Voyager-sondene: En guide til romhistoriens grense

To ambassadører fra Jorden når stjernenes grense

Voyager 1 og Voyager 2 er to amerikanske romsonder som ble skutt opp i 1977 for å utforske Jupiter og Saturn, ifølge Store norske leksikon.

Etter å ha besøkt disse planetene har sondene fortsatt ferden utover i solsystemet, og per 2019 mottok forskerne fortsatt signaler fra begge, ifølge Store norske leksikon.

I dag er Voyager 1 og 2 de eneste romsondene som noensinne har operert utenfor heliosfæren, det vil si den beskyttende boblen av partikler og magnetfelt som Solen genererer, ifølge NASA.

Voyager 1 nådde den interstellare grensen i 2012, mens Voyager 2, som reiser saktere og i en annen retning, nådde den i 2018, ifølge NASA.

Sondene bærer en plate av gullbelagt kobber med en diameter på 30 centimeter. Platen inneholder 115 analoge bilder, lyder fra naturen, musikk fra ulike kulturer og hilsner på 60 språk, ifølge Store norske leksikon.

Innholdet på platen ble valgt ut av en komité ledet av Carl Sagan ved Cornell University, ifølge NASA.

Når NASA sendte menneskeheten ut i rommet

Voyager 2 ble skutt opp 20. august 1977, mens Voyager 1 fulgte 5. september samme år, ifølge Store norske leksikon.

Hovedformålet var å utforske Jupiter og Saturn, men etter disse passeringene fortsatte ferden utover i solsystemet, ifølge Store norske leksikon.

Voyager 1 passerte Jupiter 5. mars 1979 i en avstand av 280 000 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Deretter passerte sonden Saturn 12. november 1980 i en avstand av 124 000 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Underveis oppdaget Voyager 1 to nye måner rundt Jupiter, tre nye måner rundt Saturn, Jupiters ring, finstruktureringen i Saturns ringer, aktive vulkaner på Jupiter-månen Io og sammensetningen av atmosfæren på Titan, ifølge Store norske leksikon.

Voyager 2 passerte Jupiter 9. juli 1979 i en avstand av 645 000 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Saturn ble passert 26. august 1981 i en avstand av 101 000 kilometer, Uranus 24. januar 1986 i en avstand av 71 000 kilometer, og Neptun 25. august 1989 i en avstand av 4900 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Voyager 2 oppdaget Jupiters 14. måne, planetens tredje ringkomponent, 10 nye måner rundt Uranus, bevegelser i Neptuns atmosfære med en stor mørk flekk, en sammenhengende ringstruktur rundt Neptun og seks nye måner rundt planeten, ifølge Store norske leksikon.

Romsonden Voyager 2 avbildet Neptun i 1989 da den var 16 millioner kilometer fra planeten, ifølge Store norske leksikon.

Neptun har de kraftigste vindene i solsystemet, med hastigheter opp mot 2000 kilometer i timen, ifølge Store norske leksikon.

Den store mørke flekken som Voyager 2 observerte, var en enorm storm større enn Jorda, men har siden forsvunnet, ifølge Store norske leksikon.

Neptun har 16 kjente måner, der Triton er den største, ifølge Store norske leksikon.

Seks av månene ble oppdaget av Voyager 2, ifølge Store norske leksikon.

NASAs romsonde Voyager 1 tok i 1979 et mosaikkbilde av Io over Jupiters skylag fra en avstand på åtte millioner kilometer, noe som ga visuelle tegn til den store vulkanske aktiviteten på månen, ifølge Store norske leksikon.

Io er den tredje største månen til Jupiter og den mest vulkansk aktive lekamen i hele solsystemet, ifølge Store norske leksikon.

Ni vulkaner var aktive da Voyager 1 passerte, og én sendte svovel opp i en soppformet sky med høyde og radius på 100 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Da Voyager 2 passerte fire måneder senere, hadde to av vulkanene stilnet, ifølge Store norske leksikon.

Rått ingeniørarbeid fra forrige århundre som fremdeles fungerer

Voyager-sondene drives av tre radioisotopgeneratorer som bruker plutonium-238 i form av plutoniumoksid som varmekilde, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Halveringstiden for plutonium-238 er 87,7 år, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

De tre generatorene produserte totalt 470 watt ved 30 volt likestrøm på oppskytingstidspunktet, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Siden denne typen generatorer drives av varmen fra radioaktivt henfall, reduseres avgitt effekt jevnt og trutt over tid, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Per 2023 forventet NASA at generatorene ville fortsette å produsere nok kraft til at sondene kan kommunisere med Jorden til minst 2025, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

For å spare strøm har NASA deaktivert mange av instrumentene ombord, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1 og NASA.

