Gresshopper og sirisser bruker lyd for å finne partner, men mekanismen er helt forskjellig. En dyp dykk i insektenes akustikk og lydproduksjon.
Kort fortalt
- Gresshopparter i Norge
- 28 arter (SNL), eller 32 medregnet innførte arter (Artsdatabanken)
- Sirissarter i Norge
- 1 art, hus-sirissen (SNL)
- Hus-sirissens lokkesang
- 3,5–5 kHz, hørbar på minst 75 meter (Artsdatabanken)
Innhold i artikkelen (6)
Orkesteret i naturens lille skala
Når sommeren kommer og kveldene blir varme, fylles luften av en gjenkjennelig lyd: insektenes sommerkor. Men få vet at det som høres ut som én ensartet lyd, faktisk er et samspill av flere arter, hver med sitt eget «instrument». Gresshopper og sirisser er blant de mest kjente lydprodusentene i insektverdenen. Begge bruker lyd for å tiltrekke seg en make av riktig art, men mekanismene bak lydene er helt ulike.
Tall og trender
Store norske leksikon fører opp 28 gresshopparter i Norge – 25 viltlevende og tre innført av mennesket, ifølge SNL. Artsdatabanken opererer med et høyere tall for samme artsgruppe: 32 registrerte arter, fordi den regner med sju fremmede arter mot SNLs tre, ifølge Artsdatabanken. Av ekte sirisser har Norge bare én etablert art, hus-sirissen, ifølge SNL. Globalt fordeler rettvingene seg på tre familier: markgresshopper med rundt 9 000 arter, løvgresshopper med rundt 5 000 arter og sirisser med rundt 2 500 arter, ifølge samme leksikon.
Mekanismer og musikk
Lydproduksjonen kalles stridulering – lyd som oppstår når to kroppsdeler gnis mot hverandre, omtrent som en fingernegl dratt over en kam. Mekanismen er likevel ikke lik hos alle rettvinger: Store norske leksikon skriver at noen arter har kammer på vingene som gnis mot hverandre, mens andre har tapper på bena som gnis mot vingene. Markgresshopper hører til sistnevnte gruppe og driver et bakbein mot en kant på forvingen. Sirisser bruker i stedet den første teknikken og gnir forvinge mot forvinge. De to teknikkene gir ulikt lydbilde: beinfriksjonen hos markgresshopper sprer lydenergien over et bredt frekvensområde, mens vinge-mot-vinge-mekanismen hos sirisser gir renere, mer tonale signaler.
Gresshopper: Mestrene av friksjon
Markgresshopper (Acrididae) er den største av de tre rettvingefamiliene, med rundt 9 000 arter globalt, ifølge Store norske leksikon. De fleste artene er planteetere, men noen er rovdyr som spiser andre insekter, ifølge samme kilde. Lyden lages ved at et bakbein dras mot en kant på forvingen – beinfriksjon, ikke vinge mot vinge slik sirisser gjør det. Resultatet er den karakteristiske, raspende surrelyden mange forbinder med varme sommerdager. SNL skriver at det er mulig å skille de ulike artene på sangen deres, noe som hjelper hannene å finne hunner av egen art.
Sirisser: Høye og søte toner
Norge har bare én etablert sirissart, hus-sirissen (Acheta domesticus), som for det meste lever innendørs i oppvarmede bygninger, ifølge Store norske leksikon. Hannens lokkesang ligger på 3,5–5 kHz – godt innenfor menneskets hørselsområde – og kan høres på minst 75 meters avstand, ifølge Artsdatabanken. De voksne dyrene er nattaktive, og sangen lyder derfor typisk etter mørkets frembrudd, ifølge samme kilde. De aller høyeste frekvensene i insektverdenen kommer ikke fra sirisser, men fra løvgresshopper: hos arten Copiphora gorgonensis synger hannen en ren tone på 23 kHz, godt over det de fleste voksne mennesker kan oppfatte, ifølge en studie i eLife. Norges egen løvgresshoppe, grønn løvgresshoppe (Tettigonia viridissima) – ofte, og feilaktig, kalt «siriss» i dagligtale – synger i hovedsak fra ettermiddag og kveld til langt på natt, ifølge Wikipedia.
Hvorfor det betyr noe
Å forstå hvordan insekter kommuniserer gjennom lyd, gir innsikt i artenes atferd og utbredelse. Sammenligningen mellom gresshopper og sirisser handler til syvende og sist om to ulike løsninger på samme oppgave: å bli funnet av en make av riktig art. Mekanismen er ulik – bein mot vinge hos markgresshopper, vinge mot vinge hos sirisser og løvgresshopper – og det samme er frekvensen, fra 3,5–5 kHz hos hus-sirissen til over 20 kHz hos enkelte løvgresshopper. Hus-sirissen og grønn løvgresshoppe, Norges to mest markante «sirisselyder», er dessuten begge i hovedsak aktive fra ettermiddag/kveld til langt på natt, ifølge Artsdatabanken og Wikipedia. Ingen av delene gjør den ene til en «bedre» musikant enn den andre – det er to forskjellige instrumenter, ikke en konkurranse.
Emner
