Wingsuit vs. BASE-hopp: Den komplette guiden til menneskelig flyging

Drømmen om å fly: Fra mytologi til moderne ekstremsport

Menneskene har drømt om å fly i tusener av år. I dag kan vanlige mennesker oppleve noe som ligner ekte flyging med egen kropp, uten motor og uten fly. Wingsuit-sporten og BASE-hopping har gjort dette mulig.

Det finnes to ulike disipliner som begge kalles wingsuit-flyging: den ene utføres fra fly i stor høyde, den andre fra fjellklipper med minimal margin for feil. Denne artikkelen er en guide til begge — med fokus på hva som skiller dem, hva det krever å komme i gang, og hva familier bør vite før de tar steget ut i luften.

En sport med mange fedre: Wingsuiten gjennom historien

Det store gjennombruddet for moderne wingsuit-flyging kom med franskmannen Patrick de Gayardon, som utviklet en selvoppblåsende drakt med vingeoverflater og luftinntak. Han døde i 1998 på Hawaii under et hopp med wingsuit.

Norge har en sentral plass i BASE-hopping og wingsuit-flyging. Kjerag i Rogaland og Romsdalen i Møre og Romsdal er kjente utsprangssteder. Verdensmesterskapet i basehopping, World Base Race, har blitt arrangert årlig fra 2008 i Romsdalen.

Den norske piloten Espen Fadnes ble kåret til verdens raskeste vingedraktflyger i 2010 etter å ha vunnet World Base Race i Rauma og ProBase Wingsuit Race i Lauterbrunnen.

Slik svever et menneske: Fysikken bak wingsuit-flyging

En wingsuit er i bunn og grunn et menneskekropp-formet fly. Mellom armene og sidetorso, og mellom bena, er det spent ut materialer som fyller seg med luft under hoppet og skaper funksjonelle vinger. Luftstrømmen over og under disse vingene skaper løft, noe som gjør at kroppen glir fremover gjennom luften i en kontrollert, skrå bane i stedet for å falle rett ned.

Glidetall er en nøkkelindikator i wingsuit-design. Pilotens kroppsstilling, vekt, atmosfæriske forhold, draktens størrelse og stivhet spiller alle inn på ytelsen. De mest avanserte draktene kan oppnå betydelig fremdrift under ideelle forhold.

Farten er en sentral dimensjon. En wingsuit-pilot beveger seg i høy hastighet både horisontalt og vertikalt. Disse forholdene understreker behovet for systematisk trening og dyp teknisk kompetanse.

Tall og trender: Wingsuit-sportens nøkkeltall

Verdensrekord i masseutsprang ble satt i august 2009 da 49 hoppere fra tolv nasjoner hoppet samtidig fra Strandkolvet i Eikesdalen. Året etter ble rekorden økt til 53 ved samme sted. I 2018 hoppet 69 samtidig, men ikke innenfor tre sekunder, som er kravet til rekord.

Wingsuit fra fly vs. wingsuit BASE: To verdener, én lidenskap

Wingsuit-hopping fra fly er den mest tilgjengelige formen. Piloten hopper fra et fly i stor høyde, flyr wingsuiten i et minutt eller mer og trekker deretter fallskjermen. Dette er det naturlige utgangspunktet for nybegynnere.

BASE-hopping er en fundamentalt annerledes disiplin. Forkortelsen BASE står for Buildings, Antennas, Spans, Earth — de fire kategoriene objekter man hopper fra. Et wingsuit BASE-hopp innebærer å kaste seg utfor en fjellklippe eller et annet fast objekt, aktivere wingsuiten i luften og fly i nær kontakt med terrenget før fallskjermen trekkes. Starthøydene er dramatisk lavere enn ved fly-hopping, noe som betyr at reaksjonstiden er minimal. BASE-hopping er en svært risikofylt aktivitet, og wingsuit BASE-hopping er enda mer krevende.

For å begynne med wingsuit fra fly kreves betydelig erfaring med konvensjonell fallskjermhopping. For wingsuit BASE-hopping er minstekravet gjerne betydelig wingsuit-erfaring fra fly i tillegg til solid erfaring med konvensjonelt BASE-hopping under veiledning. Veien til wingsuit BASE tar typisk mange år med aktiv trening.