Voyager-sondene har seks par med små rakettmotorer drevet av hydrazin, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Tre par er korrigeringsmotorer som holder hovedantennen pekt mot Jorden, og tre par brukes til baneendring, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Sist gang samtlige motorer ble benyttet, var under forbiflyvningen av Saturn, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Etter at tre korrigeringsmotorer ble deaktivert, kuttes oppvarmingen av drivstoffslangene for å spare strøm, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Kommunikasjonen med Jorden foregår via sondens parabolantenne med en diameter på 3,66 meter, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

NASA bruker Deep Space Network, et nettverk av store bakkeantenner for kommunikasjon med romsonder langt ute i verdensrommet, ifølge Store norske leksikon.

Forløperen til Deep Space Network ble etablert i 1958 og brukt til å følge NASAs første satellitt, Explorer 1, ifølge Store norske leksikon.

Nettverket består av tre stasjoner plassert med 120 graders avstand i lengdegrad: Goldstone i California, Madrid i Spania og Canberra i Australia, ifølge Store norske leksikon.

Stasjonene er utstyrt med bevegelige antenner på 70 meter, i tillegg til mindre antenner på 34 og 26 meter, ifølge Store norske leksikon.

Plasseringen gjør at kommunikasjonen med romsonder kan opprettholdes kontinuerlig ettersom Jorden roterer, ifølge Store norske leksikon.

I dag brukes Deep Space Network også til Lunar Reconnaissance Orbiter, Curiosity og Juno, ifølge Store norske leksikon.

En gullplate med menneskehetens hjerte på den

Hver av Voyager-sondene bærer en plate av gullbelagt kobber med en diameter på 30 centimeter, ifølge Store norske leksikon.

Platen inneholder 115 analoge bilder, lyd av brenninger, vind, fugler og dyr, musikk fra forskjellige kulturer og hilsner på 60 språk, ifølge Store norske leksikon.

Innholdet ble valgt ut for NASA av en komité ledet av Carl Sagan ved Cornell University, ifølge NASA.

Platen er ment som en hilsen til potensielle utenomjordiske sivilisasjoner som måtte finne sonden i fremtiden.

Tall som illustrerer Voyagers utrolige ferd

Voyager 1 passerte 15. august 2006 milepælen 100 astronomiske enheter fra solen, noe som tilsvarer 15 milliarder kilometer, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1. På denne avstanden bruker lyset over 14 timer fra romsonden til jorden, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1. I november 2005 bevegde Voyager 1 seg med en fart på 17,2 kilometer i sekundet relativt til solen, det vil si 3,6 astronomiske enheter per år, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Hvor befinner ambassadørene seg nå?

Voyager 1 befinner seg i interstellart rom etter å ha passert heliosfæren i 2012, mens Voyager 2 krysset samme grense i 2018, ifølge NASA.

Selv om sondene har forlatt heliosfæren, betyr det ikke at de har forlatt solsystemet, ifølge Store norske leksikon.

Yttergrensen antas å ligge utenfor Oorts sky, som begynner ved omkring 1000 astronomiske enheter fra Solen og strekker seg til omkring 100 000 astronomiske enheter, ifølge Store norske leksikon.

12. september 2013 holdt NASA en pressekonferanse der det ble gitt klare indikasjoner på at Voyager 1 befant seg i en overgangssone like utenfor heliosfæren, ifølge Store norske leksikon.

Avstanden til Solen var da 19 milliarder kilometer, og radiosignalene brukte omkring 17 timer på å tilbakelegge strekningen, ifølge Store norske leksikon.

Den 5. november 2018 forlot Voyager 2 heliosfæren, og avstanden til Jorden var da litt over 18 milliarder kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Radiosignalene fra Voyager 2 brukte cirka 16,5 timer på å tilbakelegge denne strekningen, ifølge Store norske leksikon.

Per 2023 var Voyager 1 det fjerneste menneskeskapte objektet, med en relativ hastighet på 16,9995 kilometer i sekundet, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Per 2023 forventet NASA at strømforsyningen ville holde sondene i kommunikasjon med Jorden til minst 2025, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

Norsk romvirksomhet i internasjonalt samarbeid

Norge deltar i den europeiske romorganisasjonen ESA, som koordinerer Europas deltagelse i den internasjonale romstasjonen ISS, ifølge Store norske leksikon.

