Solstormer 2026–2027: hva skjer etter solmaksimum

Solstormer i 2026: forbi toppen, men ikke stille

Solen har passert toppen i solsyklus 25, men 2026 har likevel gitt flere kraftige solstormer. NASA og NOAA kunngjorde 15. oktober 2024 at solen hadde nådd maksimumsfasen (NOAA SWPC), og i mars 2026 slo det belgiske solforskningssenteret SIDC fast at det utjevnede månedlige solflekktallet toppet seg i oktober 2024, med verdien 161 (STCE/SIDC). Britiske Met Office beskrev i januar 2026 solaktiviteten som inne i en avtakende fase, men minnet om at noen av de kraftigste romværhendelsene historisk har kommet etter solmaksimum (Met Office).

Den kraftigste stormen så langt i 2026 kom 19.–20. januar. Den nådde G4 (alvorlig) på NOAAs geomagnetiske skala (NOAA SWPC) og ble ledsaget av en S4-strålingsstorm, et nivå NOAA ikke hadde observert siden oktober 2003 (NOAA SWPC). Kp-indeksen nådde 9-, og utenom denne stormen har ingen tretimersperiode i 2026 fram til begynnelsen av oktober gått over Kp 7, ifølge Kp-dataene fra det tyske geoforskningssenteret GFZ. G3-nivå (kraftig) ble nådd igjen 20.–22. mars (NOAA SWPC) og 4. juli (NOAA SWPC).

For Norge merkes dette på flere måter. Nordlyset kan ses lenger sør, fordi nordlysovalen utvider seg mot ekvator når romværaktiviteten øker (NOAA SWPC). Satellittnavigasjon kan bli upresis når ionosfæren er urolig, noe Kartverket overvåker for posisjonstjenesten CPOS (Kartverket). Jordinduserte strømmer kan belaste transformatorer: i Namsos og Sandnes er transformatorer blitt koblet ut ved starten av sterke solstormer fordi målinger viste at de holdt på å bli overbelastet (SINTEF). Under strålingsstormer kan kortbølgesamband over horisonten falle ut i polområdene (NOAA SWPC). Per januar 2026 hadde ingen av partnerne Norge får romværdata fra, døgnkontinuerlig overvåking rettet mot norske områder, ifølge Direktoratet for romvirksomhet.

Elleveårssyklusen – og hvor solen står nå

At antallet solflekker svinger med en periode på omtrent elleve år, ble oppdaget av Heinrich Schwabe i 1843. Perioden er ikke fast: Rudolf Wolfs senere studier viste en variasjon fra ni til fjorten år. Fordi flekkenes magnetiske polaritet skifter for hver ny syklus, blir den magnetiske perioden omkring 22 år (Store norske leksikon).

Syklus 25 begynte med et solminimum i desember 2019, da det 13 måneder utjevnede solflekktallet falt til 1,8, ifølge prognosepanelet som NOAA og NASA leder sammen (NOAA SWPC). Det samme panelet varslet i 2019 en topp med utjevnet solflekktall på 115 i juli 2025, med et spenn på 105–125 og toppunktet et sted mellom november 2024 og mars 2026 (NOAA SWPC).

Fasiten ble en tidligere og høyere topp. Det offisielle solflekktallet fastsettes av datasenteret SILSO ved Det kongelige observatoriet i Belgia (NOAA SWPC). SILSO bekreftet i 2025 at det utjevnede månedlige solflekktallet nådde 161 i oktober 2024, mot 159 i september og 157 i november, mens SILSO nærmere toppen hadde anslått 138–161 mellom mai og oktober 2024, og NOAA 137–164 mellom februar 2024 og januar 2025 (STCE/SIDC).

NASA og NOAA påpekte ved erklæringen i 2024 at måneden for toppen først kan identifiseres måneder eller år i etterkant, når nedgangen er tydelig (NASA). Solens polfelt snudde i 2023, og SIDC vurderte i juni 2025 at en ny topp høyere enn den i oktober 2024 er lite sannsynlig (STCE).

Solstorm, soleksplosjon og koronamasseutkast

«Solstorm» brukes bredt om utbrudd der protoner, elektroner, magnetfelt og stråling slynges fra solen og utover i solsystemet (Store norske leksikon). I fagspråket skilles det mellom fenomener som ofte opptrer sammen.