Proximity flying: Å danse med fjellet i høy fart

Innenfor wingsuit BASE-hopping finnes en underdisiplin som er så ekstrem at selv erfarne utøvere ser på den med respekt: proximity flying, eller terrengflying. Her flyr piloten i nær kontakt med fjellvegger og dalsøkk på svært høy hastighet. Videoer av denne sporten har spredt seg viralt og samlet mange seere.

Proximity flying krever årevis med spesialisert trening og en kombinasjon av ferdigheter som kun et fåtall piloter besitter. Pilotene må ha perfekt forståelse for sin egen drakt, luftstrømmenes oppførsel nær terrenget og egen psykologi under press. Selvsensur og disiplinert vurdering av forhold er like viktig som teknisk dyktighet: mange av de fremste proximity-flyrne avlyser langt flere planlagte flyvninger enn de gjennomfører.

Norge er et kjent sted for proximity flying. Kjerag-platået i Rogaland brukes som utsprangssted for basehopping. Kjeragbolten — steinen som er kilt fast i en fjellsprekk — er blitt et ikonisk bakteppe. Fjellet har et bortimot 1000 meters loddrett fall ned i Lysefjorden på nordsiden.

Pilotens perspektiv: Hva det faktisk føles som å fly

For mange piloter handler wingsuit-flyging om total tilstedeværelse i øyeblikket. Opplevelsen av å mestre luften med egen kropp beskrives ofte som unik og intens, langt utover det rent adrenalinfylte.

Utstyret fra A til Å: Hva trenger du egentlig for å fly?

En moderne wingsuit er et stykke avansert ingeniørkunst. Draktene er laget av lette, sterke tekstiler som skaper løft når luften fyller vingene. Nybegynnerdrakter er designet for forutsigbarhet og stabilitet, med relativt lite vingespenn og enkel håndtering som tåler feil. Avanserte modeller brukes av erfarne piloter som krever maksimal ytelse.

Fallskjermriggen er en like viktig del av utstyret. Ifølge Store norske leksikon er fallskjermhoppere alltid utstyrt med to fallskjermer som fungerer uavhengig av hverandre, en hovedskjerm og en reserveskjerm. For wingsuit-hopping fra fly brukes et fallskjermrigg spesialtilpasset den høye fremoverhastigheten en wingsuit-pilot har under fritt fall.

For wingsuit BASE-hopping er utstyret enda mer spesialisert. BASE-rammene er designet for lav-høyde utplassering, og fallskjermer med svært raske åpningstider er livskritiske. Hjelm med kameraer er vanlig, delvis for dokumentasjon, delvis for nøye videoanalyse i ettertid. Moderne altimetere og GPS-sporere har blitt integrerte verktøy i enhver seriøs pilots utstyr.

Veien til første wingsuit-hopp: Krav, kurs og sertifisering

Den norske veien inn i wingsuit-flyging starter med fallskjermhoppingens grunnkurs. Norges Luftsportforbund (NLF) og fallskjermseksjonen fastsetter kravene til opplæring, som inkluderer teoriundervisning og progressive hopp under veiledning. Etter bestått grunnkurs begynner den selvstendige hoppingen, og veien mot tilstrekkelig erfaring for wingsuit tar for de fleste aktive hoppere flere år.

Selve wingsuit-opplæringen gjennomføres av erfarne instruktører. Instruktørene tar deg gjennom draktens aerodynamikk, korrekt inngangsholdning ved uthopp, nødprosedyrer og ferdighetsøvelser som skal automatiseres til reflekser. De første hoppene gjøres i en liten, tolerant drakt, og overgangen til større drakter skjer gradvis over mange hopp. Et sentralt prinsipp i miljøet er å ikke skynde seg: de som presser på for raskt i prestasjonskurven er mer utsatt for ulykker, og gode mentorer bremser overivrige elever.

Windtunnel-trening har blitt et viktig supplement til tradisjonell hopping. Innendørs vindtunneller tilbyr muligheten til å øve på kroppsstilling og luftkontroll i et trygt, kontrollert miljø uten risikoen som følger med et reelt hopp. Dedikerte tunneller for wingsuit-trening finnes foreløpig i begrenset antall i Skandinavia, og mange reiser til utlandet for intensiv windtunnel-trening som kompletterer hoppingen hjemme.

