Hvorfor synger sirisser og gresshopper?

Naturens orkester: Når insekter blir musikere

En stille sommerkveld fylles luften plutselig av en tørr, gnisende drill fra gresset. For mange er dette selve lyden av høysommer — et bakteppe vi knapt legger merke til. Men bak «støyen» ligger et av naturens mest presise kommunikasjonssystemer, der hver art sender ut sitt eget signal på sin egen rytme og frekvens.

Rettvingene — orden Orthoptera — omfatter ifølge Store norske leksikon over 20 000 arter på verdensbasis. De deles i tre store familier som alle bruker lyd: markgresshopper med rundt 9 000 arter, løvgresshopper med rundt 5 000 arter, og sirisser med rundt 2 500 arter. Nesten all lydproduksjonen skjer hos hannene, og nesten alltid i én hensikt: å bli funnet av en hunn av riktig art.

Denne artikkelen forklarer hvordan lyden lages rent mekanisk, hvor insektene har ørene sine, hvorfor sangen er artsspesifikk — og hva du faktisk kan høre i norsk natur, som er noe helt annet enn det folk flest tror.

Sirisser vs. gresshopper: hva er egentlig forskjellen?

Begrepene brukes om hverandre i dagligtale, men zoologisk er dette tre atskilte grupper innenfor rettvingene. Den enkleste inndelingen går på antenner: markgresshopper har korte, kraftige antenner, mens løvgresshopper og sirisser har trådtynne antenner som ofte er lengre enn kroppen.

Kostholdet skiller dem også. Store norske leksikon beskriver markgresshoppene som først og fremst planteetere, mens løvgresshoppene er rovdyr som spiser andre insekter. Sirissene kjennes igjen på at vingene ligger flatt og vannrett over ryggen, i motsetning til de takformede vingene hos gresshopper, og på de lange cerci — «halespinnene» bakerst på kroppen.

Viktigst for lyden: mekanismen er forskjellig. Sirisser og løvgresshopper gnir vinge mot vinge. Markgresshopper gnir bakbein mot vinge. Det gir to helt ulike klangbilder — sirissens rene, rytmiske toner mot markgresshoppens tørre, raspende surr.

Tidspunktet på døgnet er en grei tommelfingerregel i felt: markgresshopper synger mest i sol og varme midt på dagen, mens mange løvgresshopper og sirisser er mest aktive på kveld og natt. Vil du lære å skille de vanligste norske artene fra hverandre, har vi laget en egen lydguide til norske insektsanger.

Mekanikken bak lydproduksjonen

Fellesbetegnelsen for teknikken er stridulasjon: lyd som lages ved at to kroppsdeler gnis mot hverandre. Prinsippet er det samme som når du drar tommelen langs tennene på en kam, bare med langt finere tannrekker og et innebygget resonanskammer.

Hos sirisser og løvgresshopper sitter det en fil — en rekke tannlignende fortykkelser langs en åre på den ene forvingen — som dras mot en skraper på kanten av den andre vingen. Hos markgresshopper er det i stedet en rekke små knotter på innsiden av bakleggen som dras mot kanten av forvingen. Store norske leksikon oppsummerer det slik at noen har lister på vingene som gnis mot hverandre, mens andre har knotter på beina som gnis mot vingene.

Selve friksjonen lager bare en serie knepp. Det som gjør dem hørbare på flere hundre meters avstand, er forsterkningen. Hos sirisser er en del av forvingen omdannet til en tykk, forsterket membran som kalles harpen, og som resonerer og forsterker lyden. I tillegg fungerer luftrommet mellom vingene og kroppsveggen som en klangkasse. Enkelte arter graver til og med trakter i jorden som virker som akustiske megafoner.

Hvor mange knepp per sekund en art lager, hvor lange pausene er, og hvilken tonehøyde harpen resonerer på — dette er artsspesifikke størrelser som ligger fast i insektets anatomi og nervesystem.

Frekvens, tempo og temperatur

Spørsmålet «hvilken frekvens har gresshoppelyd» har ikke ett svar, fordi gruppen spenner svært vidt. Sirissenes lokkesang er typisk en forholdsvis ren tone i det lave kilohertz-området, som mennesker hører uten problemer. Mange løvgresshopper synger derimot langt høyere, og en del av energien i sangen deres ligger over det de fleste voksne oppfatter — noe som er grunnen til at barn ofte hører insekter i vegetasjonen som foreldrene ikke registrerer i det hele tatt.

Markgresshoppenes surr er ikke en ren tone, men bredbåndet støy: friksjonen mellom bein og vinge gir energi spredt over et bredt frekvensområde samtidig. Det er derfor lyden er vanskelig å nynne etter, mens en sirisstriller er lett å plassere på en tonehøyde.

