Alvenes hemmelige verden

Alvene i norrøn mytologi

Alvene i norrøn mytologi var ikke de spinkle, lyse skikkelsene fra moderne fantasy. I norrøne kilder – Eddadiktene og Snorre Sturlasons Edda fra 1200-tallet – opptrer alvene (álfar) som mektige vesener knyttet til en egen verdensdel, Álfheim, og til en offerskikk for husstanden.

Det engelske ordet «elf» stammer fra norrønt álfr, via gammelengelsk ælf, og går tilbake til det samme germanske opphavet, ifølge Etymonline. I tidlig germansk og norrøn tro var alvene opprinnelig fryktede og lunefulle vesener, ikke de milde skikkelsene ordet oftest brukes om i dag.

Den walisiske, irske og skotske alvetradisjonen er en annen historie, med egne skikkelser som Daoine Sídhe og Tuatha Dé Danann – se alvene i keltisk tradisjon. Denne artikkelen handler om alvene i norrøn mytologi og i senere skandinavisk folketro.

Ljosalvene og de mørke alvene i Snorres Edda

Den viktigste kilden til norrøn alvetro er Snorre Sturlasons Edda fra 1200-tallet. I Gylfaginning skiller Snorre mellom to typer alver: lysalvene, som skal være vakrere enn solen og bor i Álfheim, og svartalvene (dokkalvene), som er svarte som bek og lever under jorden, ifølge Store norske leksikon og Arthur Gilchrist Brodeurs offentlig tilgjengelige oversettelse av Gylfaginning.

Álfheim var også hjemmet til guden Frøy. I diktet Grimnesmål får Frøy Álfheim i tannfé av de andre gudene – en gave gitt når et barn fikk sin første tann – ifølge Store norske leksikon.

Snorres skille mellom lyse og mørke alver er ikke kjent fra andre norrøne kilder eller fra senere folketro, og han skiller heller ikke tydelig mellom svartalver og dverger. Flere har foreslått at inndelingen i lyst og mørkt kan skyldes Snorres kristne tankegang, ifølge Store norske leksikon.

Álfablót – ofring til alvene

Alvene var også knyttet til en egen offerskikk, álfablót: en årlig ofring ved inngangen til vinteren, ledet av husfruen og holdt lukket for utenforstående, ifølge Store norske leksikon. Den kristne skalden Sigvat Tordsson forteller i diktet Austrfararvísur, fra rundt 1019, at han og følget hans ble avvist fra flere gårder i Västergötland fordi det nettopp da pågikk álfablót der – et av de få samtidige vitnesbyrdene om skikken, ifølge et sammendrag av diktet.

Fra alver til huldrefolk

I norsk folketro etter middelalderen ble selve ordet «alver» sjelden brukt. I stedet snakket man om huldrefolk, haugfolk, vetter og underjordiske – ulike navn på beslektede vesener som levde skjult i landskapet, ifølge Store norske leksikon.

Ett navn som levde videre var elverfolk (ellefolk i Danmark), særlig i balladetradisjonen. De ble skildret som små, snarrådige vesener som elsket å danse, og som var farlige fordi de kunne lokke mennesker til seg, ifølge Store norske leksikon.

Den mest kjente skikkelsen i norsk folketro i dag er huldra: en kvinneskikkelse beskrevet som sterkere og penere enn menneskelige kvinner, som kan kjennes igjen på en kutrommel eller en hul rygg. Hun kunne bergta mennesker – lokke dem bort for godt – og enkelte fortellinger sier hun lærte dyktige spillemenn å spille, ifølge Store norske leksikon.

Fra álfr til elf

Det engelske ordet elf går tilbake til gammelengelsk ælf, som igjen stammer fra det samme germanske opphavet som norrønt álfr og tysk alp – opprinnelig et vesen forbundet med mareritt og farlige naturkrefter, ikke den milde skikkelsen ordet gjerne betegner i dag, ifølge Etymonline. I Sverige har det beslektede ordet älva levd videre i folketroen, men den svenske älvkulten har lite å gjøre med de norrøne alveforestillingene i Snorres Edda: älvorna ble forbundet med dans over enger i skumringen og med sykdom («älvskott»), ifølge svensk Wikipedia.

Alvetro i dag

Selve ordet «alver» er i dag mest kjent fra oversatt fantasylitteratur og spill, ikke fra norsk folketro, der huldra og de underjordiske har vært de vanlige betegnelsene, ifølge Store norske leksikon.

Skikkelsene i norrøn mytologi og senere folketro er likevel ikke identiske. Snorres lys- og svartalver hører hjemme i en kristen middelaldertekst om gudeverdenen, mens huldra, elverfolket og älvorna er yngre folketro om vesener i landskapet rundt gårdene. Begge tradisjoner har likevel røtter i den samme norrøne forestillingen om alver som mektige, tvetydige naboer til menneskene.