Underverdenen i verdensunge: fra Hades til Yggdrasil

Verden under verden

Underverdenen er ikke bare mørk og tom — det er et helt univers med sine egne regler, guder og prøver. Fra greske Hades til egyptisk Duat og nordisk Niflheim, har kulturer verden over tegnet sitt eget bilde av verden under verden. Disse stedene er ikke bare fryktens og straffens hjemsted. De er også tegn på hva mennesker tror og frykter når livet slutter. Hver kultur viser sitt helt eget syn på døden gjennom sine mytologier og sagn, og disse bildene kan fortelle oss mye om hvordan de forsto livet, moralen og menneskets plass i kosmos.

I denne artikkelen dykker vi ned i ni mytologiske underverdener fra fem kontinenter. Vi skal møte Hades som både gud og sted, følge Persephone på hennes lange reise under jorden, og forstå hvorfor greske, egyptiske, nordiske, hindu, kinesiske, japanske, mesoamerikanske og andre kulturer brukte så mye tid på å tegne detaljerte kart over dødsriket. Hver kultur valgte ulike detaljer å fokusere på: straffer, hoffmetalleri, eller gjenfremtilsyninger. Disse valgene reflekterer kulturens egne verdier, og dermed kan vi lese underverdenen som en slags speilbilde av det samfunnet som oppfant den.

Gresk Hades: mørke og grumhet

I det gamle Hellas var Hades både et sted og en gud. Hades-guden var sønn av Kronos og Rhea, og fikk verden under jorden da brødrene hans Zeus og Poseidon fikk himmel og hav. Hades er ofte fremstilt med en trefork eller en krone, og vanligvis med et alvorlig eller strengt ansikt. Han var ikke en djevelsk eller ond gud, bare fryktinngytende og dominerende. Hele riket hans ble kalt Hades etter ham, og det omfattet fem elver og flere byer eller steder med ulike funksjoner. Folk kalte ham også for «Pluton» når de var redda for å si hans virkelige navn, fordi de trodde det å si navnet hans ville trekke hans oppmerksomhet og bringe ulykke.

De fem elvene i Hades hadde hver sin funksjon. Styx var grensens elv — alle sjeler måtte krysse den for å komme inn i Hades' rike, og de måtte betale Charon, leimannen, en mynt for å bli fraktert over. Lethe var forglemmelsens elv, der sjeler drakk vann for å glemme sitt tidligere liv. Phlegethon var ildelven der voldelige mennesker straffedes, mens Cocytus var isfrykt elven reservert for forræder. Acheron var sorgelven som forbandt underjorden med jorden, og gjennom denne elven kunne levende mennesker av og til se inn i Hades' mørke og ugjestmilde rike.

Egyptisk Duat: 12 timer og tolv prøver

Egypterne kalte sin underverdenen «Duat» eller «Duwat», og de tegnet den som en omvendt versjon av Nilen — med sine egne elver, hovedsteder og guder. Duat var ikke et permanent hjem for sjeler, men heller en purgatory eller overgangsplass der sjelen måtte gjennomgå tolv prøver for å nå den evige freden i «Sekhet-Aaru», Elysiums åker. Reisen gikk gjennom tolv porter, og ved hver port var det en vakt, en demoner eller en gud som stilte spørsmål eller gav oppdrag. Hvis en sjel svarte feil eller ikke kunne fullføre oppgaven, ble den kastet ut i mørket eller gitt til «Ammit», det rovdyrformede monsteret som åt sjelene.

Den mest berømte prøven i Duat var «Veiing av Hjertet» — Book of the Dead kaller det «Peset,» der farao eller avdød ble brakt før Osiris og 42 dommer. Avdødes hjerte ble veid mot en fjær av Maat (sannhet og rettferdighet). Hvis hjertet var tyngre enn fjæren, betød det at personen hadde begått synd og hadde ikke tillatelse til å gå videre. Hvis hjertet var lett, var sjelen ren og kunne fortsette til det evige liv i akerene. Dette systemet reflekterte et dypt egyptisk syn på ansvar, dom og moral — tanken var at alle mennesker, uansett rang, ville bli dømt på samme måte etter døden.

Nordisk Niflheim: rimfrosten ved verden's ende

I nordisk mytologi var Niflheim («hjemmet av tåke og damp») ikke hovedsakelig et dødsrike slik som gresk Hades eller egyptisk Duat. Niflheim var heller en av de tidligste verdener fra skapelsen, full av is og kulde, og det var der at den første kjempen Ymir ble skapt fra møtet mellom ild og is. Niflheim var også hjemmet til drakenen Nidhogg som gnagde på røttene til Yggdrasil, verdensakselen. De døde i nordisk mytologi gikk imidlertid til Niflheim hvis de døde av sykdom eller alderdom, mens de som døde i kamp gikk til Valhall eller til Folkvangr for å møte gudinnene.

