Norske tradisjonsinstrumenter for nybegynnere

Norges musikalske arv venter på deg

Norske tradisjonsinstrumenter representerer mange hundre års kulturarv. Hardingfelen ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk, ifølge Store norske leksikon. Langeleiken har røtter tilbake til klosterskolenes monokord, og den eldste bevarte i Norge er datert til 1524, ifølge Store norske leksikon. Også blåseinstrumenter som lur og bukkehorn har lange tradisjoner; lur ble for eksempel brukt i seterdrift helt tilbake til 800-tallet, ifølge Store norske leksikon. Seljefløyten er kjent fra seterlivet og lages tradisjonelt om våren, ifølge Store norske leksikon, mens okarina i Norge er kjent som leirgjøk eller sandnesgauk, ifølge Store norske leksikon.

I dag brukes tradisjonsinstrumenter både innen folkemusikk og i andre sjangre. Hardingfelen brukes for eksempel av Valkyrien Allstars i moderne musikk, ifølge Lille norske leksikon, og Marit Karlberg har bidratt til å gjøre langeleiken mer kjent ved å bruke den på nye måter, ifølge Lille norske leksikon. Mange av de mest lovende felespillerne i dag er kvinner, og i 2005 ble Åse Teigland fra Hardanger den første kvinnen siden 1960 som vant hardingfele klasse A på Landskappleiken, ifølge Store norske leksikon.

Å lære et tradisjonsinstrument handler om å sette seg inn i repertoar og teknikk. Hardingfelens repertoar består blant annet av bygdedansslåtter som halling, gangar og springar, i tillegg til brudemarsjer og lytteslåtter, ifølge Store norske leksikon. Langeleiken ble ofte regnet som et kvinneinstrument, og flere gamle instrumenter har kvinnenavn påskrevet, ifølge Store norske leksikon. Uansett hvilket instrument du velger, er det en fordel å ha tilgang på en lærer som kan veilede i teknikk og repertoar.

Hardingfelen – Det norske instrumentet

Hardingfelen minner om den vanlige europeiske fiolinen, men ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et sentralt instrument i norsk folkemusikk, ifølge Store norske leksikon. Ideen om understrenger kom trolig fra De britiske øyer og ble omkring 1700 et felleseuropeisk motetrekk som også påvirket den svenske nyckelharpan, ifølge Store norske leksikon. Instrumentet spredte seg raskt i det sørvestlige Norge og ble tidlig populært på Vestlandet, i Valdres og Numedal, og rundt 1800 nådde det også Hallingdal og Telemark, ifølge Store norske leksikon.

På 1800-tallet ble hardingfela videreutviklet i Bø i Telemark av felemakerne John Eriksen Helland og hans sønner Erik Johnsen Helland og Ellev Johnsen Steintjønndalen, ifølge Store norske leksikon. Tidlig i 1860-årene framstod den moderne hardingfela i en form som lå nærmere fiolinen, ifølge Store norske leksikon. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet utviklet hardingfela seg til et nasjonalsymbol, og mange har betraktet den som et norsk nasjonalinstrument, ifølge Store norske leksikon. Repertoaret består for det meste av eldre bygdedansslåtter som halling, gangar og rull i todelt takt, og springar i tredelt takt, i tillegg til brudemarsjer og lytteslåtter som er særlig utbredt i Valdres, ifølge Store norske leksikon.

Ifølge NRK var det i 2012 rundt 1500 hardingfelespillere i Norge, og kulturskolene hadde 250 elever som lærte hardingfelespill, ifølge Wikipedia. I 2013 kom det frem at fire hardingfelemakere har det som levebrød, og opplæring skjer ved å gå i lære hos en erfaren felemaker, ifølge Wikipedia. Blant kjente utøvere er Torgeir Augundsson, som var den første spilleren som reiste rundt og ga konserter, og Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, som gjorde hardingfela kjent både i Norge og utlandet, ifølge Lille norske leksikon. I dag spiller blant annet Tuva Syvertsen hardingfele i Valkyrien Allstars, ifølge Lille norske leksikon.

