Trikker i Norge: fra glans til forfall — og framtidig comeback?

Fra 1894 gikk det elektriske sporvogner i Kristiania ifølge Store norske leksikon. Trikken ble raskt et viktig transportmiddel i byen, og senere også i Bergen og Trondheim. Etter andre verdenskrig skiftet politikken, og mange linjer ble nedlagt på 1960-tallet. I dag satses det på sporveg i rundt 150 byer verden over som har gjeninnført trikken siden boomen begynte sakte i 1978 ifølge Store norske leksikon. I Norge har Oslo fortsatt trikk, og Gråkallbanen i Trondheim frakter årlig rundt én million passasjerer ifølge Store norske leksikon.

For byplanleggere og politikere er trikken aktuell igjen på grunn av kapasitet og miljøegenskaper. Elektrisk drift med kjøreledning eller nye systemer som strømskinne og batteri gir fleksible løsninger. En trikkelinje kan binde sammen bydeler og frakte mange passasjerer.

Denne artikkelen gir en oversikt over trikkens historie i Norge, dagens status og tekniske aspekter.

Trikken ankommer Norge: fra 1890-tallet

Den første elektriske trikken i Kristiania åpnet 3. mars 1894, da Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) startet rute fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstua og Skarpsno ifølge Wikipedia. Dette var den første elektriske sporveien i Skandinavia ifølge Store norske leksikon. Vognene hadde 16 sitteplasser, 12 ståplasser og 2 × 16 hestekrefter motor ifølge Store norske leksikon.

Kristiania Sporveisselskab (Grønntrikken) hadde åpnet hestesporvei i 1875 fra Homansbyen over Stortorvet til Gamlebyen, med sidelinje til Vestbanestasjonen ifølge Store norske leksikon. Mot slutten av 1890-årene var det utelukkende elektrisk drift ifølge Store norske leksikon. Kristiania kommunale Sporvei ble opprettet i 1899 ifølge Store norske leksikon og anla en linje fra Athenæum til St. Hanshaugen og Sagene. Frem til 1905 hadde Oslo tre sporveisselskap, men da ble det kommunale selskapet overtatt av Kristiania Sporveisselskab ifølge Store norske leksikon.

I 1924 ble de tre selskapene slått sammen til ett halvkommunalt selskap, som fra 1925 fikk navnet Oslo Sporveier ifølge Store norske leksikon. Kommunen eide 51 prosent av aksjene fra starten, og fra 1934 alle aksjene ifølge Store norske leksikon. Trikken bidro til å strukturere byen og gjorde det mulig for folk å bo lenger fra sentrum.

Storhetstiden: trikkens rolle i byene

Oslo Sporveier drev et omfattende nett etter 1925 ifølge Store norske leksikon. I 1952–1958 anskaffet selskapet 50 nye boggimotorvogner av typen HØKA, med plass til 200 passasjerer, derav 74 sitteplasser ifølge Store norske leksikon. Bemanningen besto opprinnelig av trikkefører og to konduktører, og motorytelsen var 4 × 62 kW ifølge Store norske leksikon.

Tidligere hadde HAWA-vognene fra 1921 plass til 62 passasjerer på motorvognen og 66 på tilhengeren, med 2 × 70 hestekrefter ifølge Store norske leksikon. De siste HAWA-vognene ble tatt ut av drift i 1967 ifølge Store norske leksikon.

Bergen hadde også trikk, men den ble nedlagt i 1965 ifølge Wikipedia. I Trondheim åpnet Gråkallbanen i 1924 og ble senere en del av et større sporveisnett ifølge Store norske leksikon. Trikken var et sentralt transportmiddel i bybildet i mellomkrigstiden og etterkrigstiden.

Teknologi og drift: hvordan sporvognen faktisk fungerte

De første sporvognene ble trukket av hest, men etter eksperimenter med damp-, trykkluft-, kabel- og akkumulatordrift ble elektrisk luftledningsdrift den vanlige driftsformen for sporveier verden over ifølge Store norske leksikon. Den første elektriske sporveien ble åpnet i Berlin i 1881 ifølge Store norske leksikon. I Kristiania ble det i 1894 brukt kjøreledning og strømavtaker ifølge Wikipedia.

Ved bygging av nye sporveier på 2000-tallet har enkelte byer ønsket å unngå ledninger i sentrum. Det franske konsernet Alstom utviklet da et system med en strømskinne mellom sporene, først tatt i bruk i Bordeaux i 2003 ifølge Store norske leksikon. Det spanske konsernet CAF har også begynt å utstyre vogner med batterier ifølge Store norske leksikon.