Niflheim var ekstrem og ikke noen hyggelig plass — det var steder med is som var så hard at det smeltet ikke engang i varmen, og det var så kaldt at selv de sterkeste tre frosset. Dette står i sterk kontrast til Valhall, som er festlig og fullt av styrke og ære. Situasjonen i Niflheim var derfor en mindre ønskelig skjebne enn å falle i kamp. Det var som om de nordiske folkeslag så på døden som en heder, mens en stille alderdom eller dødssyke ble sett på som mindre ærefullt. Dette gjenspeiler den krigerske kulturen hvor tapperhet og dødskamp var høyt verdsatt.

Underverdenes størrelse i tall

Antallet sjeler som var sagt å befolke underverdenen varierte fra kultur til kultur. Noen underverdener hadde tusener av innbyggere, andre hadde både guder og mennesker. Her er noen av de største tallene fra mytologien.

Hindu Patala: verden under verden under verden

I hinduiske tekster som Mahabharata og Puranaene beskrives Patala som den sjuende og dypeste lokaen (verden) under Bhuloka (jordverden). Patala var ikke bare et dødsrike, men heller et helt riket under verden hvor asuraer (demoner) og andre vesener bodde. Før selve Patala var det seks andre lokaer som også var under jorden: Atala, Vitala, Sutala, Talatala, Mahatala og Rasatala. Hver av disse var befolket av ulike vesener og hadde sitt eget regjering og laster. Tanken var at univers var konstruert i lag, og at hvert lag hadde sin egen natur og innbyggere. Dette ligner på konsepten om parallelle verdener eller dimensjoner som vi kjenner fra moderne science fiction.

Patala ble ofte skildret som et blomstrende sted, snarere enn et sted for straff. Kongen av Patala var Bali, som var kjent for sin godhet og sin styrke. I Patala strålet det av lysende juveler, og vannet var renere enn på jorden. Det fantes tropiske trær og planter som ikke eksisterte i verden over. Selv om det var under jorden, var Patala ikke en elendighet — det var mer som en alternativ verden med sine egne lover. Dette viser at hinduistisk mytologi hadde et mer balansert syn på andre verdener enn vestlige kulturer som ofte gjorde underverdenen til et sted for straff og lidelse.

Kinesisk Diyu: 10 domstolar og gjenfødsler

I kinesisk mytologi ble diyu («underlandet») beskrevet som et komplekst byråkratisk system der sjeler ble bedømt og sendt videre basert på deres handlinger i livet. Diyu var ikke en plass der alle var ulykkelige for alltid — det var heller en transittstasjon. Hver sjel ble brakt før ti domstolar, der ti dommere vurderte handlingene. De ti dommerne var hver ansvarlig for ulike aspekter av moralen og karmaen. Hvis en sjel hadde gjort gode gjerninger, kunne den bli gjenfødt som menneske igjen eller få en bedre stilling. Hvis sjelen hadde begått alvorlige synder, kunne den bli gjenfødt som dyr eller bli torturert før gjenfødselen.

Det mest kjente aspektet av kinesisk diyu er torturene som ble illustrert i detaljerte malerier og skulpturer. Disse framstillingene var ikke bare for å skremme, men for å undervise befolkningen om konsekvensene av ondskap. Ulike synder resulterte i ulike straffer: løgnere fikk tunga kuttet av, og tyver måtte slipe møller i hele evigheten. Men det var en utvei — bedehus og forakt fra familiemedlemmer kunne påvirke en sjels skjebne selv etter døden. Dette systemet reflekterer den kinesiske viktigheten av plikter, ære og det faktum at døden ikke var slutten, men en overgang i en større syklus av eksistens.

Japansk Yomi: kongens rike av forfall

I japansk Shinto-mytologi var Yomi («landet av mørket») beskrevet som en grøsser og forfall-fylt underverdenen. Ifølge Kojiki (som betyr «Den antikke beretningen om eldre og nyere») ble Izanami, gudinnen for skapelse og jord, lagt i Yomi etter å ha dødd under fødsel av ilden Kagutsuchi. Mannen hennes Izanagi reiste ned til Yomi for å hente henne tilbake. Da han fant henne der, var hun i en forfallen tilstand — kjøttet hennes råtnet, og hun var omgitt av orme og forfall. Hun ba ham ikke å se på henne, men han tent en kamme som lykt for å se hvor hun var, og da han så hennes forfallne skikkelse, skammet hun seg og jaget ham ut av Yomi i raseri.

Mesoamerikansk Xibalba: kampen mot mørkets demoner

I Maya-mytologien var Xibalba («stedet for frykt») underverdenen som styrtes av to høvdinger kjent som «Dødens Herre.» Xibalba var befolket av ulike demoner og vesener som satte opp prøver for enhver som kom ned. Historien om den berømteste kampen i Xibalba er fortalt i Popol Vuh, den hellige Maya-teksten. I denne historien ble guttene Hunahpu og Xbalanque utfordret av Xibalba-herrene til å spille en ballspill kalt pok-a-tok. De måtte vinne for å redde farfaren sin fra fangenskap. Hele kampen i Xibalba var fullt av dødelighet og fare, men til slutt klarte guttene å påføre herrene av Xibalba nederlag gjennom list og mot, og deres seier betød en ny begynnelse for menneskeheten.