Langeleiken – et gammelt norsk strengeinstrument

Langeleiken er en norsk sitertype med lang, smal resonanskasse og et varierende antall strenger. Den har én melodistreng og opptil sju bordunstrenger, ifølge Store norske leksikon Wikipedia. Melodistrengen løper over faste tverrbånd som på eldre instrumenter ofte angir tonerekker forskjellige fra de felleseuropeiske, diatoniske skalaene, ifølge Store norske leksikon.

Instrumentet har røtter tilbake til klosterskolenes monokord, og på 1400-tallet oppsto gripebrettsiteren, ifølge Store norske leksikon. I Norden ble langeleiken utviklet, og den er avbildet første gang på et freskomaleri i Rynkeby kirke i Danmark i 1560-årene, ifølge Store norske leksikon. I Norge er langeleiken første gang omtalt i forbindelse med et prestebryllup i Hemne i Trøndelag i 1619, men den er antatt å være atskillig eldre, ifølge Store norske leksikon. Den eldste bevarte langeleiken kommer fra Vardalsåsen ved Gjøvik og bærer årstallet 1524, ifølge Store norske leksikon. På 1600-tallet var instrumentet utbredt i det meste av landet, kjent så langt nord som Finnmark, ifølge Store norske leksikon Wikipedia.

Omkring 1750 begynte langeleiken å oppleve tilbakegang, trolig på grunn av økende konkurranse fra vanlig fele, ifølge Store norske leksikon. Tradisjonen ble likevel ført videre i Valdres, og i dag er dette området der instrumentet har overlevd som bruksinstrument, ifølge Store norske leksikon Wikipedia. Langeleiken har i mange sammenhenger vært regnet som et kvinneinstrument, og flere eldre instrumenter har kvinnenavn påskrevet, ifølge Store norske leksikon Lille norske leksikon. Musikeren Marit Karlberg har vært med på å gjøre langeleiken mer kjent ved å bruke den på nye, kreative måter, blant annet som akkompagnement til sang, ifølge Lille norske leksikon.

Slåttharpe

Slåttharpe er et strengeinstrument. Den som vil lære dette instrumentet, bør undersøke om det finnes lærere og repertoar tilgjengelig.

Tradisjonsinstrumenter og utøvermiljø

Norsk tradisjonmusikk har aktive utøvere og instrumentbyggere rundt om i landet. Enkelte instrumenter har etablerte organisasjoner og undervisningstilbud.

Bukkehornet og lurene – Blåseinstrumenter fra seterdriften

Lur er et blåseinstrument i hornfamilien som kan være laget av tre, bark eller metall, og som spilles på samme måte som en trompet ved at leppene vibrerer mot blåseenden, ifølge Store norske leksikon. Melodien framkommer ved hjelp av overblåsingsteknikk. Lurer av bark, tre tekket med never eller tæger har vært brukt i norsk seterdrift helt tilbake til 800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet, ifølge Store norske leksikon. På setra var det hovedsakelig neverluren som ble benyttet. Luren var først og fremst budeias instrument, og ble brukt som skremmeinstrument for rovdyr, som lokkeinstrument for å få dyrene tilbake om kvelden, og for å gi signaler til andre budeier eller gjetere, ifølge Store norske leksikon.

Bukkehorn er et norsk folkemusikkinstrument laget av horn fra geitebukk. Det var opprinnelig et gjeterinstrument brukt som skremmeinstrument for å jage bort rovdyr, men også som signalinstrument for å kommunisere med andre gjetere eller budeier på setrene, ifølge Store norske leksikon. Etter hvert fikk bukkehornet fingerhull og kunne brukes til å spille enkle melodier. Det finnes to utgaver: trompethorn, som spilles med leppevibrasjon som på en trompet, og tungehorn, som har påsatt et enkelt rørblad av einerflis, ifølge Store norske leksikon.

Sammen med luren var bukkehornet det viktigste instrumentet knyttet til seterdriften, men i motsetning til luren var bukkehornet som regel benyttet av gjeterne, ifølge Store norske leksikon. Bukkehornet har opplevd økt interesse, og Norsk Lur- og Bukkehornlag ble stiftet i 1996, ifølge Store norske leksikon Store norske leksikon. Egil Storbekken fra Tolga gjorde mye for å holde både lur- og bukkehorntradisjonene ved like, og arven er videreført av instrumentmakeren Magnar Storbækken, ifølge Store norske leksikon Store norske leksikon.