Romsonden Solar Orbiter, som ble skutt opp i februar 2020, har blant annet programvare utviklet ved Universitetet i Oslo og teknologi fra norske Kongsberg Defence & Aerospace med på ferden, ifølge Store norske leksikon.

Den norske AIS-mottakeren NORAIS ble montert på utsiden av ISS av en amerikansk astronaut, og prosjektet var en forløper til norske AIS-mottakere på flere norske satellitter, ifølge Store norske leksikon.

Voyagers arv for romforskningen

Voyager-sondene fortsetter å levere data fra det interstellare rommet flere tiår etter oppskytingen. Observasjonene av de ytre planetene og deres måner har gitt grunnlag for ny innsikt i solsystemets sammensetning og dynamikk.

Voyagers betydning for romfarten

Voyager-sondene har vist at det er mulig å drive romforskning over svært lange avstander og tidsperioder.

Oppdagelsene av aktive vulkaner på Io, ringstrukturer og nye måner har endret forståelsen av solsystemet.

At sondene fremdeles sender data fra interstellart rom, mer enn fire tiår etter lanseringen, regnes som en av romfartens største teknologiske bragder.

Hva venter når Voyager mister kraft?

Per 2023 forventet NASA at de radioaktive generatorene ville fortsette å produsere nok kraft til at sondene kan kommunisere med Jorden til minst 2025, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.

For å forlenge levetiden har NASA deaktivert instrumenter på Voyager 1, ifølge NASA.

Når strømmen til slutt tar slutt, vil sondene slutte å sende signaler, men de vil fortsette sin stillferdige reise gjennom rommet.

Sondene bærer fortsatt gullplatene med bilder og lyder fra Jorden, som kan bevare spor av menneskehetens eksistens langt inn i fremtiden.

De viktigste fakta om Voyager-sondene

Her er nøkkelelementer som illustrerer sondenes historie og teknologi:

• Voyager 1 og 2 er tvilling-romsonder skutt opp i 1977 for å utforske Jupiter og Saturn, ifølge Store norske leksikon.
• Voyager 1 passerte heliosfæren i 2012 og Voyager 2 i 2018, og de er de eneste romsondene som opererer utenfor denne grensen, ifølge NASA.
• Sondene bærer en gullbelagt kobberplate på 30 centimeter med 115 analoge bilder og hilsner på 60 språk, ifølge Store norske leksikon.
• Strømforsyningen kommer fra tre radioisotopgeneratorer med plutonium-238, som ved oppskytingen produserte 470 watt, ifølge Wikipedia-artikkelen om Voyager 1.
• NASA kommuniserer med sondene gjennom Deep Space Network, et nettverk av antenner i California, Spania og Australia, ifølge Store norske leksikon.
• Avstanden fra Voyager 1 til Solen var 19 milliarder kilometer i 2013, mens Voyager 2 i 2018 var litt over 18 milliarder kilometer fra Jorden, ifølge Store norske leksikon.

Enda flere tall som illustrerer Voyagers reise

Avstanden fra Voyager 1 til Solen var 19 milliarder kilometer i 2013, og radiosignalene brukte omkring 17 timer på å tilbakelegge strekningen, ifølge Store norske leksikon. Da Voyager 2 forlot heliosfæren i 2018, var avstanden til Jorden litt over 18 milliarder kilometer, og signalene brukte cirka 16,5 timer, ifølge Store norske leksikon.

Slik følger du Voyager-sondene

Interesserte kan finne offisiell informasjon om Voyager-sondene på NASAs nettsider, der det publiseres oppdatert misjonsstatus.

Astronomiske foreninger og biblioteker kan være gode kilder for å lære mer om ferden og oppdagelsene.

Faglitteratur om de ytre planetene og romsondene finnes på norsk og engelsk, og mange bibliotek har bøker om temaet.

Et monument fra menneskeheten til fremtiden

Selv når strømmen tar slutt og sondene slutter å sende signaler, vil de fortsette å drive gjennom det interstellare rommet. Gullplatene med bilder og lyder fra Jorden kan bevare spor av menneskehetens eksistens langt inn i fremtiden.

Bli del av Voyagers arv selv

Voyager-sondene er historisk betydningsfulle vitenskapelige instrumenter som fortsatt sender data tilbake fra det interstellare rommet.

Interesserte kan lære mer om sondene gjennom offentlig informasjon fra romorganisasjoner, astronomiske foreninger og bibliotek.

Forskere over hele verden analyserer fortsatt dataene, og resultatene publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.