Slik lærer du å fly med wingsuit (nesten)

Hva er wingsuit og hvordan fungerer det?

En wingsuit er en spesialisert drakt som gjør det mulig for fallskjermhoppere å kontrollere fart, retning og nedstigningstakt i fritt fall. Drakten har vingeflater av tett stoff mellom armene og kroppen og mellom beina. Flatene fylles med luft gjennom inntak og skaper løft, slik at hopperen kan gli horisontalt i stedet for å falle rett ned.

Moderne wingsuits produseres i dag av flere fabrikanter, deriblant Phoenix-Fly, som utvikler drakter for både fallskjermhopping og BASE-hopping, og BirdMan, som introduserte de første kommersielle wingsuitene i 1999 og produserte over 4 000 skreddersydde drakter før produksjonen ble lagt ned i 2009.

Før wingsuit var fallskjermhopping en vertikal opplevelse: hopperen faller på grunn av tyngdekraften og åpner fallskjermen når høyden krever det. Med en wingsuit kan en erfaren flyger dekke flere kilometer horisontalt i løpet av ett hopp, men hvor langt og hvor bratt man glir, avhenger av draktens utforming, vingearealet og flygerens teknikk.

Hvordan begynner du å lære?

Wingsuit-flyging er ikke noe du begynner med uten fallskjermerfaring. Det amerikanske fallskjermforbundet USPA krever minst 200 fallskjermhopp og gyldig hopplisens før en elev kan ta et wingsuit-kurs (first-flight course), og anbefaler i praksis enda flere hopp enn minstekravet før første wingsuit-flyging, ifølge USPAs egen veiledning. Kravet handler ikke om overbeskyttelse — det skal sikre at vanlige fallskjermmanøvrer sitter på ryggmargen før kompleksiteten av en vingedrakt legges til.

Et wingsuit-kurs dekker riktig utstyrsoppsett — automatisk utløser (AAD), reserve-statikkline (RSL) og en pilotskjerm på minst 26 tommer (ca. 66 cm) — i tillegg til bakkeundervisning i kroppsstilling og flygeteknikk, øvelse på utsprang fra fly, og faste høydegrenser: brekkhøyden er senest 6 500 fot (ca. 1 980 meter), og fallskjermåpningen skal være i gang senest ved 5 500 fot (ca. 1 680 meter), ifølge USPA.

I Norge går veien til å bli fallskjermhopper gjennom klubber tilknyttet Norges Luftsportforbund: enten et linekurs med seks linehopp fra rundt 3 500 fot (ca. 1 070 meter) etterfulgt av en progresjonsplan, eller et AFF-kurs (akselerert fritt fall) som starter direkte med fritt fall fra 12 500 fot (3 810 meter) sammen med to instruktører. Begge veiene krever minst 20–24 hopp før du får et A-sertifikat som selvstendig hopper, ifølge Luftfartstilsynet. Wingsuit er et eget steg langt senere, når de 200 hoppene et wingsuit-kurs krever, er i boks.

Sikkerhet og risiko — er det virkelig trygt?

Wingsuit-flyging fra fly (skydiving) og wingsuit BASE-hopping (hopp fra klipper, bygninger eller andre faste installasjoner) er to svært forskjellige aktiviteter med svært ulik risiko. Ved wingsuit-hopping fra fly har flygeren normalt god høyde å jobbe med og to fallskjermer — hoved og reserve. BASE-hopping skjer ofte fra lavere høyde, med langt mindre tid og margin til å rette opp en feil.

En gjennomgang av 20 850 BASE-hopp fra Kjerag i Rogaland i perioden 1995–2005 (elleve år) fant ni dødsfall — 0,04 prosent av hoppene, eller ett dødsfall per 2 317 hopp — og 82 ikke-dødelige ulykker. Studien konkluderte med at BASE-hopping har fem til åtte ganger høyere risiko for skade eller død enn ordinært fallskjermhopping, ifølge studien i Journal of Trauma.

Innad i BASE-hopping har wingsuit stått for en stadig større andel av dødsfallene. En internasjonal gjennomgang av 180 BASE-dødsfall mellom 1981 og 2011 fant at wingsuit sto for 22 prosent av alle dødsfallene i perioden, men andelen økte kraftig mot slutten: fra 16 prosent av dødsfallene i årene 2002–2007 til 49 prosent i 2008–2011, ifølge studien i Wilderness & Environmental Medicine. De fleste av wingsuit-dødsfallene skyldtes at flygeren traff en klippe eller bakken etter å ha feilberegnet flygebanen — ikke svikt i selve utstyret.

Tall og trender

For wingsuit-hopping fra fly krever det amerikanske fallskjermforbundet USPA minst 200 fallskjermhopp og gyldig hopplisens før du får ta et wingsuit-kurs. For BASE-hopping viser tallene en tydelig risikoforskjell: en gjennomgang av 20 850 hopp fra Kjerag i Norge (1995–2005) fant ett dødsfall per 2 317 hopp og konkluderte med fem til åtte ganger høyere risiko enn ved ordinært fallskjermhopping, ifølge Journal of Trauma. Andelen BASE-dødsfall som skyldes wingsuit har økt kraftig over tid — fra 16 prosent i 2002–2007 til 49 prosent i 2008–2011 og 90 prosent i de første åtte månedene av 2013, ifølge Wilderness & Environmental Medicine.

Fra Patrick de Gayardons drakt til dagens sikkerhetskrav

Moderne wingsuit-flyging er yngre enn mange tror. Den franske fallskjermhopperen Patrick de Gayardon utviklet på begynnelsen av 1990-tallet en drakt med over- og undervinger og luftinntak, og rakk over 500 hopp med den før han omkom i en fallskjermulykke 13. april 1998, ifølge Forbes. Året etter startet finske Jari Kuosma og kroatiske Robert Pečnik selskapet BirdMan og innledet den kommersielle wingsuit-industrien — samme år som BirdMan selv oppgir at merket ble introdusert. Tidligere forsøk på menneskelig flyging var langt farligere: av om lag 75 «fugle-menn» som prøvde drakter med egne vinger mellom 1930 og 1961, omkom omkring 72, ifølge Forbes. Kravene til fallskjermerfaring og strukturerte kurs som gjelder i dag, kom som en direkte konsekvens av hvor mange som mistet livet før utstyret og opplæringen ble standardisert.

Drømmen om å fly

Wingsuit-flyging tiltrekker mennesker som har drømt om å fly for egen kraft. Det er så nært mennesker kommer til å fly uten å være en fugl, og gir opplevelser av fart, luftmotstand og utsikt som få får se på nært hold.

Men det krever respekt, disiplin og hundrevis av timer med fallskjermhopping før man i det hele tatt starter et wingsuit-kurs. For dem som gjennomfører den lange veien dit, er utbyttet en helt egen frihetsfølelse — og en påminnelse om hvor mye trening som ligger bak et trygt hopp.

Veien dit går gjennom en godkjent fallskjermklubb: fallskjerm-lisens først, minst 200 hopp, og deretter et strukturert wingsuit-kurs med en kvalifisert instruktør. Snarveier finnes ikke — og tallene over viser hvorfor.