Et koronamasseutkast (CME) er et stort utkast av plasma og magnetfelt fra solens korona (NOAA SWPC). NOAA beskriver at slike utkast kan frakte milliarder av tonn materie, og at farten spenner fra under 250 kilometer i sekundet til nær 3 000 (NOAA SWPC). De raskeste utkastene som er rettet mot jorden, kan komme fram på så lite som 15–18 timer, mens de langsomme bruker flere døgn (NOAA SWPC).

En soleksplosjon (flare) er den plutselige frigjøringen av elektromagnetisk energi som ofte følger med den samme magnetiske omkoblingen (NOAA SWPC). Flareklassene A, B, C, M og X er hver ti ganger sterkere enn den forrige, målt som røntgenfluks av NOAAs GOES-satellitter (NOAA SWPC). Strålingen går med lysets hastighet og når jorden i løpet av rundt åtte minutter, mens plasmaskyen vanligvis bruker én til tre dager (DSB). Da NASA og NOAA erklærte solmaksimum, var den kraftigste flaren i syklus 25 en X9.0 den 3. oktober 2024 (NASA).

Store utbrudd kan også akselerere protoner til en stor andel av lysfarten, slik at de når jorden på titalls minutter eller mindre. Det er dette NOAA kaller en strålingsstorm (NOAA SWPC).

De kraftigste geomagnetiske stormene oppstår når en plasmasky treffer jordens magnetfelt, særlig når magnetfeltet i skyen peker sørover, motsatt av jordens eget felt (NOAA SWPC). Solvinden presser hele tiden magnetfeltet sammen på dagsiden og strekker det ut på nattsiden; når en slik sky passerer, presses halen på nattsiden ytterligere sammen, og elektroner slynges inn mot jorden (SIDC). Stormene gir sterke strømmer i magnetosfæren og ionosfæren og kan skape skadelige jordinduserte strømmer (GIC) i kraftnett og rørledninger (NOAA SWPC).

Hvor alvorlig? NOAAs G-skala

NOAA graderer geomagnetiske stormer fra G1 til G5 etter Kp-indeksen. Skalaen sier både hva som kan skje, og hvor mange hendelser av hvert slag som i snitt inntreffer i løpet av én solsyklus på elleve år (NOAA SWPC).

• G1, liten (Kp 5): svake svingninger i kraftnettet, og nordlys er vanlig synlig på høye breddegrader. Rundt 1 700 hendelser per solsyklus.
• G2, moderat (Kp 6): spenningsalarmer i kraftsystemer på høye breddegrader, og langvarige stormer kan skade transformatorer. HF-radiosamband kan svekkes på høye breddegrader. Rundt 600 per syklus.
• G3, kraftig (Kp 7): spenningskorreksjoner kan bli nødvendige, falske alarmer på enkelte vernutstyr, og periodevise problemer med satellittnavigasjon. Rundt 200 per syklus.
• G4, alvorlig (Kp 8, inkludert 9-): mulige utbredte problemer med spenningsregulering, vernsystemer som feilaktig kobler ut viktige komponenter, og satellittnavigasjon svekket i timevis. Rundt 100 per syklus.
• G5, ekstrem (Kp 9): utbredte problemer med spenningsregulering og vern, enkelte kraftsystemer kan bryte helt sammen og transformatorer bli skadet, satellittnavigasjon kan være svekket i dagevis, og HF-radio kan være umulig i store områder i ett til to døgn. Rundt fire per syklus.

Det som faktisk har skjedd

Følgene er verken hypotetiske eller dagligdagse. Fire hendelser er verdt å kjenne til.

• Carrington-hendelsen, 1. september 1859: Richard Carrington observerte et ekstremt kraftig utbrudd på solen, fulgt av merkbare jordmagnetiske forstyrrelser og betydelig nordlysaktivitet (SNL).
• Québec, 6. mars 1989: en kraftig solstorm lammet den elektriske krafttilførselen i Québec i Canada (SNL).
• Malmö, 30. oktober 2003: rundt 50 000 kunder mistet strømmen i omtrent en time under Halloween-stormene. Årsaken var en kombinasjon av en unormal koblingstilstand i nettet og et lavt innstilt jordstrømsvern med høy følsomhet for tredje harmoniske av grunnfrekvensen – harmoniske skapt av jordinduserte strømmer. Forfatterne beskriver utfallet som trolig det alvorligste av sitt slag siden Québec-utfallet i 1989 (Pulkkinen m.fl., Lunds universitet).
• Mai 2024: den kraftigste geomagnetiske stormen ved jorden på to tiår, med nordlys som ifølge NASA kan ha vært blant de mest omfattende på 500 år (NASA).

