NASA og NOAA erklærte solen i maksimumsfasen av syklus 25 i oktober 2024. Slik oppstår solstormer, hva NOAAs G-skala betyr for strøm, GPS og radio – og hvor varslene finnes.
Innhold i artikkelen (8)
Solen er på toppen av syklusen
Solen sender ikke ut en jevn strøm av lys og partikler. Aktiviteten svinger i en syklus på rundt elleve år, og 15. oktober 2024 slo NASA og NOAA i fellesskap fast at solen hadde nådd maksimumsfasen i syklus 25 (NOAA SWPC).
Det merkes på to måter. Nordlyset blir hyppigere og synlig lenger sør enn vanlig, og forstyrrelsene i satellittnavigasjon, radiosamband og kraftnett blir flere. Denne artikkelen forklarer hva som skjer fysisk, hvilke følger som faktisk er dokumentert, og hvor varslene ligger.
Elleveårssyklusen – og hvor vi er i den
At antallet solflekker svinger med en periode på omtrent elleve år, ble oppdaget av Heinrich Schwabe i 1843. Perioden er ikke fast: Rudolf Wolfs senere studier viste en variasjon fra ni til fjorten år (Store norske leksikon).
Syklus 25 begynte med et solminimum i desember 2019, da det 13 måneder utjevnede solflekktallet falt til 1,8, ifølge prognosepanelet som NOAA og NASA leder sammen (NOAA SWPC). Det samme panelet varslet en topp med utjevnet solflekktall på 115, med et spenn på 105–125 og toppunktet et sted mellom november 2024 og mars 2026 (NOAA SWPC).
Nøyaktig når toppen inntraff, kan ikke slås fast før aktiviteten har falt over tid. NASA understreket dessuten ved erklæringen at den ikke betyr at det kraftigste romværet er unnagjort – forskerne ser ofte betydelige stormer også i den avtakende fasen av syklusen (NASA).
Solstorm, soleksplosjon og koronamasseutkast
«Solstorm» brukes bredt om utbrudd der protoner, elektroner, magnetfelt og stråling slynges fra solen og utover i solsystemet (Store norske leksikon). I fagspråket skilles det mellom to fenomener som ofte opptrer sammen.
Et koronamasseutkast (CME) er et stort utkast av plasma og magnetfelt fra solens korona. NOAA beskriver at slike utkast kan frakte milliarder av tonn materie, og at farten spenner fra under 250 kilometer i sekundet til nær 3 000. De raskeste utkastene som er rettet mot jorden, kan nå oss på så lite som 15–18 timer, mens de langsomme bruker flere døgn (NOAA SWPC).
En soleksplosjon (flare) er den plutselige frigjøringen av elektromagnetisk energi som følger med den samme magnetiske omkoblingen. Strålingen fra en flare bruker drøyt åtte minutter til jorden; plasmaskyen kommer etterpå. Den kraftigste flaren i syklus 25 så langt var en X9.0 den 3. oktober 2024, der X er den sterkeste klassen (NASA).
Det er når plasmaskyen treffer jordens magnetfelt at vi får en geomagnetisk storm. Magnetfeltet presses sammen på dagsiden og strekkes ut på nattsiden, og det settes opp elektriske strømmer både i ionosfæren og i ledende strukturer på bakken – blant annet i kraftledninger og rørgater.
Hvor alvorlig? NOAAs G-skala
NOAA graderer geomagnetiske stormer fra G1 til G5. Skalaen sier både hva som kan skje, og hvor mange hendelser av hvert slag som typisk inntreffer i løpet av én solsyklus (NOAA SWPC).
- G1, liten: svake svingninger i kraftnettet og nordlys på høye breddegrader. Rundt 1 700 hendelser per solsyklus.
- G2, moderat: spenningsalarmer i kraftsystemer på høye breddegrader, og transformatorskade ved langvarige stormer. HF-radio kan falle ut nordpå. Rundt 600 per syklus.
- G3, kraftig: spenningskorreksjoner kan bli nødvendige, falske alarmer på vernutstyr, og tidvis problemer med satellittnavigasjon. Rundt 200 per syklus.
- G4, alvorlig: utbredte problemer med spenningsregulering, vernsystemer som kobler ut viktige komponenter utilsiktet, og satellittnavigasjon svekket i timevis. Rundt 100 per syklus.
- G5, ekstrem: enkelte kraftsystemer kan bryte helt sammen, satellittnavigasjon kan være svekket i dagevis, og HF-radio kan være umulig i store områder i ett til to døgn. Rundt fire per syklus.
Det som faktisk har skjedd
Følgene er verken hypotetiske eller dagligdagse. Fire hendelser er verdt å kjenne til.
- Carrington-hendelsen, 1. september 1859: Richard Carrington observerte et ekstremt kraftig utbrudd på solen, fulgt av merkbare jordmagnetiske forstyrrelser og betydelig nordlysaktivitet (SNL).
- Québec, 6. mars 1989: en kraftig solstorm lammet den elektriske krafttilførselen i Québec i Canada (SNL).
- Malmö, 30. oktober 2003: rundt 50 000 kunder mistet strømmen i omtrent en time under Halloween-stormene. Årsaken var en kombinasjon av en unormal koblingstilstand i nettet og et jordstrømsvern som var mer følsomt for tredje harmoniske enn for grunnfrekvensen – harmoniske skapt av jordinduserte strømmer (Pulkkinen m.fl., Lunds universitet). Dette er den nærmeste parallellen i Norden.
- Mai 2024: den kraftigste geomagnetiske stormen ved jorden på to tiår, med nordlys som ifølge NASA kan ha vært blant de mest omfattende på 500 år (NASA).
Hvem som følger med i Norge
Tromsø geofysiske observatorium (TGO) ved UiT forvalter de lange geofysiske måleseriene universitetet overtok fra Nordlysobservatoriet i 1972, og driver 18 målestasjoner rundt om i landet. TGO er blant Norges ledende leverandører av romværtjenester og driver Norwegian Centre for Space Weather (NOSWE), der målet er operativ varsling av romværhendelser som kan skade eller påvirke teknologi og samfunn (UiT).
Tjenestene ligger på site.uit.no/spaceweather. Internasjonalt er NOAAs Space Weather Prediction Center referansen, med gjeldende status og varsler på spaceweather.gov.
Merk at romværvarsling har kort horisont. Et koronamasseutkast blir oppdaget når det forlater solen, og gir dermed timer til noen døgn med forvarsel – ikke uker.
Nordlyset
For de aller fleste er nordlyset den merkbare siden av høy solaktivitet. Ladde partikler ledes inn mot magnetfeltets polområder og lyser opp atmosfæren – aurora borealis i nord, aurora australis i sør.
Norge ligger allerede under nordlysovalen, så nordlys er ikke i seg selv sjeldent her. Det høy aktivitet endrer, er hyppigheten og hvor langt sør lyset er synlig. NOAA oppgir at nordlys under en G3-storm kan ses så langt sør som Illinois og Oregon, og under en G5-storm helt ned mot Florida (NOAA SWPC).
Etter toppen
Aktiviteten avtar gradvis etter maksimum. Syklus 26 ventes å begynne en gang mellom januar 2029 og desember 2032 (NOAA SWPC), og fram til da vil solflekktallet falle og stormene bli sjeldnere.
Den avtakende fasen er likevel ikke stille. NASA understreket ved maksimumserklæringen at forskerne ofte ser betydelige stormer også i denne fasen (NASA). Varslingstjenestene trapper derfor ikke ned i takt med solflekktallet.
Emner