Fem karakteristikker av de store underverdenen

Gjennomgangen av disse ni underverdenen viser noen felles trekk. Her er de viktigste karakteristikkene som dukker opp igjen og igjen, fra Hellas til Japan.

• Streng hierarki: Hver underverdenen hadde sine egne dommere, høvdinger eller guder som styrte uten appell eller utfordring.
• Straff som lærdom: De fleste underverdener brukte straff ikke bare som gjengjeldelse, men som et middel til å lære mennesker på jorden om moral.
• Sjeler i transitt: Færre kulturer så underverdenen som et permanent hjem — de fleste så det som en overgang eller karanten.
• Mørkhet og kulde: Selv når en underverdenen var blomstrende, var den ofte presentert som fysisk mørk, kald eller isolert fra verden over.
• Prøver og tester: Nesten alle underverdenen hadde sine egne prøver som sjeler måtte passere for å bevege seg videre.
• Gjenfødsel eller paradis: Målet for de fleste sjeler var å gå videre til gjenfødselen, gjenforening, eller et paradis, ikke å bli i underverdenen.

Hvor mange sjeler levde i underverdenen?

Antall sjeler som befolket underverdenen varierte etter mytologi og tidsalder. Greske, egyptiske og nordiske kilder ga ulike estimater over hvor mange sjeler som kunne oppholde seg der samtidig.

Hvordan underverdenen påvirket moderne kultur

Disse mytologiske underverdenen har påvirket litteratur, film, kunst og musikk fra Shakespeare til moderne videospill. Dante Alighieri skrev sin berømte «Inferno» inspirert av Dantes nedgang gjennom underverdenen, hvor han møter berømte personer og ser deres straffer. Moderne forfattere som Madeline Miller og Pat Barker har gjenfortalt klassiske myter og skapt nye fortellinger rundt underverdenen. Videospill som «Hades» og «Elden Ring» bruker mytologisk material om underverdener som premiss for deres narrativer. Underverdenen har blitt et arketype som fortsetter å fange imaginasjonen på tvers av kulturer og generasjoner.

Hvorfor underverdenen fascinerer oss fremdeles

Underverdenen er kanskje menneskehetens eldste tanke om hva som skjer etter døden. Siden mennesket første gang kunne tenke og drømme, har vi forsøkt å tegne kart over det ukjente som venter oss. Underverdenen representerer både vår frykt for det ukjente og vårt håp om at det finnes en orden og mening til det hele. Underverdenen er også et arketype — en slags mønster som gjentar seg på tvers av kulturer, og det antyder at mennesker verden over har de samme grunnleggende angster og håper. Når vi studerer underverdenen, studerer vi derfor ikke bare antikk mytologi, men også menneskehetens forsøk på å forstå seg selv.

I moderne tid har underverdenen fått nye betydninger. Den kan representere vårt ubevisste, våre tabuer, eller de deler av samfunnet som vi gjemmer bort eller ignorerer. Sosialister og forfattere bruker underverdenen som symbol på klassekamp og undertrykkelse. Psykologer som Carl Jung brukte underverdenen som metafor for det dypere selvets mørkeste deler som må utryddes for å nå helhet. Kunsten og litteraturen har gjort underverdenen til et fleksibelt symbol som kan tolkes på utallige måter, men det grunnleggende fascinasjonen forblir det samme: vi vil vite hva som skjer når livet slutter, og vi vil tro at det finnes rettferdighet og orden i universet.

Slik starter du utforskningen din

Hvis underverdenen nå har fanget interessen din, er det flere måter å gå videre. For de som er interessert i gresk mytologi, er «The Song of Achilles» av Madeline Miller en vakker romanse som berører underverdenen-tema. For de som vil lese primærkilder direkte, er Dante Alighieris «Inferno» fortsatt uslåelig — den første delen av «The Divine Comedy» gir en detaljert og levende skildring av underverdenen som skapte standarden for senere vestlig forestillinger. Hvis du foretrekker audio eller video, finnes det flere YouTube-kanaler og podcaster som går dypt ned i mytologien, og spillet «Hades» av Supergiant Games tilbyr en moderne og interaktiv tolkning av gresk underverdenen.

Det beste første steget er kanskje å velge en kultur som interesserer deg — greco-romersk, egyptisk, nordisk, hindu eller kinesisk — og så lese en introduksjonsbok eller artikkel som fokuserer utelukkende på den kulturen. Så kan du utforske relaterte mytologier og se hvilke mønstre som gjentar seg. Du kan også besøke museene som har samlet egyptisk eller kinesisk arkeologi, hvor du kan se kunstverker og gjenstander som ble opprettet av mennesker som faktisk trodde på disse underverdenen. En bok som «Circe» eller «The Silence of the Girls» av Pat Barker kan også være et morsomt påbegynt punkt, fordi de gir litterær tolking av klassiske mytologier som gjør dem levende og relevant for moderne lesere.