Motorytelsen har økt betraktelig. I Oslo gikk Høka-vognene fra 1953 (SM-53) med 182,4 kW til SL-95 med 840 kW ifølge Wikipedia. De italienske trikkene som ble levert til Oslo mellom 1999 og 2004, er 33 meter lange toretningsvogner med fire boggier, 88 sitteplasser og 124 ståplasser, og er utstyrt med klimaanlegg ifølge Store norske leksikon ifølge Store norske leksikon. De siste ble utrangert i 2024 ifølge Store norske leksikon.

Vognene ble vedlikeholdt og ombygd over tid. HØKA-trikkene ble senere gjort enmannsbetjente, og tilhengerne ubetjente ifølge Store norske leksikon.

Hvorfor trikken kjørte av sporet: nedgangen på 1960-tallet

Fra 1960 til 1977 var det offisiell politikk i Oslo at sporveisdriften skulle nedlegges, og en rekke linjer ble nedlagt i 1960-årene ifølge Store norske leksikon. Bergen la ned trikken i 1965 ifølge Wikipedia. I Trondheim ble all sporvei nedlagt i 1988 ifølge Store norske leksikon.

Ove Skaug, administrerende direktør ved Oslo Sporveier fra 1960 til 1982, ble overbevist om at trikken var umoderne og profilerte seg sterkt for buss ifølge Store norske leksikon. Han var med i utvalget som anbefalte nedleggelse av trikken i Bergen ifølge Store norske leksikon. I hans periode i Oslo ble mange trikkelinjer nedlagt og erstattet av buss ifølge Store norske leksikon. I ettertid har dette vist seg å være en dårlig miljømessig løsning ifølge Store norske leksikon.

Politikken ble senere revurdert, og i 1990-årene kom nye trikkelinjer over Rådhusplassen og til det nye Rikshospitalet i Oslo ifølge Store norske leksikon. Samtidig økte privatbilismen, og mange byer valgte å satse på buss og bil.

Tall og kapasitet

Tall fra trikkens historie viser kapasiteten på ulike vogntyper. HØKA-motorvognene fra 1952–1958 rommet 200 passasjerer, derav 74 sitteplasser ifølge Store norske leksikon. HAWA-vognene fra 1921 hadde plass til 62 passasjerer på motorvognen og 66 på tilhengeren ifølge Store norske leksikon. De italienske trikkene levert til Oslo mellom 1999 og 2004 har 88 sitteplasser og 124 ståplasser ifølge Store norske leksikon. Gråkallbanen i Trondheim er 8,8 km lang og frakter årlig rundt én million passasjerer ifølge Store norske leksikon.

I dag: hvor lever trikken fortsatt i Norge?

I dag går det fortsatt trikk i Oslo. Sporveien Trikken AS driver linjer til Skøyen/Lillaker – Bekkestua, Majorstua, Rikshospitalet, Kjelsås, Sinsen og Ljabru ifølge Store norske leksikon.

I Trondheim er Gråkallbanen i drift. Banen er 8,8 km lang og går fra sentrum til Lian på Byåsen ifølge Store norske leksikon. Den er verdens nordligste sporveisbane og frakter årlig rundt én million passasjerer ifølge Store norske leksikon. All sporvei i Trondheim ble nedlagt i 1988, men Gråkallbanen ble gjenåpnet i 1990 ifølge Store norske leksikon.

Internasjonalt har rundt 150 byer gjeninnført trikken siden boomen begynte sakte i 1978 ifølge Store norske leksikon. I Frankrike økte antall byer med trikk eller bybane fra åtte i 2000 til 27 i 2016 ifølge Wikipedia.

I Oslo ble det offisiell nedleggelsespolitikk fra 1960 til 1977, men senere kom nye linjer på 1990-tallet ifølge Store norske leksikon. De italienske trikkene i Oslo ble levert mellom 1999 og 2004, og de siste ble utrangert i 2024 ifølge Store norske leksikon.

Trikk i planleggingen

Trikken vurderes i dag som et miljøvennlig alternativ i byer med tett trafikk. Elektrisk drift og høy passasjerkapasitet gjør at mange byplanleggere ser på sporveg som en del av framtidas kollektivtransport.

Økonomi og drift

Sporveien er et kommunalt eid selskap som eier, utvikler og forvalter infrastrukturen for trikk og T-bane i Oslo ifølge Store norske leksikon. I 2019 var samlet omsetning 4,8 milliarder kroner, og det var cirka 3350 ansatte ifølge Store norske leksikon. Samlet ble det gjort 269 millioner enkeltreiser med trikk, T-bane og Unibuss ifølge Store norske leksikon.

Hele konsernet hadde i 2022 en omsetning på om lag 5 milliarder kroner og rundt 3300 ansatte ifølge Wikipedia.

Sporveien har ansvaret for vedlikehold av T-banevognene og trikkene gjennom datterselskapet Sporveien Vognmateriell ifølge Store norske leksikon ifølge Wikipedia.