Hvem som følger med i Norge

Tromsø geofysiske observatorium (TGO) ved UiT forvalter de lange geofysiske måleseriene universitetet overtok fra Nordlysobservatoriet i 1972 (UiT). TGO har 18 målestasjoner spredt fra Ny-Ålesund på Svalbard til Karmøy i Rogaland, og overvåker ionosfæren med en kortbølgeradar på Ramfjordmoen øst for Tromsø – en måleserie som ble startet i 1932 (UiT). TGO er blant Norges ledende leverandører av romværtjenester og driver Norsk senter for romvær (NOSWE), der målet er operativ varsling av romværhendelser som kan skade eller påvirke teknologi og samfunn (UiT).

NOSWE ble opprettet i 2014 i samarbeid med Norsk Romsenter og ble i 2019 regionalt varslingssenter for Norge i det internasjonale nettverket ISES (NOSWE). Tjenestene, blant annet en sanntidsoversikt over nordlysets elektrojet og over ionosfæriske forstyrrelser av GNSS, ligger på site.uit.no/spaceweather. Internasjonalt er NOAAs Space Weather Prediction Center referansen, med gjeldende status og varsler på spaceweather.gov. Kartverkets tjeneste seSolstorm viser hvordan forholdene i ionosfæren påvirker posisjonsmålinger i Norge.

Romværvarsling har kort horisont. Daglige satellittobservasjoner av solen gir 18 til 72 timers forvarsel fra et utbrudd til en geomagnetisk storm treffer jorden, men hvor kraftig stormen blir, vet man først en time eller to før (DSB). Satellitter ved Lagrange-punktet L1 registrerer plasmaskyen når den passerer, og gir ofte 15 til 60 minutters varsel før sjokkbølgen når jorden (NOAA SWPC).

Nordlyset

For de fleste er nordlyset den merkbare siden av høy solaktivitet. Elektroner som akselereres i magnetosfærens hale på nattsiden, følger magnetfeltet ned mot polområdene og kolliderer med oksygen og nitrogen i den øvre atmosfæren, typisk 80 til 500 kilometer over bakken (NOAA SWPC). Grønt nordlys kommer fra oksygen i 100–200 kilometers høyde, mens det sjeldnere røde nordlyset, som krever kraftige stormer, kommer fra oksygen i 200–400 kilometers høyde (SIDC).

Nordlyset danner to ovaler rundt de magnetiske polene. NOAA oppgir at det beste området for å se nordlys ligger mellom omtrent 60 og 75 graders bredde, der det kan ses mer enn halvparten av nettene i året – men det krever klar himmel og mørke, så midnattssolen hindrer observasjon om sommeren (NOAA SWPC). Under store stormer utvider ovalene seg mot ekvator. Under en G3-storm har nordlys vært sett så langt sør som Illinois og Oregon, og under en G5-storm helt ned mot Florida og sørlige Texas (NOAA SWPC).

Under stormen i januar 2026 ble nordlys sett så langt sør som Nord-Italia (Met Office). SIDC beskrev samtidig pulserende grønne flekker av såkalt protonnordlys, som oppstår når protoner fra ringstrømmen rundt jorden ledes ned i atmosfæren (SIDC).

Etter toppen

Aktiviteten avtar gradvis etter maksimum, og den avtakende fasen leder tilbake mot et nytt solminimum (NASA). Syklus 26 ventes å begynne en gang mellom januar 2029 og desember 2032, ifølge NOAAs side for solsyklusen, som foreløpig ikke har noen prognose for selve syklus 26 (NOAA SWPC).

Den avtakende fasen er likevel ikke stille. NASA understreket ved maksimumserklæringen at forskerne ofte ser ganske kraftige stormer også i denne fasen, selv om de kommer sjeldnere (NASA). DSB skriver at det statistisk er flest geomagnetisk aktive dager i den avtakende delen av solsyklusen (DSB).

