell – del II». Frivillig arbeidsinnsats kan telle som egeninnsats med en sats på 400 kroner timen. Det er denne kombinasjonen av statlig tilskudd og frivillig innsats — ikke nye jernbaneutbygginger — som avgjør om smalsporbanene fortsatt ruller om ti år.

En arkitektur av små løsninger

Smalsporbanene forteller en historie om norsk oppfinnsomhet — hvordan enkle og billige løsninger kunne åpne store muligheter for samfunn som ellers ville vært isolert. Det de etterlot seg etter mer enn hundre år, er tre museumsbaner som fortsatt ruller om sommeren, holdt i gang av frivillige organisasjoner og en statlig tilskuddsordning for jernbanens kulturminner.