Slik følger du Voyager-sondene — komplett guide

Menneskehetens dristigste utforsker

Ifølge Wikipedia om Voyager 1 er Voyager 1 per 2023 det fjerneste menneskeskapte objektet som er skutt opp. Ifølge Store norske leksikon ble det per 2019 fortsatt mottatt signaler fra begge sondene, som ble sendt ut i 1977 for å utforske Jupiter og Saturn.

I denne guiden kan du lese om hvordan du følger sondene, teknologien som gjør det mulig, og hva de har oppdaget på veien.

Hvor er Voyager nå?

Begge Voyager-sondene har forlatt heliosfæren og befinner seg nå i det interstellare rommet. Ifølge NASA krysset Voyager 1 grensen i 2012, mens Voyager 2, som reiser saktere og i en annen retning, fulgte etter i 2018. Ifølge Store norske leksikon var Voyager 1 i september 2013 om lag 19 milliarder kilometer fra solen, mens Voyager 2 i november 2018 var litt over 18 milliarder kilometer fra Jorden. Ifølge Wikipedia om Voyager 1 er sondens relative hastighet i forhold til solen 16,9995 kilometer i sekundet per 2023.

Selv om sondene har forlatt heliosfæren, betyr det ikke at de har forlatt solsystemet. Ifølge Store norske leksikon antas yttergrensen av solsystemet å ligge utenfor Oorts sky, som kan begynne ved om lag 1000 astronomiske enheter.

Historikken bak Voyager-prosjektet

Voyager-programmet ble til på slutten av 1960-tallet da NASA planla en såkalt «Grand Tour» til de ytterste planetene, ifølge Wikipedia om Voyager 2. Ifølge Wikipedia om Voyager 2 førte omprioriteringer i 1971-budsjettet til at planene ble nedskalert til å omfatte to romsonder. Voyager 2 ble skutt opp 20. august 1977, og Voyager 1 fulgte 5. september samme år ifølge Store norske leksikon. Hovedformålet var å utforske Jupiter og Saturn, men etter å ha besøkt disse planetene fortsatte sondene ferden utover i solsystemet.

Begge sondene bærer en gullbelagt kobberplate med en diameter på 30 cm, kjent som Golden Record. Ifølge Store norske leksikon inneholder platen om lag 115 analoge bilder, lyder fra naturen, musikk fra ulike kulturer og hilsener på 60 språk. Innholdet ble valgt ut for NASA av en komité ledet av astronomen Carl Sagan ved Cornell University, ifølge NASA.

Voyager i tall

Voyager-sondene er blant de mest imponerende teknologiske prestasjonene i menneskehetens historie. Her er tallene som forteller historien:

• Vekt ved start: 825 kg, hvorav 150 kg var instrumenter ifølge Store norske leksikon.
• Totalpris for programmet: 988 millioner dollar per september 2013 ifølge Store norske leksikon.
• Voyager 1 passerte Jupiter 5. mars 1979 i en avstand på 280 000 km fra planeten ifølge Store norske leksikon.
• Voyager 1 passerte Saturn 12. november 1980 i en avstand på 124 000 km ifølge Store norske leksikon.
• Voyager 2 passerte Jupiter 9. juli 1979, Saturn 26. august 1981, Uranus 24. januar 1986 og Neptun 25. august 1989 ifølge Store norske leksikon.
• Hver av de tre radioisotopgeneratorene er 40,6 cm i diameter, 50,8 cm lange og veier 39 kg ifølge NSSDC Voyager 1.

Hvordan du følger Voyager

Du kan holde deg oppdatert på Voyager-sondenes status gjennom NASAs offisielle nettsider om misjonen. NASA Jet Propulsion Laboratory drifter kommunikasjonen med sondene via Deep Space Network, som tar imot signalene fra verdensrommet.

For å forstå sondenes plassering og reiserute kan du lese om deres passeringer av de ytre planetene og ferden videre ut i rommet. Mange astronomiinteresserte bruker også amatørteleskop til å observere Jupiter og Saturn, planetene som Voyager besøkte på sin ferd.

Hvordan Voyager endret vitenskapen

Da Voyager-sondene passerte Jupiter i 1979, ga de detaljerte bilder og vitenskapelige data fra planeten og dens måner, og ifølge Store norske leksikon oppdaget Voyager 1 to nye måner rundt Jupiter, planetens ring, aktive vulkaner på månen Io og sammensetningen av atmosfæren på Titan under Saturn-passeringen. Vulkanaktiviteten på Io ble påvist av Voyager 1 i 1979, og ifølge Store norske leksikon om Io var ni vulkaner aktive da sonden passerte; ett utbrudd sendte svovel opp i en soppformet sky med høyde og radius på 100 kilometer.

Voyager 2 fortsatte til Uranus og Neptun og var den første romsonden med detaljerte bilder av disse to planetene, ifølge Wikipedia om Voyager 2. Ifølge Store norske leksikon oppdaget sonden ti nye måner rundt Uranus, bevegelser i Neptuns atmosfære med en stor mørk flekk, en sammenhengende ringstruktur rundt Neptun og seks nye måner der. Ifølge Store norske leksikon om Neptun avbildet romsonden i 1989 en stor, svart flekk, og planeten har de kraftigste vindene i solsystemet, med hastigheter opp mot 2000 kilometer i timen.