SIDC skrev i juni 2025 at det er så godt som sikkert at det de neste to til tre årene fortsatt vil komme perioder med kraftig sol- og geomagnetisk aktivitet, og viste til at Halloween-stormene kom to år etter maksimum i syklus 23, og septemberstormene i 2017 tre og et halvt år etter maksimum i syklus 24 (STCE). I mars 2026 skrev senteret at solen vil holde seg på et lignende aktivitetsnivå langt inn i 2026 (STCE/SIDC).

Solstormene i 2026 måned for måned

Januar: Solflekkgruppe 4341 sendte ut en X1.9-flare kl. 18.09 UTC 18. januar (NOAA SWPC). Det tilhørende koronamasseutkastet ble først bekreftet av koronagrafen CCOR-1 på NOAAs satellitt GOES East (NOAA NESDIS). Strålingsstormen nådde S4 dagen etter og var fortsatt økende da NOAA varslet flyselskaper, luftfartsmyndigheten FAA, NASA, beredskapsetaten FEMA og kraftnettorganisasjonen NERC (NOAA SWPC). Plasmaskyen kom omtrent seks timer tidligere enn ventet (SIDC). G4 ble nådd kl. 19.38 UTC 19. januar (NOAA SWPC) og igjen kl. 08.23 og 10.21 UTC 20. januar (NOAA SWPC).

Februar: Solflekkgruppe 4366 dukket opp 30. januar og hadde innen 3. februar sendt ut 21 C-, 38 M- og 5 X-flarer, blant dem en X8.1 den 1. februar (NOAA SWPC). Modellering viste at hoveddelen av koronamasseutkastet fra X8.1-flaren ville passere nord og øst for jorden, med mulige streifvirkninger (NOAA SWPC). 4. februar fulgte en X4.2-flare fra samme område uten tegn til koronamasseutkast (NOAA SWPC).

Mars: Et koronamasseutkast som forlot solen 18. mars, ga G3-forhold kl. 23.28 UTC 20. mars og kl. 01.54 UTC 21. mars (NOAA SWPC). 22. mars ga ankomsten av en høyhastighetsstrøm fra et koronahull, kombinert med de siste virkningene av utkastet, en ny periode med G3 (NOAA SWPC).

Sommeren: Koronamasseutkast fra 3. juni ga G2 den 5. juni (NOAA SWPC). 30. juni kom en X1.1-flare fra region 4479 (NOAA SWPC), og et koronamasseutkast fra samme dag ga en moderat og kortvarig kraftig storm 4. juli (NOAA SWPC). 2. august nådde en ny storm G2 etter ankomsten av et koronamasseutkast (NOAA SWPC).

Høsten: NOAA utstedte G2-varsel for 28.–29. august etter koronamasseutkast som forlot solen 25. august (NOAA SWPC), og 6. oktober et nytt G2-varsel for 9. oktober etter et utkast knyttet til en M1.4-flare fra region 4549 (NOAA SWPC).

Strålingsstormer og radioblackout: S- og R-skalaen

NOAA bruker to skalaer i tillegg til G-skalaen. S-skalaen (S1–S5) gjelder strålingsstormer og bygger på fluksen av protoner med energi på minst 10 MeV, målt av GOES-satellittene (NOAA SWPC). En strålingsstorm starter når fluksen når 10 partikkelfluksenheter, og den kan vare fra timer til dager (NOAA SWPC). NOAA regner med rundt 50 S1-hendelser, 25 S2, 10 S3, 3 S4 og færre enn én S5 per solsyklus (NOAA SWPC).

På S4-nivå er strålingsfare for astronauter på romvandring uunngåelig, og passasjerer og besetning i høytflygende fly på høye breddegrader kan bli utsatt for stråling (NOAA SWPC). Satellitter kan få minnefeil og orienteringsproblemer, HF-samband gjennom polområdene kan falle ut, og navigasjonsfeil øker trolig over flere dager (NOAA SWPC).

R-skalaen (R1–R5) gjelder radioblackout fra flarer og følger flareklassene direkte: R1 tilsvarer en M1-flare, R2 M5, R3 X1, R4 X10 og R5 X20 (NOAA SWPC). Røntgenstrålingen ioniserer de nedre lagene i ionosfæren på dagsiden av jorden, slik at kortbølgesignaler i båndet 3–30 MHz svekkes eller absorberes helt (NOAA SWPC). En R3-hendelse kan gi utbredt HF-blackout i omtrent en time på dagsiden; NOAA regner med rundt 175 slike per syklus, mot 8 på R4-nivå og færre enn én på R5 (NOAA SWPC). Både X1.9-flaren 18. januar og X8.1-flaren 1. februar 2026 ble klassifisert som R3 (NOAA SWPC; NOAA SWPC).

