Havets magiske lysshow: De 6 mest spektakulære bioluminescente vesener

Lyset som oppstår fra livet selv

Bioluminescens er lys produsert av levende organismer gjennom en kjemisk reaksjon i kroppen: proteinet lusiferin oksideres, ofte katalysert av enzymet lusiferase, og energien fra reaksjonen frigjøres som lys, ifølge Store norske leksikon. Evnen finnes hos svært mange ulike dyre- og algegrupper, og flest lysende arter lever på store havdyp, ifølge samme kilde.

Der sollyset ikke når ned, bruker organismene sitt eget lys til å kommunisere, jakte, tiltrekke seg maker eller forsvare seg mot rovdyr. En 17 år lang videoundersøkelse fra Montereybukta i California, basert på over 350 000 dyreobservasjoner fra fjernstyrte undervannsfarkoster, fant at rundt tre av fire dyr fra overflaten til 4 000 meters dyp kunne produsere sitt eget lys, ifølge MBARI. Under følger seks av havets mest bemerkelsesverdige lysproduserende skapninger.

#1: Dinoflagellater — mareld i mørket

Dinoflagellater er encellede alger som lyser opp med et blått lys når de blir mekanisk forstyrret, for eksempel av bølger, en svømmende kropp eller et rovdyr som prøver å spise dem, ifølge Latz Laboratory ved University of California, San Diego. Fenomenet kalles mareld på norsk og skyldes samme kjemiske reaksjon som annen bioluminescens: lusiferin oksideres og avgir lys, ifølge Store norske leksikon.

Lyset fungerer som forsvar. Når et rovdyr forstyrrer eller spiser en dinoflagellat, blinker den til, en respons som kan skremme rovdyret direkte, eller fungere som en tyverialarm som tiltrekker et enda større rovdyr til å angripe det som spiser dinoflagellaten, ifølge Latz Laboratory. Store konsentrasjoner av lysende dinoflagellater kan gi synlige, blålige lysglimt i brytende bølger om natten.

#2-3: Lysende krill og dyphavsfisk

Antarktisk krill (Euphausia superba) har ti lysorganer, kalt fotoforer: ett under hvert øye, to par på undersiden av brystpartiet og fire langs midtlinjen av bakkroppen. Åtte av dem sitter på bevegelige, muskelstyrte stilker som roterer slik at lyset rettes bort fra lyskilden ovenfra, ifølge en studie i Journal of Experimental Biology. Funksjonen er ikke fullt klarlagt, men forskerne peker på at det trolig bidrar til å kamuflere silhuetten til store krillstimer sett nedenfra.

#3 er dyphavsfisk som øksefisk (hatchetfish) og lysprikkfisk (lanternfish). Disse fiskene har fotoforer på undersiden av kroppen og bruker dem til motbelysning (counter-illumination): lyset justeres til å matche styrke og farge på det svake sollyset som filtrerer ned ovenfra, slik at fiskens silhuett kamufleres for rovdyr som ser oppover, ifølge Woods Hole Oceanographic Institution.

#4: Havdjevler — lysende agn i mørket

Djevlefisker i underordenen Ceratioidei bærer en modifisert ryggfinnestråle med et lysorgan, kalt esca, som brukes som lokkemat i det evige mørket på store havdyp. Selve lyset produseres ikke av fisken selv, men av symbiotiske bakterier som lever inne i escaen, ifølge en studie i PMC / National Library of Medicine. Larvene henter bakteriene fra sjøvannet mens de vokser og vandrer til dypere vann, i stedet for å arve dem fra moren.

Lokkemetoden brukes trolig ikke bare til å fange byttedyr, men også til å finne make i et miljø der artsfrender ellers er svært vanskelige å oppdage, ifølge samme studie.

#5: Vampyrblekksprut — lys i stedet for blekk

Vampyrblekkspruten (Vampyroteuthis infernalis) lever på 600-900 meters dyp, i havets oksygenfattige sone, og blir opptil 30 centimeter lang, ifølge MBARI. I stedet for å sprute blekk som andre blekksprutslektninger har den lysorganer (fotoforer) ved spissen av sine åtte armer.

Når den blir angrepet, kan den avgi en klebrig, bioluminescerende slimsky som forvirrer rovdyret i flere minutter mens den selv slipper unna, ifølge samme kilde.

#6: Sjøildfluer — krepsdyr som lyser med egen kjemi

Sjøildfluer er små krepsdyr (ostrakoder) i familien Cypridinidae, blant dem arten Vargula tsujii utenfor California. De skiller ut sin egen lusiferin og lusiferase i sjøvannet, der de to stoffene reagerer og danner en lysende, blå sky, ifølge en studie i Scientific Reports. Lusiferinet deres er kjemisk ulikt lusiferinet hos andre lysende dyregrupper, og representerer en egen, uavhengig opprinnelse til bioluminescens.

Hos Vargula tsujii brukes lyset primært til forsvar, mens enkelte nærstående karibiske arter i tillegg bruker lignende lyssignaler i parringsdisplay, ifølge samme studie.

Tall og trender

En 17 år lang videoundersøkelse fra forskningsinstituttet MBARI, basert på over 350 000 dyreobservasjoner fra 240 tokt med fjernstyrte undervannsfarkoster i Montereybukta i California, fant at 76 prosent av dyrene fra overflaten til 4 000 meters dyp var bioluminescente, ifølge MBARI. Andelen var høyest blant nesledyr som maneter og sifonoforer (97-99,7 prosent) og lavere blant fisk og blekksprutartede dyr (rundt halvparten), ifølge samme kilde. Tallet gjelder californisk kystvann og er ikke undersøkt på tilsvarende måte andre steder, men de aktuelle dyregruppene, dinoflagellater, krill, dyphavsfisk, blekksprut og krepsdyr, finnes i hav over hele verden.