En gjennomgang av fem kjente undervannsgrotter og -sluk verden over, inkludert Pluragrotta i Norge, med dokumenterte hendelser og hva som skal til for å dykke der.
Innhold i artikkelen (5)
I dyp mørke: Dykking der selv sollyset ikke når
Grottedykking er en av de mest risikofylte formene for dykking som finnes. Det kombinerer store dyp, full mørke, trykkbelastning og navigasjon i tunneler uten fri vei til overflaten – går noe galt, må dykkeren finne veien tilbake gjennom grottesystemet i stedet for å stige rett opp. Andelen sertifiserte grottedykkere blant de omkomne i registrerte ulykker økte fra rundt 5 prosent i perioden 1973–1987 til nesten 30 prosent i perioden 1988–2004, ifølge ulykkesanalyser fra International Underwater Cave Research and Rescue (IUCRR) – et tegn på at selv trening ikke fjerner risikoen når feilmarginene er så små.
Likevel trekker aktiviteten til seg erfarne dykkere verden over, fordi store deler av verdens vannfylte grottesystemer fortsatt ikke er kartlagt.
Trening teller mer enn erfaring alene
Analyser av amerikanske grotteulykker viser at et flertall av de omkomne historisk har vært dykkere uten grottesertifisering som likevel har dykket inn i grotter, ifølge IUCRR. Det er bakgrunnen for at grotteorganisasjoner har utviklet egne opplæringsløp atskilt fra vanlig sportsdykkersertifisering.
Fem kjente og krevende undervannsgrotter
Bushman's Hole (Boesmansgat), Sør-Afrika – Et dypt, vannfylt karsthull som er dykket til 283,9 meter av Richard Harris i mai 2024, med hydrogen som pustegass i et dobbelt rebreather-oppsett. Stedet har flere dokumenterte dødsfall: Eben Leyden mistet bevisstheten på 60 meters dyp i 1993, Deon Dreyer omkom under en forberedelsesdykk i 1994, og Dave Shaw døde i 2005 mens han forsøkte å hente opp Dreyers kropp – en hendelse Wikipedia og NPR har dokumentert i detalj.
Dean's Blue Hole, Bahamas – Verdens tredje dypeste "blue hole", 202 meter dyp, ifølge Wikipedia. Hullet åpner seg til et stort undersjøisk kammer og brukes både til fridykkerkonkurranser og teknisk dykking.
Pozzo del Merro, Italia – Et vannfylt sluk nordøst for Roma på 392 meter, den nest dypeste kjente undervanns vertikalgrotten i verden, ifølge Wikipedia. Menneskelige dykkere nådde rundt 100 meter i 1999; resten er bare utforsket med fjernstyrte undervannsfarkoster (ROV), som nådde bunnen i 2002.
The Pit (El Pit), Mexico – Del av Sac Actun-systemet på Yucatán-halvøya, med et maksimaldyp på 120 meter, ifølge forskning på systemet ved Northwestern University. Rundt 27–30 meters dyp ligger et synlig lag av hydrogensulfid som skiller ferskvann fra saltvann under, ifølge lokale dykkeoperatører som har guidet stedet.
Pluragrotta, Norge – Norges mest kjente grottedykkerdestinasjon, ved Plura nær Mo i Rana i Nordland. Systemet er om lag 2600 meter langt, og den dype løypen går ned til rundt 130 meter, ifølge Norsk Grottedykkerforbund. Forbundet krever at alle dykk meldes inn med sertifiseringsnivå og erfaring, og stiller krav om felles briefing, sammenhengende ledeline og minst tre lyskilder – i tråd med internasjonale grotteregler.
Trening og utstyr: Ikke en helgeaktivitet
Grottedykking krever spesialtrening utover vanlig sportsdykkersertifisering. NSS-CDS, et av de ledende opplæringsforbundene for grottedykking, krever minst 50 loggførte dykk, Advanced Open Water-sertifisering eller tilsvarende, samt nitrox-sertifisering før en elev kan starte i grotteprogrammet. Opplæringen går i trinn: et innledende kurs i "cavern diving" for åpne, opplyste partier nær inngangen, deretter Apprentice Cave Diver med begrenset penetrasjon langs hovedlinen, og til slutt full Cave Diver-sertifisering med mer avansert navigasjon, gassplanlegging og dekompresjonsstrategi.
Pioneren Sheck Exley analyserte grotteulykker systematisk og formulerte grunnreglene som fortsatt ligger til grunn for opplæringen, ifølge InDEPTH: dykk aldri uten riktig trening, hold alltid en sammenhengende ledeline til åpent vann eller overflaten, bruk tredjedelsregelen for luftforbruk (en tredjedel inn, en tredjedel ut, en tredjedel i reserve), begrens dybden og gassblandingen til det treningen dekker, og ha alltid minst tre uavhengige lyskilder. Utstyret er gjennomgående redundant: to uavhengige pustesett, flere lyskilder og eget navigasjonsutstyr, fordi en enkelt feil kan være nok til å koste livet i et miljø uten fri vei til overflaten.
Grottedykking som vitenskapelig bidrag
Grottedykkere bidrar også til vitenskapelig kartlegging. Great Maya Aquifer Project har kartlagt rundt 1650 kilometer med undersjøiske grottesystemer på Yucatán-halvøya i Mexico, deriblant Sac Actun-systemet på over 350 kilometer. Dykkerne har blant annet funnet levninger av en tidligere ukjent bjørneart i systemet, samt tekstiler, kull og menneskelige levninger som har endret forståelsen av områdets arkeologi.
Slike funn er mulig fordi det vannfylte, oksygenfattige miljøet bevarer skjøre materialer uvanlig godt sammenlignet med tørre eller åpne fuktige forhold.
Emner
