De 5 mørkeste underverdener: Myter fra hele verden

Menneskers obsesjon med stedet etter døden

Nesten hver kultur har en mytologi om hva som skjer etter døden. Og nesten alle disse historiene inkluderer en underverdenen — et sted langt under jorden eller langt borte hvor de døde eller onde legioner oppbevares. Det sier noe dyptgripende om menneskenatur: vi er redde for det ukjente, spesielt når det gjelder døden.

Fra greske tragedier til nordiske edda-dikt, fra egyptisk Duat til buddhistisk Naraka, har forfatter og filosofer brukt bildet av en grusom underverdenen for å utforske moralitet, konsekvenser og frykt. En vel konstruert underverdenen kan være like skremmende som en moderne skrekkfilm.

Noen er steder av straff, andre av sørgmodighet, og noen er bare... der. I denne listen tar vi en dykk dypest ned i menneskets mytologi for å finne de mørkeste, mest fascinerende versjonene av det som venter under.

#5 Tartarus - Det dypeste av det dype

I gresk mytologi var Tartarus ikke bare Hades. Det var noe værre. Mens Hades var dødsriket generelt, var Tartarus — et sted UNDER Hades — hvor de mest forbrytende og onde sjeler ble kastet. Titanene, gudene som forrige generasjon, ble låst inne i Tartarus med hundre-øyde giganten Argos som vakt.

Tartarus beskrives som så dypt under jorden at hvis du skulle kaste en bronzestue ned derfra, ville det ta ni dager å falle til bunnen. Det var et sted av evig mørke, fengslinger og pine. Hvis Hades var fengselet, var Tartarus death row.

Det som gjør Tartarus så effektivt som et myte-sted er hvordan det brukes som advarsel. Gudene brukte det til å skremme både mennesker og andre guder. Vær modig i kampen, eller du ender opp i Tartarus.

#4 Niflheim - Is og evige kulde

Nordisk mytologi hadde sin egen spesielle måte å gjøre underverdenen grusom på. Niflheim — «riket av tåke» — var ikke bare dritt og pike. Det var is. Uendelig, aldri-smeltende is i kulde som kunne fryse blodet i årene dine.

Niflheim var eldegammel, fra før verden selv ble skapt. Det var oppfyllt av frysende kilder og isdrivende vinder. Og det var også en del av Muspelheim — riket av ild — som motsetter seg hverandre i en evig kosmisk konflikt. For nordmenn som bodde i nordlige breddegrader, var det perfekt symbol på de verste naturkreftene de kjente.

I den endelige kampen, Ragnarök, når verden ender, kommer Niflheim-isen tilbake for å dekke verden igjen. Det er ikke bare et sted for onde sjeler — det er truelen som henger over alt. Det er kosmos som svøper seg iIs og forglemmelse.

#3 Diyu - Kinesisk tortur og rettshet

Kinesisk mytologi hadde ikke vagt seg av med noen mild underverden. Diyu — bokstavelig «Jordriket» — var en kompleks byråkratisk helvete hvor hver type synd hadde sin egen straff. Det var ikke bare en plass; det var hele systemet av rettshet etter døden.

En sjel som hadde begått dårlige gjerninger ville bli domfelt av de ti kongene av helvetet, hver ansvarlig for en annen region av pinen. En dårlig elske kunne bli kastet i en kjele med kokende olje. En person som skremte dyrt kunne få sin kropp skaaret i tusen stykker. Det var ikke tilfeldig — det var proporsjonalt.

Det mest skrekkende ved Diyu er ikke intensiteten av pinen, men hvor systematisk og varig det er. Du kunne sittet der i hundre liv hvis du hadde gjort nok dårligt. Og hvis du var flink under dine piner, kunne du bli gjenfødta som noe bedre. Det var en underverdenen av karma, moralitet og omgivelse.

Diyu reflekterte kinesisk kultur selv — bureaukratisk, ordre, og en tro på at alt handlingen hadde konsekvenser som kunne mål og forstå.

#2 Sheol - Glemsel og separasjon

Jødisk mytologi presenterte noe som var merkelig nok — ikke nødvendigvis forferdelig, men dystert. Sheol var ikke helvette som vi tenker på det. Det var ganske enkelt... der. En plass under jorden hvor alle sjeler, både gode og dårlige, endet opp.

Det som gjorde Sheol skremmende var ikke tortur — det var isolation. Det var separasjonen fra Gud, fra lys, fra liv. Det var en gravestein som lukker seg over alle. Ingen aktivitet, bare eksistens. Glemsel. Av alle måtene å dø, gikk ut som den styggeste av de styggeste.

Sheol er en fremstilling av en dyp menneskelig frykt: at når vi dør, kan vi bli glemt. Ikke straffet, bare... mistet. Det er mindre dramatisk enn Tartarus eller Diyu, men for mange lesere, mer deprimerende. Det er ikke helvettet av pinen — det er helvettet av ingenting.

#1 Duat - Reisen ingen oppfatter

Egyptisk Duat var ikke et sted du endte opp på med en gang du døde. Det var en reise — og det var en brutal reise. Når en egypter døde, måtte sjelen (eller «ka») navigere gjennom tolv timer av Duat (også kalt Akhet eller Amenty), som representerte de tolv nattimer.

Hver time hadde sin egen farer: monstre, dæmoner, og prøver. Du måtte huske magiske formler og navn for å komme forbi sjelvoktere. Og på slutten ventet den store rettsaken: Anubis ville veie hjerte ditt mot en fjær av maat (sannhet/rett). Hvis hjertet ditt var tyngre enn fjeren, ville det bli spist av Ammit, den kombinasjonen av løve, krokodille og flodhest.

Det som gjorde Duat så fascinerende (og skremmende) var at det var ikke en bestemmelsesplass — det var en prosess. En vandrering gjennom anstendig mørke hvor omtrent hvert trinn kunne være ditt siste. Selv hvis du maktet hele reisen, var det ikke garantert at du ville bli godkjent ved slutten. Det var det mest utilgivende av alle underverdener.

Fra en mytolog

"Underverdenene vi oppfinner sier mer om oss enn om døden. De handler om våre største frykt, våre moralske normer, og hva vi tror fortjener straff."