Kp-indeksen: tallet bak nordlysvarslene

K-indeksen angir forstyrrelser i den horisontale komponenten av jordens magnetfelt som et heltall fra 0 til 9, beregnet ut fra de største utslagene på et magnetometer i løpet av en tretimersperiode, og verdien 5 eller mer betyr geomagnetisk storm (NOAA SWPC). Den planetariske Kp-indeksen er et standardisert gjennomsnitt fra 13 observatorier mellom 44 og 60 graders geomagnetisk bredde (NOAA SWPC). Navnet kommer av det tyske ordet Kennziffer, og indeksen ble innført av Julius Bartels i 1938 (NOAA SWPC).

G-skalaen bygger direkte på Kp: G1 tilsvarer Kp 5, G2 Kp 6, G3 Kp 7, G4 Kp 8 inkludert 9-, og G5 Kp 9 (NOAA SWPC). NOAA utsteder varsler (watch) når den høyeste ventede Kp-verdien for et døgn er 5 eller mer, advarsler (warning) når Kp 4 eller høyere ventes, og alarmer (alert) når Kp faktisk når 4 eller mer (NOAA SWPC). Den offisielle Kp-indeksen forvaltes av det tyske geoforskningssenteret GFZ, mens NOAA beregner et foreløpig estimat som oppdateres hvert minutt fra åtte magnetometre, blant dem Hartland i Storbritannia og Wingst og Niemegk i Tyskland (NOAA SWPC).

Koronahull og høyhastighetsstrømmer

Ikke alle stormer skyldes koronamasseutkast. Koronahull er mørke områder i solens korona med åpne magnetfeltlinjer, der solvinden slipper lettere ut og danner strømmer av rask solvind. Når den raske vinden tar igjen den langsommere solvinden foran, oppstår en kompresjonssone (CIR). De mest langvarige koronahullene kan vare gjennom flere solrotasjoner à 27 dager og er da langvarige kilder til rask solvind (NOAA SWPC).

Kraftige kompresjonssoner og rask solvind fra koronahull kan gi stormer på G1–G2-nivå, og i sjeldnere tilfeller sterkere (NOAA SWPC). De er mindre intense enn stormer fra koronamasseutkast, men kan tilføre magnetosfæren mer energi over lengre tid (NOAA SWPC). G3-perioden 22. mars 2026 falt sammen med ankomsten av en slik høyhastighetsstrøm (NOAA SWPC).

Koronahull er vanligst i årene rundt solminimum (NOAA SWPC), og det belgiske solforskningssenteret påpekte i juni 2025 at de blir flere i den avtakende fasen (STCE). Den raske solvinden fra dem gir flere energirike elektroner over 2 MeV, såkalte «killer electrons», som gjennom dyp dielektrisk oppladning er en risiko for alle satellitter (STCE).

Superstormen i mai 2024

Mellom 3. og 9. mai 2024 observerte NASAs Solar Dynamics Observatory 82 betydelige flarer, hovedsakelig fra de aktive områdene AR 13663 og AR 13664, og ni av dem var i X-klassen (NASA). Stormen startet 10. mai kl. 12.06 amerikansk østkysttid og ble klassifisert som G5, ekstrem (USGS). Det var den første G5-stormen siden 31. oktober 2003, en storm som ga strømbrudd i Sverige og Sør-Afrika (USGS). Ved observatoriet College i Alaska svingte kompassretningen med rundt 15 grader (USGS).

Nordlyset kulminerte natt til 11. mai og ble sett fra mange områder der nordlys sjelden forekommer (NASA Earth Observatory). SIDC registrerte Kp 9o og viser til at stormer av denne størrelsen inntreffer omtrent hvert 12,5 år, mens varigheten var uvanlig og bare ventes én gang hvert 41. år (SIDC; STCE/SIDC).

Carrington, 1921, Québec og nesten-treffet i 2012

Carrington-stormen i september 1859 er referansen for ekstremt romvær. I dagene etter at Richard Carrington så selve flaren, traff flere kraftige koronamasseutkast jorden (NASA). Nordlyset ble sett så langt sør som Cuba, og telegraflinjer slo gnister og satte fyr på telegrafkontorer (NASA). DSB skriver at telegrafoperatører fikk elektriske sjokk, og at stormen i 1921 var svakere, men ga samme type problemer (DSB).

