Wingsuit – menneskelig flukt

Fra fritt fall til styrt flukt

Wingsuit-flyging er det nærmeste et menneske kommer til å fly som en fugl. Utøveren hopper ut av flyet i en spesiell drakt med membranvinger strukket mellom armer og kropp, og mellom beina – og i stedet for bare å falle, glir kroppen gjennom luften som en drage. Det er ikke flyging i tradisjonell forstand, men et styrt fall med horisontal bevegelse.

Opplevelsen er på et helt annet nivå enn vanlig fallskjermhopping. I stedet for å falle rett ned, beveger flygeren seg horisontalt over fjell, daler og skog, og kan navigere rundt landskapet og fly sammen med andre. Det gir et perspektiv på verden som få mennesker opplever – men sporten krever solid fallskjermerfaring og har en alvorlig ulykkesstatistikk, omtalt lenger ned i artikkelen.

Krav og trening

Ingen kan bare hoppe i wingsuit – det krever solid fallskjermerfaring først. Det amerikanske fallskjermforbundet USPA krever minst 200 fallskjermhopp og gyldig hopplisens før en elev kan ta et wingsuit-kurs (first-flight course). Kravet finnes fordi wingsuit endrer fysikken i fritt fall betydelig: kroppsposisjon, orientering og evne til å håndtere uventede situasjoner må sitte automatisk før kompleksiteten fra en vingedrakt legges til.

I Norge går veien til fallskjermsertifikat gjennom klubber tilknyttet Norges Luftsportforbund: enten et linekurs med seks linehopp fra rundt 3 500 fot (ca. 1 070 meter) etterfulgt av en progresjonsplan, eller et AFF-kurs (akselerert fritt fall) som starter direkte i fritt fall fra 12 500 fot (ca. 3 810 meter) sammen med to instruktører. Begge veiene krever minst 20–24 hopp før et A-sertifikat, ifølge Luftfartstilsynet – et sertifikat som ligger langt tidligere i progresjonen enn de 200 hoppene et wingsuit-kurs krever.

Et wingsuit-kurs dekker blant annet vindanalyse, flygeplanlegging, utsprangsteknikk fra fly og nødprosedyrer, ifølge beskrivelsen av kravene til et first-flight course hos Skydive Chicago. Kurset stiller også egne utstyrskrav: en automatisk utløser (AAD) regnes som obligatorisk fordi wingsuit øker risikoen for høyhastighetskollisjon i luften og ved utsprang fra flyet, og en pilotskjerm på minst 26 tommer (ca. 66 cm) i lavporøst stoff kreves for wingsuit-hopping. Brekkhøyden er normalt senest 6 500 fot (ca. 1 980 meter), og fallskjermåpningen skal være i gang senest ved 5 500 fot (ca. 1 680 meter), ifølge USPA.

Teknikk og dynamikk

Wingsuit-flyging handler om å omdanne fritt fall til styrt glideflukt. Vingeflatene mellom armene og kroppen, og mellom beina, fanger luft og skaper løft som bremser det vertikale fallet og gir fremdrift forover sammenlignet med et hopp uten drakt. Hvor stor andel av fallet som blir til horisontal bevegelse, avhenger av draktens vingeareal og modell, og av flygerens kroppsposisjon og teknikk.

De mest erfarne wingsuitflygerne lærer å lese luftstrømmer, terreng og værforhold. Enkelte driver det som kalles proximity flying tett på fjell og daler for å utnytte løft fra topografien – regnet som den mest risikofylte formen for wingsuit-flyging. Sporten krever mentale ferdigheter, respekt for naturkreftene og konstant fokus, ikke bare fysisk kontroll over drakten.

Tall og trender

Det amerikanske fallskjermforbundet USPA krever minst 200 fallskjermhopp og gyldig hopplisens før en fallskjermhopper får ta et wingsuit-kurs. En gjennomgang av 20 850 BASE-hopp fra Kjerag i Rogaland i perioden 1995–2005 fant ni dødsfall – 0,04 prosent av hoppene, tilsvarende ett dødsfall per 2 317 hopp – og konkluderte med at BASE-hopping har fem til åtte ganger høyere risiko for skade eller død enn ordinært fallskjermhopping, ifølge studien i Journal of Trauma. Wingsuit har stått for en stadig større andel av BASE-dødsfallene over tid: fra 16 prosent i perioden 2002–2007 til 49 prosent i 2008–2011 og 90 prosent i de første åtte månedene av 2013, ifølge studien i Wilderness & Environmental Medicine.

Sikkerhet og risiko

Wingsuit-hopping fra fly (skydiving) og wingsuit BASE-hopping (hopp fra klipper, bygninger eller andre faste installasjoner) er svært ulike i risiko. Ved hopp fra fly har flygeren normalt god høyde å jobbe med og to fallskjermer – hoved og reserve. BASE-hopping skjer fra lavere høyde, med langt mindre tid og margin til å rette opp en feil. En gjennomgang av 20 850 BASE-hopp fra Kjerag i Rogaland i perioden 1995–2005 fant ni dødsfall og 82 ikke-dødelige ulykker, og konkluderte med fem til åtte ganger høyere risiko for skade eller død enn ved ordinært fallskjermhopping, ifølge studien i Journal of Trauma. Innad i BASE-hopping har wingsuit stått for en stadig større andel av dødsfallene: en internasjonal gjennomgang av 180 BASE-dødsfall mellom 1981 og 2011 fant at wingsuit sto for 22 prosent av alle dødsfallene i perioden, men andelen økte kraftig – fra 16 prosent i 2002–2007 til 49 prosent i 2008–2011 – ifølge studien i Wilderness & Environmental Medicine. De fleste av wingsuit-dødsfallene skyldtes at flygeren traff en klippe eller bakken etter å ha feilberegnet flygebanen, ikke svikt i selve utstyret. Det er ikke en aktivitet for den som liker å ta sjanser – erfarne utøvere følger faste sikkerhetsprosedyrer og krav til erfaring nettopp fordi marginene er så små.

Ditt wingsuit-eventyr begynner

Veien videre går gjennom en godkjent fallskjermklubb tilknyttet Norges Luftsportforbund: fallskjermsertifikat først, minst 200 hopp, og deretter et strukturert wingsuit-kurs med en kvalifisert instruktør. Det kreves ikke overmenneskelige egenskaper – det kreves disiplin, fokus og respekt for sporten.

Wingsuit-flyging er ikke for alle. Det er dyrt – en vingedrakt alene koster mellom 1 465 og 2 215 euro hos produsenten Phoenix-Fly, i tillegg til fallskjerm og annet sikkerhetsutstyr – det er farlig, og det krever dedikasjon. For dem som legger ned fallskjermtimene før et wingsuit-kurs i det hele tatt blir aktuelt, er utbyttet en frihetsfølelse og et perspektiv på verden som få andre opplever.