Underverdenen i verdens mytologier: fra Hades til Yggdrasil

Verden under verden

Underverdenen er ikke bare mørk og tom — det er et helt univers med sine egne regler, guder og prøver. Fra gresk Hades til egyptisk Duat og nordisk Niflheim, har kulturer verden over tegnet sitt eget bilde av verden under verden. Disse stedene er ikke bare fryktens og straffens hjemsted. De er også tegn på hva mennesker tror og frykter når livet slutter. Mytologiene kan fortelle om hvordan ulike samfunn har forstått livet, moralen og menneskets plass i kosmos.

Artikkelen dykker ned i mytologiske underverdener fra ulike tradisjoner. Her møter man Hades som både gud og sted, følger solguden gjennom den egyptiske underverdenen, og ser hvorfor ulike kulturer brukte tid på å tegne detaljerte kart over dødsriket. Forestillingene reflekterer kulturenes egne verdier, og dermed kan underverdenen leses som en slags speilbilde av samfunnet som oppfant den.

Gresk Hades: mørke og grumhet

I det gamle Hellas var Hades både en gud og et navn på underverdenen, ifølge Store norske leksikon. Han var sønn av Kronos og Rhea og fikk herredømmet over dødsriket, mens brødrene Zevs og Poseidon fikk himmel og hav, ifølge Wikipedia. Hades er en streng guddom som i billedkunsten ofte framstilles som en eldre tronende mannsskikkelse med rikdomshorn og septer, eller med uhyret Kerberos, ifølge Store norske leksikon. Han ble også kalt Pluton, som betyr rikdom, ifølge Lille norske leksikon.

De døde måtte krysse elven Styx for å komme til dødsriket, og Kerberos passet på at ingen rømte etter å ha kommet over, ifølge Lille norske leksikon.

Egyptisk Duat: solens nattlige reise

Egypterne kalte sin underverden for Duat. Den usynlige delen av verden var det stedet hvor solen, stjernene og månen oppholdt seg når de ikke var synlige, og dit mennesker og dyr reiste når livet på jorden var over, ifølge Store norske leksikon. Inngangen var i den vestlige horisonten, og underverdenen beskrives som et kulturlandskap med store porter — en for hver av nattens tolv timer — som solguden måtte passere på sin reise, ifølge Store norske leksikon.

Osiris hersket over Duat, og om natten møtte solguden Ra ham der, slik at Ra ble vekket til live igjen og en ny dag kunne begynne, ifølge Lille norske leksikon. Den døde ble mumifisert for å kunne gjenoppstå hos Osiris i Duat, ifølge Lille norske leksikon.

Nordisk Niflheim: rimfrosten ved verdens ende

I norrøn mytologi var Nivlheim dødsrikets nederste del, ifølge Wikipedia. Opprinnelig var det det nordligste, kalde delen av Ginnungagap før jorda ble skapt, ifølge Wikipedia. Mellom det kalde tåkelandet Nivlheim i nord og ildlandet Muspelheim i sør ble kjempen Yme skapt i det gapende tomrommet, ifølge Wikipedia.

I brønnen Kvergjelme ligger det slanger, blant dem Nidhogg, som holder til under den ene av røttene til verdenstreet Yggdrasil, ifølge Wikipedia.

Underverdenenes variasjon

Mytologiske underverdener ble beskrevet på svært ulike måter. Noen var kalde og mørke, andre var del av en større kosmologi. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan dødsriket skulle se ut.

Hinduistisk mytologi

Også i hinduistisk mytologi finnes det forestillinger om verdener under jorden. Disse beskrives ofte som lagdelte riker med egne vesener og guder.

Forestillingene om dødsriket varierer, men mange tradisjoner ser underverdenen som en del av en større kosmisk orden.

Kinesisk mytologi

I kinesisk mytologi finnes det tradisjoner for et dødsrike der sjeler kan bli dømt og sendt videre. Døden ble ofte sett som en overgang i en større syklus, ikke en endelig slutt.

Moralske valg i livet kunne påvirke skjebnen etter døden, og ritualer fra de etterlatne spilte en viktig rolle i hvordan den døde ble mottatt.