Tempoet varierer derimot systematisk — og forutsigbart — med temperaturen. Insekter er vekselvarme, og muskelarbeidet som driver vingene går raskere jo varmere det er. Wikipedias oversikt over sirisser) oppgir at de fleste arter synger raskere ved høyere temperatur, med rundt 62 knepp i minuttet ved 13 °C hos én vanlig art.

Effekten er så pålitelig at den brukes til å måle temperatur — se neste avsnitt. Den forklarer også hvorfor en varm augustkveld høres tettere og mer intens ut enn en kjølig kveld i samme eng: det er ikke flere dyr, det er de samme dyrene som spiller fortere.

Sirissen som termometer: Dolbears lov

I 1897 publiserte den amerikanske fysikeren Amos Dolbear artikkelen «The Cricket as a Thermometer», der han beskrev sammenhengen mellom sirissens sangtempo og lufttemperaturen. Sammenhengen er senere kjent som Dolbears lov.

I metrisk form: temperaturen i celsius er omtrent lik antall knepp per minutt pluss 30, delt på 7. Enda enklere i felt: tell knepp i åtte sekunder og legg til fem, så har du gradene. Regner du etter på tallet fra forrige avsnitt — 62 knepp i minuttet — får du (62 + 30) / 7 ≈ 13 °C, akkurat som observert.

To viktige forbehold. Formelen ble utviklet for den amerikanske arten Oecanthus fultoni, en trelevende siriss som ikke finnes i Norge, og Dolbear oppga aldri selv hvilken art han studerte. Dessuten synger de vanlige markrisene langt mindre forutsigbart, fordi tempoet også påvirkes av alder og av hvor mye hannen har paret seg. Bruk den som et morsomt eksperiment på ferie i Sør-Europa, ikke som værmelding.

• Celsius: temperatur ≈ (knepp per minutt + 30) / 7
• Snarvei: tell knepp i 8 sekunder og legg til 5
• Fahrenheit: temperatur ≈ 40 + antall knepp på 15 sekunder
• Gjelder best for trelevende sirisser, dårligere for markris
• Fungerer ikke på markgresshopper, som lager bredbåndet surr uten tellbare knepp

Lyd som fingeravtrykk: artsgjenkjenning og parring

For hannen er hovedhensikten med sangen å bli funnet av en hunn av samme art. Hver art har sitt karakteristiske mønster av pulser og pauser, og hunnens nervesystem er innstilt på nettopp dette mønsteret — hun beveger seg mot lyd som passer malen, og ignorerer resten. Effekten er en akustisk artsbarriere som holder nært beslektede arter fra å krysse hverandre selv når de lever i samme eng.

Sangen har flere funksjoner enn frieri alene. Wikipedias artikkel om sirisser beskriver fire ulike sangtyper: lokkesangen som tiltrekker hunner og holder andre hanner unna, frierisangen som brukes når en hunn er nær, triumfsangen som lyder kort etter vellykket paring, og aggresjonssangen som utløses når hannen kjenner en annen hann med antennene.

Det er også en kostnad ved å synge. Sangen røper hannen for alt som lytter — fugler, flaggermus og parasittfluer som legger egg direkte på syngende verter. Evolusjonært er insektsangen derfor et kompromiss mellom å bli funnet av riktig mottaker og å ikke bli funnet av feil.

Høreorganet: hvor insektene har ørene

Insekter hører med tympanalorganer — tynne membraner spent opp over et luftrom, med sansceller som registrerer vibrasjonene. Prinsippet ligner trommehinnen vår, men plasseringen er en helt annen, og den skiller de to hovedgruppene rettvinger fra hverandre.

Wikipedias oversikt over Orthoptera er presis på dette punktet: hos sirisser, jordsirisser og løvgresshopper sitter trommehinnen på forleggen — altså på det fremste beinparet, like under kneet. Hos markgresshopper og vandregresshopper sitter den i stedet på første bakkroppsledd.

Plasseringen på beina har en praktisk konsekvens. Fordi de to «ørene» sitter langt fra hverandre på hver sin forfot, kan insektet retningsbestemme lyden ved å sammenligne signalene — og en siriss som leter etter en makker, orienterer seg ved å snu kroppen til de to sidene mottar likt. Vil du lese mer om hvordan insekter oppfatter omverdenen med helt andre sanser enn våre, har vi en egen gjennomgang av insektenes utrolige sanser.

Gresshopper i Norge: hvilke arter finnes her?

Her ligger den store misforståelsen. Norge har ifølge Store norske leksikon 28 arter rettvinger — 25 viltlevende arter pluss tre arter som er innført av mennesker. Det er svært lite sammenlignet med Sør-Europa, og det skyldes rett og slett klimaet.

