Slik møter du absurdismens paradoks i dagliglivet — og Camus' svar

Det absurde i hverdagen — Camus' utgangspunkt

Det hender at en helt vanlig dag — arbeid, husarbeid, et møte med venner — plutselig stanser opp med spørsmålet «hva er dette egentlig for noe?». Ikke fordi noe konkret er galt, men fordi det blir synlig at gjøremålene ikke har noen innebygd, kosmisk mening.

Albert Camus kalte denne erfaringen «det absurde»: møtet mellom menneskets grunnleggende behov for mening og et univers som forblir taust til spørsmålet, slik det er beskrevet i essayet Le Mythe de Sisyphe (1942). Det absurde oppstår verken i verden alene eller i mennesket alene, men i forholdet mellom dem.

I samme essay formulerer Camus tre mulige svar på denne konflikten: selvmordet, det filosofiske spranget og opprøret. De to første avviser han. Det tredje er utgangspunktet for det som senere ble kalt absurdismen.

Tre svar på det absurde

Camus åpner Le Mythe de Sisyphe med det han kaller filosofiens eneste virkelig alvorlige spørsmål: om livet er verdt å leve når det mangler mening. Det første mulige svaret er fysisk selvmord — å avslutte livet i stedet for å leve med spørsmålet. Camus avviser dette som et svar, fordi det ikke løser konflikten mellom mennesket og verden, bare fjerner den ene parten fra den, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Det andre svaret kaller Camus «filosofisk selvmord»: et sprang inn i en religiøs eller transcendent forklaring som gir meningen tilbake ved å postulere noe hinsides det som kan vises — en Gud, en historisk plan, et høyere formål. Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy retter Camus denne kritikken mot tenkere som Kierkegaard, Sjestov, Jaspers og Heidegger, som han mener erkjenner det absurde for så å flykte fra det ved å gjøre håpet religiøst.

Det tredje svaret er opprøret: å bli stående i motsetningen uten å oppløse den, verken gjennom død eller gjennom tro. Å leve videre med full bevissthet om at spørsmålet ikke har noe endelig svar, er ifølge Camus den eneste ærlige holdningen — og selve utgangspunktet for absurdismen.

Sisyfos-myten — verket bak de tre svarene

De tre svarene er hentet fra essayet Sisyfos-myten (Le Mythe de Sisyphe), utgitt i 1942, ifølge Store norske leksikon. En bredere gjennomgang av Camus' liv, Nobelprisen i 1957 og bruddet med Jean-Paul Sartre finnes i Absurdisme: Camus og kunsten å leve.

Sisyfos og steinen — bildet på det absurde livet

Camus' mest kjente bilde er myten om Sisyfos, dømt av gudene til for evig å rulle en stein opp et fjell, bare for å se den rulle ned igjen. I essayet bruker Camus myten som bilde på det absurde livet, og stiller spørsmålet om Sisyfos nødvendigvis må være ulykkelig. Svaret hans er nei: i det øyeblikket Sisyfos slutter å håpe på noe annet og blir bevisst sin egen skjebne, blir han herre over sine egne dager. Essayet avsluttes med linjen «Il faut imaginer Sisyphe heureux» — man må forestille seg Sisyfos lykkelig — slik den er gjengitt i Stanford Encyclopedia of Philosophy.

De tre svarene overført til hverdagen

Camus skrev om det absurde i generelle, filosofiske vendinger, ikke som en oppskrift for enkeltpersoner. Det følgende er en tolkning av hvordan de tre svarene kan overføres til konkrete hverdagssituasjoner — ikke eksempler Camus selv brukte.

Det filosofiske spranget kan i hverdagen tolkes som å late som en meningsløs oppgave har en dypere, skjult hensikt for å slippe unna ubehaget ved at den ikke har det — for eksempel ved å omtale rutinepreget arbeid som et «kall» det ikke er. Opprøret er det motsatte: å gjøre den samme oppgaven, som å svare på e-poster eller skrive rapporter, uten å late som den har en mening den mangler, og likevel velge å gjøre den godt.

Overført til relasjoner kan opprøret tolkes som at nettopp fordi ingenting har en garantert, kosmisk betydning, blir det bevisste valget om å være til stede for noen desto tydeligere et valg — ikke en plikt utledet av en høyere mening.

Når opprøret blir svaret

Albert Camus' filosofi om det absurde handler ikke om å være trist eller pessimistisk, men om å være ærlig om vilkårene mennesker lever under, og likevel velge å leve fullt ut.

For lesere som vil gå videre til Camus' egne tekster, er essayet Sisyfos-myten det mest direkte startpunktet for begrepet selv.

Det absurde er ikke påstanden om at livet er meningsløst. Det absurde er spenningen mellom mennesket som søker mening og et univers som ikke svarer — og ifølge Camus' tredje svar er nettopp det å bli stående i denne spenningen, uten å flykte fra den, det som gjør et bevisst liv mulig.