Nietzsche i Norge: mottakelsen fra Brandes til i dag

Brandes introduserer Nietzsche i Skandinavia

Friedrich Nietzsche var lite kjent utenfor Tyskland da den danske litteraturkritikeren og forfatteren Georg Brandes ble kjent med filosofens tekster mot slutten av 1880-årene, grep noen av ideene hans og gjorde ham kjent i Europa, ifølge Store norske leksikon. Brandes holdt en forelesningsrekke om Nietzsche ved Københavns universitet, og forelesningene dannet grunnlag for essayet «Aristokratisk radikalisme», utgitt på dansk i 1889 (Wikipedia) — trolig den første brede presentasjonen av Nietzsche for et skandinavisk publikum.

Nietzsche selv korresponderte kort med den svenske forfatteren August Strindberg mot slutten av 1888, etter at Brandes hadde formidlet kontakten mellom dem. Nietzsche sendte Strindberg eksemplarer av egne skrifter og ba om hjelp til å få «Ecce Homo» oversatt til fransk, mens Strindberg sendte Nietzsche skuespillet «Fadren» (korrespondansen, gjengitt via archive.org). Brevvekslingen tok slutt kort før Nietzsches psykiske sammenbrudd i Torino i januar 1889 (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Viljen til makt — kort fortalt

Det mest kjente og mest omdiskuterte Nietzsche-begrepet, «viljen til makt», bygger delvis på en bok Nietzsche aldri fullførte selv: den ble satt sammen etter hans død i 1900 av søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche og Heinrich Köselitz (Peter Gast) og utgitt i 1901. Hva begrepet faktisk betyr i Nietzsches egne, fullførte verker, er utdypet i Nietzsche og viljen til makt: Hva sa filosofen egentlig?.

Det var nettopp denne siden av Nietzsches tenkning — den individualistiske drivkraften til å vokse og overvinne motstand, satt opp mot etablerte normer — som appellerte til flere av forfatterne som møtte filosofien hans via Brandes.

Norske oversettelser

Nietzsches skrifter har blitt oversatt til norsk i flere omganger. «Also sprach Zarathustra» kom første gang på norsk i 1944, utgitt av Kamban, og i en ny oversettelse fra Gyldendal i 1962 (Store norske leksikon). En senere oversettelse ved Amund Hønningstad kom ut i Bokklubbens Kulturbibliotek i 1998, med essay av filosofen Nils Gilje (Wikipedia).

Norske forfattere og Nietzsche

Knut Hamsun ble kjent med Schopenhauers og Nietzsches tanker på slutten av 1880-årene, kort tid etter at Brandes hadde forelest om Nietzsche i København, og det var i stor grad gjennom Brandes' framstilling Hamsun møtte filosofen, ifølge Norsk biografisk leksikon. Særlig vitalismen, vektleggingen av det irrasjonelle og ideen om «den store ensomme» tiltrakk Hamsun, og forfatterens antidemokratiske ideer kan også føres tilbake til Nietzsche, ifølge samme kilde. Etter romanen «Pan» fullførte Hamsun en dramatisk trilogi — «Ved Rikets Port», «Livets Spil» og «Aftenrøde» — med et sterkt individualistisk budskap og mye nietzscheansk tankegods (Norsk biografisk leksikon).

Forfatteren Arne Garborg hadde et mer ambivalent forhold til Nietzsche: han kunne ikke slutte seg til filosofens negative samfunnsmoral, men var fascinert av hans konsekvente kritiske tenkning, ifølge Store norske leksikon.

Nietzsches perspektivisme

Et av Nietzsches sentrale filosofiske grep er det som kalles perspektivisme: tanken om at all erkjennelse er knyttet til et ståsted. I «Moralens genealogi» skriver han at det bare finnes «a perspectival seeing, only a perspectival "knowing"» — et perspektivisk syn, en perspektivisk «viten» (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Ifølge samme kilde betyr ikke dette at alt er like gyldig, men at forståelsen blir mer fullstendig jo flere perspektiver man er i stand til å anlegge på samme sak.

For den nysgjerrige leseren

Nietzsches idéer kom til Norge via Danmark, formidlet av Georg Brandes, og ble tatt opp av forfattere som Hamsun og Garborg på svært ulike måter — den ene tiltrukket, den andre ambivalent. Norske oversettelser av hovedverkene, fra Kambans Zarathustra-utgave i 1944 til senere oversettelser, har gjort tekstene tilgjengelige for norske lesere i snart hundre år.

Den som vil forstå Nietzsche selv, bør lese verkene han fullførte og publiserte i sin levetid — som «Also sprach Zarathustra» og «Jenseits von Gut und Böse» — i original eller i en av de norske oversettelsene, og være oppmerksom på at senere kompilasjoner som «Der Wille zur Macht» ikke er bøker Nietzsche selv skrev ferdig.