Inntekter fra billettsalget og offentlig støtte finansierer driften.

Fem nøkkelelementer ved moderne trikk-systemer

En trikkelinje er et integrert system med flere komponenter.

• Infrastruktur: De fleste sporveier har i dag sporvidde lik jernbanens normalspor (1435 mm), russisk bredspor (1520 mm) eller meterspor (1000 mm) ifølge Store norske leksikon. Gråkallbanen i Trondheim er bygd med smalspor (1000 mm) ifølge Store norske leksikon.
• Vogner: Leddvogner, Jakobs-boggier, lavgulv og klimaanlegg var kjent allerede tidlig på 1900-tallet ifølge Wikipedia. Frontvinduene ble større for bedre utsikt, og vognene ble generelt lengre ifølge Wikipedia. De italienske trikkene levert til Oslo mellom 1999 og 2004 er 33 meter lange toretningsvogner med fire boggier, 88 sitteplasser og 124 ståplasser ifølge Store norske leksikon ifølge Store norske leksikon.
• Drift: Elektrisk luftledningsdrift ble den vanlige driftsformen etter eksperimenter med damp-, trykkluft-, kabel- og akkumulatordrift ifølge Store norske leksikon. Nye systemer inkluderer strømskinne mellom sporene (Alstom, først brukt i Bordeaux i 2003) og batteridrift (CAF) ifølge Store norske leksikon.
• Motorytelse: I Oslo økte motorytelsen fra 182,4 kW for SM-53 (Høka, 1953) til 840 kW i SL-95 ifølge Wikipedia. HØKA-vognene fra 1952–1958 hadde 4 × 62 kW ifølge Store norske leksikon.
• Passasjerer: HØKA-motorvognene rommet 200 passasjerer ifølge Store norske leksikon. HAWA-vognene fra 1921 hadde plass til 62 passasjerer på motorvognen og 66 på tilhengeren ifølge Store norske leksikon.

Trikkens comeback internasjonalt

Rundt 150 byer i alle verdensdeler har gjeninnført trikken siden boomen begynte sakte i 1978 ifølge Store norske leksikon.

Gråkallbanen: verdens nordligste trikk

Gråkallbanen i Trondheim er verdens nordligste sporveisbane ifølge Store norske leksikon. Banen er 8,8 km lang og går fra vestsiden av Trondheim sentrum opp til gården Lian på Byåsen, 264 meter over havet ifølge Store norske leksikon.

Banen åpnet 18. juli 1924 ifølge Store norske leksikon på strekningen St. Olavs gate–Munkvoll, ble forlenget til Ugla i 1925 og til Lian i 1933 ifølge Store norske leksikon. Den planlagte strekningen til Gråkallen ble aldri bygd ifølge Store norske leksikon.

Banen var opprinnelig privat, men ble overtatt av Trondheim kommune i 1966 ifølge Store norske leksikon. All sporvei i Trondheim ble nedlagt i 1988, men Gråkallbanen ble gjenåpnet som et privat selskap i 1990 på den opprinnelige strekningen ifølge Store norske leksikon. Siden 2011 er det Boreal som driver banen på oppdrag for AtB, som eies av Trøndelag fylkeskommune ifølge Store norske leksikon.

Trikk og samfunnsøkonomi

Store infrastrukturprosjekter som trikk krever langsiktig finansiering og politisk stabilitet. Sporveien i Oslo viser at kollektivdrift kan drives i kommunalt regi med betydelig omsetning og mange ansatte ifølge Store norske leksikon ifølge Wikipedia.

Framtiden: nye trikk-prosjekter som planlegges nå

Internasjonalt satses det nå vel så mye på utbygging av sporveislinjer som på langt mer kostbare undergrunnsbaner eller tunnelbaner ifølge Store norske leksikon.

Nye vogntyper bygges ofte for kombinert drift på jernbane-, tunnelbane- og/eller vanlige sporveislinjer ifølge Store norske leksikon.

I Norge har Oslo fortsatt trikk, og Gråkallbanen i Trondheim er i drift. Videre utbygging av trikk i Norge avhenger av politiske vedtak og finansiering.

Slik kommer du i gang: konkrete steg for gründere og fagfolk

For gründere og fagfolk som vil jobbe med trikk, er det viktig å forstå infrastrukturen. Sporveien eier, utvikler og forvalter infrastrukturen for trikk og T-bane i Oslo, og er byggherre for større prosjekter ifølge Store norske leksikon ifølge Wikipedia.

Kompetanse på sporveisdrift kan hentes fra eksisterende operatører. I Oslo drives trikken av Sporveien Trikken AS ifølge Store norske leksikon.

For politikere og planleggere er det lurt å studere erfaringene fra byer som har gjeninnført trikken, og å vurdere sporveg som et supplement til buss og bane.