Stormen som slo ut strømmen i Québec i mars 1989, omtaler NASA som den verste geomagnetiske stormen i romalderen (NASA). Målt med Dst-indeksen nådde den –589 nanotesla, mot omtrent –900 for Carrington-stormen (USGS).

23. juli 2012 slynget solen ut et koronamasseutkast som krysset jordens bane, men traff romsonden STEREO-A i stedet (NASA). Hadde utbruddet skjedd én uke tidligere, ville jorden vært i skuddlinjen, og forskerne anslo at stormen da ville ha nådd en Dst på –1200, sammenlignbart med Carrington-hendelsen (NASA). Fysikeren Pete Riley beregnet i 2014 12 prosents sannsynlighet for at en storm av Carrington-klassen ville treffe jorden i løpet av de neste ti årene, og ifølge en studie fra National Academy of Sciences kan de økonomiske følgene av en slik storm i dag overstige 2 000 milliarder dollar (NASA).

Spor av eldre stormer finnes i årringer. Protoner fra kraftige solstormer danner karbon-14 i atmosfæren, og slike studier har påvist utbrudd i årene 774–775 og 993–994 som var omtrent like sterke som Carrington-stormen; den første var trolig betydelig kraftigere (Store norske leksikon). DSB oppgir at superstormer av 1859-typen statistisk antas å inntreffe hvert 500. år, stormer på størrelse med 1921-stormen hvert 100. år, og stormer som Halloween-stormene i 2003 én gang i løpet av hver eller annenhver solsyklus (DSB).

DSBs scenario for en hundreårsstorm

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har analysert en solstorm som ett av de nasjonale krisescenarioene. Analysen ble laget høsten 2011, oppdatert i 2018 og publisert i Analyser av krisescenarioer 2019 (DSB). Scenarioet er en hundreårsstorm i februar som påvirker jorden i én uke, der UV- og røntgenstråling, en protonskur og en geomagnetisk storm inntreffer samtidig, på høyeste nivå på NOAAs skala (DSB).

DSB anslår sannsynligheten til én gang per hundre år, altså én prosent per år og 65 prosent i løpet av hundre år (DSB). Flere hundre tusen innbyggere antas å bli rammet av strømbrudd på inntil ti timer, og over 100 000 kan miste tilgang til ordinær elektronisk kommunikasjon og offentlige nettbaserte tjenester. De direkte økonomiske tapene anslås til mellom en halv og to milliarder kroner i Norge, og de indirekte til like mye (DSB).

Analysen vurderer det norske kraftsystemet som relativt robust, blant annet fordi strømmen produseres i flere mindre kraftverk med kortere avstand til forbrukerne og det er færre svært lange overføringslinjer enn i USA og Canada (DSB). Områder med få lokale produksjonskilder og lite nettkapasitet inn og ut er likevel mer sårbare (DSB).

Kraftnettet: jordinduserte strømmer i norske transformatorer

Under en geomagnetisk storm dannes elektriske felt i jordskorpen som kan presse uønskede strømmer inn i kraftlinjer og transformatorer (SINTEF). Transformatorene er laget for vekselstrøm, og likestrømmen kan gi varmeutvikling, økt forbruk av reaktiv effekt og i verste fall metning, slik at vernet kobler transformatoren ut (Teknisk Ukeblad).

SINTEF-forsker Kristian Solheim Thinn installerte i 2019 sensorer på en transformator i Ogndal i Trøndelag (Teknisk Ukeblad). Fra 2021 og fram til artikkelen om målingene ble publisert i januar 2024, var det registrert seks hendelser med moderat påvirkning, og 4. november 2021 koblet en transformator seg ut på nabostasjonen i Namsos uten at strømkundene merket det (Teknisk Ukeblad).

I 2024 ble en transformator i Namsos koblet fra nettet under en solstorm (Teknisk Ukeblad). Både der og i Sandnes er transformatorer blitt koblet ut ved starten av sterke stormer fordi målinger viste at de holdt på å bli overbelastet, selv om de globale indeksene ikke viste det samme (Teknisk Ukeblad). Det er endringene i magnetfeltet som driver strømmene, og de er særlig kraftige i stormens første fase, «storm sudden commencement» (SINTEF).