Seljefløyta – Fløyte fra seterlivet

Seljefløyte er et fellesnavn som brukes om barkfløyter av forskjellig utforming, som regel laget av selje eller vier, i enkelte områder også av bark fra rogn eller noe sjeldnere ask eller gråor, ifølge Store norske leksikon. Fløyten kan kun tilvirkes om våren når sevjen stiger og barken relativt lett lar seg løsne, ifølge Store norske leksikon. I Norge finnes det hovedsakelig to hovedtyper: en kort, endeblåst form som ofte kalles plystrepipe, og den lange, sideblåste typen som vanligvis forbindes med navnet seljefløyte, ifølge Store norske leksikon.

Den lange, norske seljefløyta er cirka 40–80 cm lang og uten fingerhull, ifølge Store norske leksikon. Den kan frembringe 15–16 toner, fordelt på to oktaver, og gir en spesiell skala med intervaller som varierer noe fra fløyte til fløyte, ifølge Store norske leksikon. Denne skalaen har fellestrekk med naturtoneskalaen, ifølge Store norske leksikon. Tonene frambringes gjennom å variere blåsestyrken, såkalt overblåsingsteknikk, og på grunn av det trange røret får man lett fram de høyere deltonene i overtonerekken, ifølge Store norske leksikon. Man kan senke tonehøyden med en heltone ved å dekke åpningen i fløyteenden med en finger, og enkelte spillere benyttet også halvdekking for å senke med en halvtone, ifølge Store norske leksikon.

Seljefløyten er særlig knyttet til seterlivet, der den ble brukt som tidtrøyte. Det fantes egne seljefløytemelodier, og flere steder ble det spilt slåttemusikk på fløyta, ifølge Store norske leksikon. Selv om mange fortsatt kan kunsten å lage en tradisjonell seljefløyte, er det i dag vanlig å bruke moderniserte utgaver laget av plast, metall eller tre for å forlenge levetiden og gjøre instrumentet til et helårsinstrument, ifølge Store norske leksikon. Egil Storbekken fra Tolga startet i 1960-årene kommersiell produksjon av seljefløyter laget av plastrør surret med bark, en virksomhet som senere er blitt videreført av nevøen Magnar Storbækken, ifølge Store norske leksikon. Komponisten og musikeren Eivind Groven fra Lårdal var en av de fremste utøverne på seljefløyte, ifølge Store norske leksikon.

Nøkkelharpe

Nøkkelharpe er et strengeinstrument med svensk opphav. Den som er interessert i å lære dette instrumentet, bør undersøke om det finnes undervisning og miljø i Norge.

Okarina og andre små blåsinstrumenter

Okarina er en eggformet karfløyte av leire eller porselen med varierende antall fingerhull og et munnstykke som står ut fra kroppen, ifølge Store norske leksikon. Tilsvarende karfløyter er kjent i både Kina, Egypt, Amerika og Europa fra forhistorisk tid, ifølge Store norske leksikon. I Norge er okarinaen kjent først og fremst som leke- eller folkemusikkinstrument i form av leirgjøken, særlig med tilknytning til byen Sandnes, der den er kjent som sandnesgauk, ifølge Store norske leksikon.

Leirgjøker har vært laget i Sandnes helt tilbake til slutten av 1700-tallet, og ble tidligere delt ut som reklameprodukter for den store tegl- og keramikkindustrien som etablerte seg der i 1783, ifølge Store norske leksikon. Den moderne sandnesgauken har vanligvis bare to fingerhull og ble trolig utviklet av Simon Asbjørnsen i 1840-årene, ifølge Store norske leksikon. Den har etter hvert blitt et varemerke og symbol for byen og er også hovedmotiv i byvåpenet, ifølge Store norske leksikon.

Den moderne okarinaen med flere fingerhull ble utviklet av italieneren Giuseppe Donati fra Budrio omkring 1860, ifølge Store norske leksikon. Senere har okarinaen blitt brukt i klassisk musikk; for eksempel skrev Györgi Ligeti stemmer for fire okarinaer i sin fiolinkonsert fra 1993, og Krzysztof Penderecki inkluderte 12 okarinaer i verket The Dream of Jacob fra 1974, ifølge Store norske leksikon.