Japansk mytologi

I japansk mytologi finnes det også forestillinger om en underverden der de døde kan ferdes. Skapelsesmyter og religiøse tekster gir ulike bilder av hva som venter etter døden.

Mesoamerikansk Xibalba: kampen mot mørkets demoner

I mayaisk mytologi var Xibalba underverdenen, ifølge Store norske leksikon. I den hellige teksten Popol Wuj fortelles det om tvillingbrødrene Hunahpu og Xbalanque, som ved hjelp av ballspill beseiret dødsgudene i Xibalba, slik at solen, månen og stjernene kunne skapes og menneskeheten frembringes, ifølge Store norske leksikon.

Karakteristikker ved mytologiske underverdener

Mytologiske underverdener viser flere felles trekk som går igjen på tvers av kulturer.

• Streng hierarki: Hver underverden hadde sine egne dommere, høvdinger eller guder som styrte.
• Straff som lærdom: De fleste underverdener brukte straff ikke bare som gjengjeldelse, men som et middel til å lære mennesker på jorden om moral.
• Sjeler i transitt: Færre kulturer så underverdenen som et permanent hjem — de fleste så det som en overgang eller karantene.
• Mørkhet og kulde: Mange underverdener ble skildret som mørke, kalde eller isolerte fra verden over.
• Prøver og tester: Nesten alle underverdener hadde sine egne prøver som sjeler måtte passere for å bevege seg videre.
• Gjenfødsel eller paradis: Målet for de fleste sjeler var å gå videre til gjenfødselen, gjenforening, eller et paradis, ikke å bli i underverdenen.

Sjeler i underverdenen

Mytologiene gir ulike svar på hvem som havnet i underverdenen, og hvor lenge de ble der. Det finnes ingen fast tallmessig grense for hvor mange sjeler som kunne oppholde seg der.

Hvordan underverdenen påvirket moderne kultur

Mytologiske underverdener har inspirert kunst, litteratur og populærkultur i ettertiden. Forestillingene om dødsriket lever videre som symboler for det ukjente, rettferdighet og menneskelige frykt.

Hvorfor underverdenen fascinerer fortsatt

Underverdenen er kanskje menneskehetens eldste tanke om hva som skjer etter døden. Siden mennesket første gang kunne tenke og drømme, har det forsøkt å tegne kart over det ukjente som venter. Underverdenen representerer både frykten for det ukjente og håpet om at det finnes en orden og mening til det hele. Den er også et arketype — et mønster som gjentar seg på tvers av kulturer, og det antyder at mennesker verden over har de samme grunnleggende angster og håp. Studiet av underverdenen er derfor ikke bare studiet av antikk mytologi, men også av menneskehetens forsøk på å forstå seg selv.

I moderne tid har underverdenen fått nye betydninger. Den kan representere det ubevisste, tabuer, eller de deler av samfunnet som gjemmes bort eller ignoreres. Psykologer og filosofer har brukt underverdenen som metafor for det dypere selvets mørkeste deler som må utforskes for å nå helhet. Kunsten og litteraturen har gjort underverdenen til et fleksibelt symbol som kan tolkes på utallige måter, men den grunnleggende fascinasjonen forblir den samme: ønsket om å vite hva som skjer når livet slutter, og troen på at det finnes rettferdighet og orden i universet.

Slik starter du utforskningen din

Hvis underverdenen nå har fanget interessen din, er det flere måter å gå videre. Du kan lese mer om mytologi i pålitelige oppslagsverk og introduksjonsbøker. Mange museer har samlinger fra oldtiden som viser hvordan mennesker har forestilt seg dødsriket.

Det beste første steget er å velge en kultur som interesserer deg — gresk, egyptisk, norrøn eller mayaisk — og finne en introduksjon som fokuserer utelukkende på den kulturen. Så kan du utforske relaterte mytologier og se hvilke mønstre som gjentar seg. En god begynnelse er å søke etter kvalitetssikrede kilder som forklarer både de store linjene og de viktigste kildetekstene.