Japansk folklore er full av overnaturlige vesener kalt yokai – fra fjellånder og vannvesener til snøkvinner og formskiftende rever. Her er hva begrepet betyr, de mest kjente skikkelsene og hvor forestillingene kommer fra.
Innhold i artikkelen (6)
Hva er en yokai? Japans magiske verden
En yokai (妖怪) er ifølge det japanske oppslagsverket Kotobank et fenomen eller vesen som går ut over menneskelig forståelse – noe uforklarlig og uhyggelig, eller et spøkelsesaktig vesen.
Yokai er ikke det samme som demoner i vestlig forstand. Folkloristen Michael Dylan Foster, som har skrevet boken Pandemonium and Parade: Japanese Monsters and the Culture of Yokai (University of California Press), beskriver grensen mellom yokai og kami (shinto-guddommer) som flytende: det samme vesenet kan oppfattes som en plagsom yokai eller som en tilbedt kami.
Tall og trender
Antallet yokai lar seg ikke telle nøyaktig, men omfanget av tradisjonen er godt dokumentert. Det japanske forskningssenteret Nichibunken (International Research Center for Japanese Studies) driver en database over folkefortellinger om mystiske fenomener og yokai som per april 2025 inneholdt 35 307 oppføringer, samt en egen bildedatabase over yokai i malerier. Mange yokai kjenner man i dag gjennom illustrerte kataloger fra Edo-tiden, som Gazu Hyakki Yagyō (1776) av Toriyama Sekien (1712–1788).
Fem av Japans mest kjente yokai
Kitsune (狐) – reven, som ifølge Kotobank opptrer i mange folkefortellinger, sies å narre mennesker og regnes som budbringer for guddommen Inari. Tanuki (狸) – mårhunden, som i eventyr og sagn ofte opptrer som et dyr som narrer mennesker. Kappa (河童) – et vannvesen omtrent én meter høyt, med spiss munn, skjold på ryggen og en fordypning på hodet, kalt «sara» (fat), som holder på litt vann. Ifølge folketroen drar kappaen mennesker og dyr ned i vannet.
Tengu (天狗) – en yokai som ifølge Kotobank bor dypt inne i fjellene, har vinger, kan fly fritt og har en høy nese; uforklarlige hendelser i fjellet ble ofte tilskrevet tengu. Yuki-onna (雪女) – snøkvinnen, en snøånd som viser seg i snøland i skikkelse av en kvinne i hvite klær på snøfulle netter.
Yokai mötes mennesker: klassiske møter
Mange fortellinger handler om mennesker som møter yokai. En av de mest utbredte forestillingene er kamikakushi (神隠し), å bli «skjult av gudene»: når noen, ofte et barn, plutselig forsvant, ble det forklart med at fjellguder eller tengu hadde tatt dem. Ifølge Kotobank hendte det at den savnede dukket opp igjen etter to–tre dager.
Slike historier ga en forklaring på det som skjedde i farlige omgivelser – i vannet, i fjellet eller i snøen – og de samme stedene går igjen i fortellingene om kappa, tengu og yuki-onna.
Yokai i moderne Japan – ikke bare myter
Yokai lever videre i japansk populærkultur. Tegneserieskaperen Shigeru Mizuki (1922–2015) er i Japan best kjent for mangaen GeGeGe no Kitaro (1960–1969), som ifølge Store norske leksikon bygger på yokai-tradisjonen og er videreutviklet i sju animerte TV-serier, to spillefilmer og to animasjonsfilmer.
I vesten ble Mizuki kjent først og fremst gjennom de historiske og selvbiografiske verkene sine. Det kanadiske forlaget Drawn & Quarterly begynte i 2016 å gi ut Kitaro på engelsk, og totalt åtte bøker kom ut, ifølge Store norske leksikon.
Hva yokai forteller oss om japan og mennesker
Yokai-tradisjonen sier mye om japansk verdensbilde. Ifølge Foster bygger både kami og yokai på en animistisk tankegang, der steiner, elver og til og med musikkinstrumenter kan ha en besjelende kraft. Folkloristikkens far i Japan, Yanagita Kunio, mente at yokai var kami som hadde «forfalt» over tid.
Skillet går altså ikke mellom godt og ondt, slik det ofte gjør i vestlige forestillinger om demoner: et vesen som gjør noe godt, kan bli regnet som kami, og omvendt.
Emner