Enda mer overraskende: Norge har bare én sirissart, og det er hussirissen, som lever innendørs i oppvarmede bygninger. Store norske leksikon opplyser at markrisen Gryllus campestris er den eneste viltlevende sirissen i Skandinavia, at den bare fantes på Bornholm, og at den nå trolig er utdødd der.

Konsekvensen er verdt å merke seg: den tørre, surrende sommerlyden du hører i en norsk eng er så godt som alltid markgresshopper eller løvgresshopper — ikke sirisser. Den klassiske «sirisselyden» folk forbinder med sommernetter, kjenner de fleste nordmenn fra ferier i Middelhavet eller fra film, ikke fra norsk natur.

Rettvingene er dessuten en gruppe med tydelig klimasignal. Flere sørlige arter har utvidet utbredelsen nordover de siste tiårene, og norske funn registreres og kvalitetssikres gjennom Artsdatabankens rødliste for arter, som samlet vurderer over 34 000 arter i Norge.

Tall og trender

Lydøkologi — studien av lydlandskap i økosystemer — er et voksende fagfelt, og rettvingene er blant de mest brukte studieobjektene fordi sangen er artsspesifikk og lett å ta opp. Tallene under er hentet fra Store norske leksikon, engelskspråklige Wikipedia og Artsdatabanken.

Slik lytter du selv — praktisk feltguide

Du trenger ikke utstyr for å komme i gang, men noen enkle grep øker utbyttet betydelig. Det viktigste er å velge riktig tidspunkt: soltørre ettermiddager i juli og august i tørrbakker, veikanter, sandtak og gamle beitemarker gir flest syngende individer i Norge.

Nærmer du deg en synger, stopper den. Løsningen er å sette seg helt stille i et par minutter og la den starte igjen, og deretter bevege seg bare mens den synger. En mobiltelefon holdt 20–30 centimeter fra gresset gir overraskende brukbare opptak, særlig hvis du filmer i stedet for å ta lydopptak alene — da får du både lyd og habitat dokumentert.

• Beste tid: varme, vindstille dager i juli–august, gjerne mellom kl. 11 og 17
• Beste steder: sørvendte tørrbakker, veiskråninger, sandtak, ugjødslet beitemark
• Nærm deg bare mens dyret synger, stå stille når det stopper
• Bruk video på mobil — lyd og levested dokumenteres samtidig
• Noter temperatur og klokkeslett; tempoet i sangen avhenger av varmen
• Har du hørselstap i diskanten, kan du gå glipp av de høyfrekvente artene helt

Registrer funnene dine — de blir faktisk brukt

Norsk kunnskap om rettvinger bygger i stor grad på observasjoner fra frivillige. Funn kan legges inn i Artsobservasjoner, og ferdig kvalitetssikrede funn vises i kartløsningen Artskart — begge drives av Artsdatabanken.

Ta med art (eller nærmeste sikre gruppe), dato, koordinat og gjerne et bilde eller en lydfil. For en gruppe der utbredelsen er i endring, er selv «vanlige» funn verdifulle, fordi de dokumenterer hvor grensene går akkurat nå. Er du mer opptatt av det som kryper enn det som synger, har vi også vært med en billesamler ut i felt.

Insektenes symfonier: naturens stille ingeniørkunst

Når du neste gang hører surringen fra en tørrbakke, hører du en fil dratt mot en skraper, forsterket av en membran på størrelse med en fingernegl, mottatt av en trommehinne som sitter på et kne eller på magen. Hele signalkjeden er formet av seleksjon for å nå riktig mottaker og unngå feil.

Det gjør rettvingene til noe mer enn sommerlyd. De er et lett tilgjengelig, målbart vindu inn i hvordan kommunikasjon oppstår i naturen — og i Norge er de i tillegg en gruppe der en oppmerksom amatør fortsatt kan bidra med reell ny kunnskap.

Kilder og videre lesing

Systematikk, artstall og norske forhold er hentet fra Store norske leksikon: gresshopper og sirisser. Norske artsdata og rødlistevurderinger finnes hos Artsdatabanken, med observasjoner i Artskart og innrapportering via Artsobservasjoner.

Mekanikken bak lydproduksjonen og hørselen er beskrevet i engelskspråklige Wikipedia-artikler om stridulasjon, Orthoptera, sirisser) og løvgresshopper. Temperatursammenhengen er dokumentert under Dolbears lov.

Vi har fjernet et tidligere sitat tilskrevet en navngitt forsker ved NTNU, samt påstander om at 80–90 prosent av sommerens lydlandskap i Skandinavia stammer fra insekter, fordi ingen av delene lot seg etterprøve mot en pålitelig kilde.