Nøkkeltall om sikkerhet og risiko

Bakgrunnen for loven om forbud mot fallskjermhopping var flere dødsulykker og risikofylte redningsaksjoner på 1980-tallet i Trollveggen.

For foreldre og unge: Slik nærmer familien seg sporten på riktig måte

For foreldre som har et barn som vil begynne med fallskjermhopping eller wingsuit, er det naturlig å kjenne på bekymring. Det er viktig å møte interessen med åpen dialog og grundig informasjon fremfor forbud. Fallskjermhopping under professionell veiledning er strengt regulert, og den norske fallskjermhoppingen har et veldokumentert sikkerhetsregime gjennom NLF.

Mange fallskjermklubber rundt om i landet har ungdomsmiljøer med gode rollemodeller og arrangerer åpne dager der man kan komme og se på, snakke med erfarne hoppere og få realistisk informasjon om hva sporten faktisk innebærer. Å besøke en klubb på en hoppdag og se aktiviteten fra innsiden er en utmerket måte å demystifisere aktiviteten.

En viktig sikkerhetsfunksjon i sporten er dens gradvise progresjonsstruktur. Ingen kan ta snarveier fra grunnkurs til wingsuit; veien er lang og kontinuerlig overvåket av erfarne mentorer. De fleste unge entusiaster vil ha bevist sitt alvor og sin dedikasjon gjennom mange års trening før de er klare for wingsuit. Miljøet er generelt preget av gjensidig omsorg: erfarne mentorer setter overmodige kandidater på pause, og kulturen belønner grundighet og tålmodighet.

Foreldreperspektivet: Fra panikk til stolthet

Nøkkelordet for foreldre er informasjon. Å møte barnas interesse med nysgjerrighet og respekt fremfor avvisning, og å delta på klubbdager eller snakke med erfarne hoppere, kan gjøre reisen fra bekymring til støtte lettere.

Fremtidens menneskelige flyging: Jetpakker, AI og nye grenser

Wingsuit-sporten er i konstant teknologisk utvikling. Det er blitt introdusert GPS-baserte høydemålere, avanserte videosystemer og treningsverktøy som analyserer kroppsstilling og sikkerhetsatferd hopp for hopp. Draktprodusentene eksperimenterer med nye materialer og konstruksjonsverktøy som gir aerodynamisk ytelse som tidligere var vanskelig å oppnå.

Den mest spektakulære nyvinningen er Gravity Industries' «Jet Suit» — en personlig jetpakke drevet av miniatyr-turbiner montert på armer og rygg. Richard Browning grunnla selskapet i april 2017 og har siden gjennomført over 100 flydemonstrasjoner i 33 land, i tillegg til øvelser med NATO i desember 2022 og testing av det britiske forsvaret.

Den første jet suit-race fant sted i februar 2024 i Dubai, med åtte deltakere fra åtte land. Selv om jetpakken per i dag er svært dyr og fortsatt mer eksperimentell prototype enn et produkt for massemarkedet, peker den mot en fremtid der menneskelig flyging kan bli mer tilgjengelig. Regelverket, sertifiseringssystemene og forsikringsordningene vil måtte tilpasse seg raskt, men det er liten tvil om at dagens utvikling bare er begynnelsen på en ny æra for menneskelig flyging.

Ressurser og neste steg: Slik starter du reisen mot himmelen

Dersom du eller noen i familien vil begynne med fallskjermhopping, er Norges Luftsportforbund (NLF) det naturlige startpunktet i Norge. Her finner man informasjon om godkjent opplæring og sikkerhetsregelverk.

For de som vil lære mer om wingsuit-flyging, anbefales det å ta kontakt med erfarne piloter via lokale klubber og undersøke om det finnes mentorprogram gjennom NLF.

En siste anbefaling til alle som vurderer å begynne: start ikke med det ekstreme. Se på, snakk med aktive hoppere, ta et tandem-hopp med en erfaren instruktør og kjenn etter om aktiviteten gir glede og nysgjerrighet. De aller fleste som finner sin vei inn i wingsuit-sporten gjør det gradvis over mange år, og reisen — med alle dens utfordringer og mestringsfølelse — er ofte like verdifull som selve flyvningen.