Universitetet i Bergen leder prosjektet «Ny modell av induserte strømmer i norske trafostasjoner», der sanntidsdata fra norske og nordiske magnetometre kobles med kunnskap om berggrunnens ledningsevne for å beregne de elektriske feltene langs kraftlinjene (SINTEF). SINTEF skrev i mars 2026 at et varslingssystem rettet mot kraftnettet, basert på forskningen ved UiB, SINTEF, Statnett og UiT, kan være på plass i løpet av kort tid (SINTEF).

GPS, posisjonstjenester og radiosamband

Satellittnavigasjon påvirkes gjennom ionosfæren, det ytterste laget av atmosfæren, som starter 50–100 kilometer over bakken og består av en stor andel ionisert gass (Kartverket). Under stormer gir oppvarmingen store variasjoner i elektrontettheten, som kan endre signalveien og gi feil i GPS-posisjonen (NOAA SWPC).

Kartverket driver tjenesten seSolstorm for brukere av posisjonstjenesten CPOS, med data fra eget nettverk og fra partnere i Finland og på Grønland (Kartverket). Tjenesten viser blant annet ROTI, et mål på hvor turbulent ionosfæren er (Kartverket). Kartverket skriver at en turbulent ionosfære gir alvorlige forstyrrelser av GNSS-signaler som ofte ikke kan korrigeres bort, mens virkningen av mye plasma i seg selv stort sett kan korrigeres med tofrekvent utstyr (Kartverket). Ifølge Kartverket, sitert av Direktoratet for romvirksomhet, kan forstyrrelsene få følger for alt fra bygg- og anleggsprosjekter til navigasjon for autonome fartøy (Direktoratet for romvirksomhet).

DSB skriver at kortvarige forstyrrelser av satellittnavigasjon ikke er uvanlige under solstormer, mens langvarig bortfall er lite sannsynlig (DSB). For de fleste private brukere er solstormer uproblematiske, men kritiske operasjoner med strenge krav må ha reserveløsninger. Bortfall av nøyaktig tid fra satellitter kan ramme finansielle tjenester, telekommunikasjon og drift av kritiske IKT-systemer (DSB).

Kortbølgesamband rammes på to måter. Røntgenstråling fra flarer gir radioblackout på dagsiden av jorden (NOAA SWPC), og protoner fra strålingsstormer danner et lag nederst i ionosfæren over polområdene som kan absorbere HF-signaler (NOAA SWPC). I DSBs scenario rammes både lufttrafikken og militære brukere av HF-samband (DSB).

Varslingen i Norge og nye satellitter

Da DSB publiserte analysen i 2019, fantes det ingen nasjonal ordning for varsling av solstorm (DSB). Norge deltok i ESAs nye overvåkingsprogram, TGO leverte sanntidstjenester for jordmagnetismen, og Kartverket hadde siden 2011 en samarbeidsavtale med det tyske romsenteret om overvåking av den øverste delen av atmosfæren (DSB).

Direktoratet for romvirksomhet tok saken opp igjen i januar 2026: Norge får romværdata fra partnere i USA, Storbritannia og ESA, men ingen av dem har døgnkontinuerlig overvåking rettet mot norske områder (Direktoratet for romvirksomhet). En tidligere utredning pekte på Meteorologisk institutt i Tromsø som naturlig operativt ansvarlig, i samarbeid med Norsk senter for romvær ved TGO og Kartverket (Direktoratet for romvirksomhet). I et debattinnlegg i Teknisk Ukeblad samme måned skrev TGO-leder Magnar Gullikstad Johnsen at Meteorologisk institutt, Kartverket og TGO har bedt regjeringen ta grep slik at en nasjonal operativ varslingstjeneste kan starte fra 2027, og at Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet (Teknisk Ukeblad).

Internasjonalt ble varslingskjeden styrket i 2026. NOAAs satellitt SOLAR-1, skutt opp 24. september 2025 (NOAA), nådde sin endelige posisjon ved Lagrange-punktet L1, rundt én million engelske mil fra jorden, 23. januar 2026 (NOAA SWPC), og ble erklært operativ i juni (NOAA SWPC). Koronagrafen om bord leverer bilder av koronamasseutkast til prognosemakerne innen 30 minutter, mot opptil åtte timer for koronagrafen på forskningssatellitten SOHO, og solvinddata er tilgjengelige innen fem minutter (NOAA).