Hvordan velger du ditt første tradisjonsinstrument

Valget av tradisjonsinstrument avhenger av dine interesser, tidsbruk og økonomi. Tenk gjennom hvilket repertoar som appellerer til deg, og om du har tilgang på en lærer.

• Langeleik hvis du vil ha et instrument med én melodistreng og bordunstrenger: Den har vært utbredt i Norge siden 1500-tallet og er i dag i bruk blant annet i Valdres, ifølge Store norske leksikon.
• Hardingfele hvis du søker et instrument med rikt repertoar: Den har både hovedstrenger og understrenger, og repertoaret inkluderer halling, springar og gangar, ifølge Store norske leksikon.
• Seljefløyte hvis du vil eksperimentere med en fløyte uten fingerhull: Den lages tradisjonelt av bark om våren og gir en spesiell skala, ifølge Store norske leksikon.
• Okarina hvis du vil prøve et lite blåsinstrument: I Norge er den kjent som sandnesgauk, med røtter tilbake til slutten av 1700-tallet, ifølge Store norske leksikon.
• Bukkehorn eller lur hvis du er interessert i blåseinstrumenter fra seterdriften: Disse har vært brukt som signal- og skremmeinstrumenter i mange hundre år, ifølge Store norske leksikon Store norske leksikon.
• Nøkkelharpe hvis du vil utforske et mindre vanlig strengeinstrument: Dette instrumentet har svensk opphav, og du bør undersøke tilgjengeligheten av lærere.
• Slåttharpe hvis du vil prøve harpe: Det er lurt å undersøke om det finnes repertoar og undervisning i ditt område.

Praktisk informasjon før du begynner

Investering i et tradisjonsinstrument krever både penger og tid. Det kan være lurt å undersøke prisnivået for det instrumentet du er interessert i, og å vurdere om du har tilgang på en lærer. Brukte instrumenter finnes for enkelte instrumenttyper, og et godt brukt instrument kan være et økonomisk valg for nybegynnere.

Hvor du finner undervisning, lærere og inspirasjon

Hvis du vil lære et tradisjonsinstrument, er det lurt å finne en lærer med erfaring fra det aktuelle instrumentet. En god lærer kan hjelpe deg med teknikk og repertoar. Norsk Lur- og Bukkehornlag ble stiftet i 1996 og er et eksempel på en organisasjon for spesifikke instrumenter, ifølge Store norske leksikon.

Det finnes nettbaserte ressurser der erfarne musikere deler kunnskap. Å kombinere nettbasert læring med veiledning fra en lærer kan gi god fremgang.

Du kan også undersøke om lokale musikkskoler eller folkehøgskoler tilbyr kurs i tradisjonsmusikk.

Din første melodi venter – ta steget nå

Norske tradisjonsinstrumenter er levende deler av kulturarven og brukes i dag både innen tradisjonell folkemusikk og i nye sjangre. Hardingfelen brukes for eksempel av Valkyrien Allstars i moderne musikk, ifølge Lille norske leksikon, og Marit Karlberg har bidratt til å gjøre langeleiken mer kjent ved å bruke den på kreative måter, ifølge Lille norske leksikon.

Når du velger instrument, kan det være lurt å starte med én type og bruke tid på å bli kjent med både instrumentet og repertoaret. Mange tradisjonsinstrumenter har etablerte spillemåter og slåtter som har vært formidlet gjennom generasjoner.

Uansett hvilket instrument du velger, er det viktigste at du finner glede i å spille. Regelmessig øving og tålmodighet gir resultater over tid.

Videre lesing og kilder

For mer informasjon om enkelte instrumenter finnes artikler i Store norske leksikon og Lille norske leksikon. Der kan du lese om hardingfele, langeleik, seljefløyte, lur, bukkehorn og okarina.

Den praktiske sjekklisten for å begynne

Før du kjøper eller begynner, kan det være lurt å vurdere følgende: Hvor mye tid har du til øving? Hva er budsjettet ditt? Har du tilgang til en lærer? Kjenner du noen som spiller tradisjonsinstrumenter? Liker du å jobbe mot langsiktige mål, eller vil du ha resultater raskt? Å svare på disse spørsmålene kan hjelpe deg med å velge riktig instrument.