Voyager-sondenes betydning

Voyager 1 og Voyager 2 er de eneste romsondene som har operert utenfor heliosfæren, og de fortsetter å kartlegge grensen til det interstellare rommet ifølge NASA.

Pale Blue Dot — et ikonisk bilde av Jorden

Ifølge NASA tok Voyager 1 i 1990 et ikonisk bilde av Jorden fra 3,7 milliarder miles unna, kjent som «Pale Blue Dot». Bildet viser Jorden som 'a mote of dust suspended in a sunbeam'.

Det ble tatt som del av en serie portretter av solsystemet etter at sonden hadde passert de ytre planetene.

Kommunikasjonen med Voyager

NASA holder kontakt med Voyager-sondene gjennom Deep Space Network (DSN), et globalt nettverk av store bakkeantenner som driftes av Jet Propulsion Laboratory. Ifølge Store norske leksikon om Deep Space Network består nettverket av tre stasjoner i Goldstone i California, Madrid i Spania og Canberra i Australia. Stasjonene er utstyrt med bevegelige antenner på opptil 70 meter i diameter, samt mindre antenner på 34 og 26 meter, ifølge Store norske leksikon om Deep Space Network. Plasseringen gjør at kommunikasjonen med romsonder kan opprettholdes kontinuerlig ettersom Jorden roterer.

Fordi sondene er svært langt unna, tar det lang tid for signalene å reise. Ifølge Store norske leksikon brukte radiosignalene fra Voyager 1 om lag 17 timer tilbake fra solen i september 2013, mens signalene fra Voyager 2 i november 2018 brukte cirka 16,5 timer på å nå Jorden fra sin posisjon utenfor heliosfæren. Ifølge NSSDC Voyager 1 ble sonden designet for å operere svært autonomt på grunn av avstanden og den resulterende tidsforsinkelsen for kommandoer.

Energi og teknologi — hvordan Voyager lever

Voyager-sondene drives av tre radioisotoptermoelektriske generatorer (RTG). Ifølge NSSDC Voyager 1 bruker hver generator plutonium-238 i form av plutoniumoksid, som ved radioaktivt henfall avgir varme som omdannes til elektrisitet. Hver RTG er 40,6 cm i diameter, 50,8 cm lang og veier 39 kg. Den totale effekten avtar gradvis etter hvert som det radioaktive materialet brytes ned.

For å spare strøm har NASA slått av instrumenter på sondene. Ifølge NASA har ingeniørene både stengt av instrumenter på Voyager 1 og frigjort kraft på Voyager 2 for å forlenge levetiden. Ifølge Wikipedia om Voyager 1 forventet NASA per 2023 at sondene ville generere nok kraft til kommunikasjon med Jorden til minst 2025.

Teknologien i tall

Teknologien som holder Voyager-sondene i live er både eldgammel og elegant. Her er nøkkeltallene som forteller hvor robust designet virkelig er:

• Busshøyde: 47 cm, bredde 1,78 m fra flat til flat ifølge NSSDC Voyager 1.
• Høyantenne: 3,66 m i diameter ifølge NSSDC Voyager 1.
• Vitenskapelig bom: om lag 2,5 m ifølge NSSDC Voyager 1.
• Magnetometerbom: 13 m ifølge NSSDC Voyager 1.
• Golden Record: gullbelagt kobberplate på 30 cm i diameter ifølge Store norske leksikon.

Utstyr og ressurser for å følge Voyager

Du trenger ikke være rakettforsker for å bli en dedikert Voyager-entusiast. Med noen få gratis ressurser kan du få dyp innsikt i sondenes reise.

• Sjekk NASAs offisielle nettsider for oppdatert informasjon om sondenes status og vitenskapelige funn.
• Bruk et amatørteleskop til å observere Jupiter, Saturn og andre planeter som Voyager besøkte.
• Les vitenskapelige artikler og populærvitenskapelige fremstillinger om oppdagelsene fra de ytre planetene.

Voyager for entusiaster

Romsondenes lange reise og unike oppdagelser har inspirert mange utenfor det akademiske miljøet.

Fremtiden for Voyager-sondene

Voyager-sondene vil ikke vare evig. Ettersom plutonium-238 i generatorene brytes ned, avtar effekten gradvis. NASA har likevel klart å forlenge levetiden ved å slå av instrumenter og frigjøre strøm. Ifølge Wikipedia om Voyager 1 forventet NASA per 2023 at sondene ville produsere nok kraft til kommunikasjon med Jorden til minst 2025.

Selv om sondene har forlatt heliosfæren, befinner de seg fortsatt innenfor solsystemet. Det vil derfor gå svært lang tid før de forlater solsystemet helt.

Neste steg — bli en Voyager-entusiast

Nå som du kjenner historien og teknologien bak Voyager-sondene, kan du fordype deg videre. Besøk NASAs nettsider for siste nytt om sondene, og les mer om de vitenskapelige funnene fra de ytre planetene. Du kan også lære om Deep Space Network og hvordan kommunikasjonen med romsonder fungerer. Voyager-sondenes reise er et pågående eventyr, og det finnes mye materiale tilgjengelig for den som vil lære mer.