Buktaling er kunsten å snakke uten å bevege leppene og skape illusjon av liv i en dukke. En innføring i teknikk og historie for nybegynnere.

Kort fortalt

Norsk buktaler
Kirsten Langbo opptrådte som buktaler med selvlagde hånddukker og turnerte over hele landet, ifølge Store norske leksikon.
Radiokarriere
Langbo ble landskjent gjennom sine program i Barnetimen for de minste på NRK i 1950-årene, ifølge Store norske leksikon.
Innhold i artikkelen (6)
  1. Kunsten å lyve med stemmen
  2. Hvor starter du
  3. Teknikken bak illusjonen
  4. Buktaling i dag
  5. Øvelse gjør mester
  6. Fra praksis til scene

Kunsten å lyve med stemmen

Buktaling går ut på å snakke uten synlig bevegelse av munnen, slik at det ser ut som om lyden kommer fra en annen kilde, for eksempel en dukke. Målet er å skape en overbevisende illusjon av at dukken lever og snakker på egen hånd.

Det ser ut som magi når en erfaren buktaler er på scenen, men bak ligger ren teknikk og mye trening.

Både barn og voksne kan lære seg buktaling. Det krever tålmodighet, regelmessig øvelse og evne til å koordinere stemme og bevegelse.

En buktalingkunstner demonstrerer sitt håndverk med dukketeater
En buktalingkunstner demonstrerer sitt håndverk med dukketeater

Hvor starter du

Du trenger ikke en dyr profesjonell dukke for å begynne. En enkel figur er tilstrekkelig mens du lærer deg grunnleggende teknikk.

Det viktigste er å trene på å holde leppene i ro mens du snakker. Øv deg på å forme lydene med talemusklene uten å bevege munnen synlig.

Oppvarming av ansiktet kan hjelpe: trekk leppene opp og ned, beveg kjeven i sirkler, og fokuser spesielt på å holde underleppen stille når du snakker.

En god øvelse er å snakke foran et speil og se etter uønskede munnbevegelser.

Annonse

Teknikken bak illusjonen

For å overbevise publikum må du få stemmen til å virke som om den kommer fra dukken. Det handler om å endre resonans og plassering av stemmen i munnen og svelget.

Koordinering mellom stemme og dukkens munnbevegelser er avgjørende. Dukkens munn må åpne og lukke i takt med det du sier.

Gi hver dukke en tydelig karakter med egen stemme og personlighet. Det gjør det lettere for publikum å tro på figuren og skille den fra buktaleren.

Unngå å snakke for sakte eller kunstig. En naturlig talemåte gjør illusjonen sterkere.

Buktaling i dag

Buktaling brukes i dag både på tradisjonelle scener og i moderne medier. Interessen for kunstformen har variert opp gjennom tidene, men teknikken lever videre både som barneunderholdning og som en del av stand up-repertoaret.

Annonse

Øvelse gjør mester

Regelmessig øvelse er nøkkelen til å mestre buktaling. Øv deg gjerne i kortere perioder hver dag framfor enkelte lange økter.

Speil og videoopptak er verdifulle hjelpemidler. I speilet ser du om din egen munn holder seg stille, mens opptak lar deg vurdere resultatet med tilskuerens øyne.

Når du blir tryggere på teknikken, kan du begynne å utvikle karakterer med egne stemmer og personligheter. Noen velger dialekter, andre ulike stemmeleier.

Det er først når dukken får en tydelig identitet at buktaling blir kunst og ikke bare et teknisk triks.

Fra praksis til scene

Det finnes mange arenaer for å debutere som buktaler. Skoler, barnehager, biblioteker og private arrangementer kan være gode steder å starte.

Du trenger ikke å være perfekt for å opptre. Et publikum som er interessert i underholdning, er ofte tilgivende og lar seg engasjere av en god karakter.

Den norske artisten Kirsten Langbo, som ble landskjent gjennom sine program i Barnetimen for de minste på NRK i 1950-årene, opptrådte også som buktaler med selvlagde hånddukker og turnerte over hele landet, ifølge Store norske leksikon.

Å opptre live gir erfaring og tilbakemeldinger som er vanskelige å få når du øver alene.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor humor, scenekunst & magi. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →