Velferdsteknologi: Slik fungerer det i Norge

Eldreomsorgen blir smartere

Kommunenes helse- og omsorgstjenester står overfor store personellutfordringer i årene fremover, samtidig som omfanget av tjenestene øker fordi det blir stadig flere eldre over 90 år, ifølge Store norske leksikon. Digitalisering og økt bruk av velferdsteknologi gjør at samarbeid med ingeniører og teknisk personell er viktig, og teknologiske hjelpemidler kan bidra til at flere bor lenger hjemme i stedet for i institusjon.

Velferdsteknologi er teknologi som skal bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, ifølge Store norske leksikon. Formålet er å styrke den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne, og den kan bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet.

Ifølge Helsedirektoratet er velferdsteknologi et av de viktigste og best dokumentert arbeidsbesparende teknologiområdene. Teknologi brukes i økende grad til å flytte tjenester og behandling hjem.

Hvilke teknologier brukes i dag?

Trygghetsalarm er en innretning for personer som av ulike årsaker kan trenge rask hjelp, som oftest eldre og bevegelseshemmede, ifølge Store norske leksikon. Alarmen består av en liten radiosender med en alarmknapp som bæres i et kjede rundt halsen. Ved et trykk på knappen sendes det ut et signal til en mottaker koblet til telefonen, som varsler en privat nødliste eller en vaktsentral. Alarmer kan også være toveis, slik at personalet ved en vaktsentral kan komme i toveis talesamband med brukeren.

Ifølge Store norske leksikon er sensorteknologi som kan varsle fall eller om en pasient har ramlet ut av sengen, eksempler på velferdsteknologi. Det utvikles stadig nye teknologiske løsninger som skal bidra til å styrke pasienters egenmestring og lette arbeidet for helse-, velferds- og omsorgspersonell.

Digital hjemmeoppfølging omtales ofte i sammenheng med velferdsteknologi. Dette innebærer at pasienter kan motta helsetjenester i hjemmet uten at de trenger å forflytte seg til helsepersonellet eller motsatt, ifølge Store norske leksikon. Elektronisk kommunikasjon med fastlege inkluderes også ved innrapportering av velferdsteknologi i omsorgstjenesten til Helsedirektoratet.

Erfaringer fra kommuner

Mange norske kommuner begynner å få erfaring med anskaffelse av velferdsteknologi og annen helseteknologi, ifølge KS. Mellomstore kommuner i Sør-Øst Norge kan dokumentere store gevinster ved bruk av velferdsteknologi, blant annet økt omsorgskapasitet og mer livskvalitet for brukerne, viser en rapport fra Nasjonalt velferdsteknologiprogram.

For at velferdsteknologi skal fungere i praksis, kreves det god opplæring, teknisk støtte og enkle brukergrensesnitt. Kommunene bør sikre at brukerne og de pårørende forstår hvilke data som samles inn og hvordan teknologien brukes.

Bruk av velferdsteknologi grenser mot, og overlapper i mange tilfeller med, medisinsk utstyr, som er strengt regulert, ifølge Store norske leksikon. Det er viktig at kommunene informerer godt om datainnsamling og brukernes rettigheter, siden velferdsteknologi håndterer sensitive forhold.

Utvikling i kommunene

KS har utarbeidet en helhetlig tjenestemodell for kommuner som skal implementere velferdsteknologi, ifølge KS. Ressursbankene samler verktøy, maler og veiledninger som gir stegvis støtte, tydeliggjør roller, ansvar og oppgaver, og bidrar til at løsningene integreres i tjenestene.

Hva kommer videre?

Det utvikles stadig nye teknologiske løsninger som skal bidra til å styrke pasienters egenmestring og lette arbeidet for helse-, velferds- og omsorgspersonell, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Helsedirektoratet brukes teknologi i økende grad til å flytte tjenester og behandling hjem. Samtidig peker, ifølge Store norske leksikon på at organisering, roller og oppgaver må sannsynligvis omfordeles, og at bruk av teknologiske hjelpemidler kan bidra til at flere bor lenger hjemme.

En utfordring: ikke alle blir med

En reell risiko er at velferdsteknologi bare når personer som er digitalt kompetente og som har slektninger som hjelper dem. Eldre som lever helt alene, som ikke forstår teknologi, eller som ikke har råd, kan bli igjen i systemet.

Gode løsninger må være enkle og intuitive, med brukergrensesnitt som er lett å forstå uten særlig teknisk innsikt. Kommuner som legger vekt på dette, kan øke inkluderingen og redusere sårbarheten blant de mest isolerte.

Dette krever investeringer i tid, kompetanse og dedikasjon fra helsepersonell, teknikere, designere og politikere. Resultatet kan bli eldre som er tryggere, pleiere som er mindre stresset, og et helsesystem som fungerer bedre.