Gresshopper og sirisser hører til samme insektorden, men ulike underordener – med forskjellig antennelengde, eggleggingsrør, diett og levested. Se hvilke arter som finnes i Norge, og hvilke fem som står på rødlista.
Kort fortalt
- Rettvinger i verden
- Over 20 000 beskrevne arter, ifølge Store norske leksikon
- Antenner
- Korte hos Caelifera (markgresshopper), ofte lengre enn kroppen hos Ensifera (sirisser og løvgresshopper), ifølge Naturhistorisk museum ved UiO
- Vortebiterens eggleggingsrør
- 17–25 mm, nesten like langt som resten av kroppen, ifølge Artsdatabanken
- Rødlistede rettvinger i Norge (2021)
- 5 av 25 vurderte stedegne arter, ifølge Artsdatabanken
Innhold i artikkelen (6)
To underordener, én orden rettvinger
Gresshopper og sirisser hører begge til ordenen rettvinger (Orthoptera), men de er ikke så nære slektninger som navnene skulle tilsi. Ordenen deles i to underordener: Caelifera, som rommer de egentlige gresshoppene – markgresshopper og torngresshopper – og Ensifera, som rommer sirisser, løvgresshopper og vortebitere. Navngivingen på norsk følger ikke alltid det biologiske skillet: løvgresshopper og vortebiter har «gresshopper» eller lignende i navnet, men hører systematisk til samme underorden som sirissene, Ensifera, ikke til de egentlige gresshoppene i Caelifera, ifølge Store norske leksikon. På engelsk er skillet renere: «grasshopper» brukes stort sett om Caelifera, mens «cricket», «bush-cricket» og «katydid» dekker artene i Ensifera. Hvordan de to gruppene lager lyd er beskrevet i en egen gjennomgang av lydmekanismene; denne artikkelen ser i stedet på hva som faktisk skiller dem biologisk – kroppsbygning, diett, levested og hvilke arter som finnes i Norge.
Kjennetegn: antenner og eggleggingsrør
Det raskeste kjennetegnet er antennelengden. Caelifera har forholdsvis korte antenner, mens Ensifera har lange antenner, ofte betydelig lengre enn kroppen, ifølge Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Det andre kjennetegnet sitter bakerst på hunnen: løvgresshopper og sirisser har et langt, sabelformet eller lanseformet eggleggingsrør som brukes til å plassere egg enkeltvis i planter eller jord, mens markgresshopper mangler denne strukturen og i stedet legger egg direkte i eller på bakken, ifølge Artsdatabanken. Hos vortebiter, en av de største artene i Norge, måler selve eggleggingsrøret 17–25 millimeter – nesten like langt som resten av kroppen, ifølge Artsdatabanken.
Diett og levested
Kosthold og levested følger delvis det samme skillet som kroppsbygningen. De fleste markgresshopper lever av gress og urter, men enkelte arter er rovdyr som tar andre insekter, og noen spiser meitemark, ifølge Store norske leksikon. Løvgresshopper er derimot hovedsakelig rovdyr som tar andre insekter, selv om enkelte arter også spiser planter, ifølge Store norske leksikon. Vortebiter er alteter: den spiser nesle, kløver og løvetann, men tar også gjerne andre gresshopper, ifølge Artsdatabanken. Levestedene følger samme mønster – markgresshopper holder til på gressrik mark, mens løvgresshopper lever i trær, busker eller høyt gress, ifølge Store norske leksikon. Hvordan du kjenner artene fra hverandre på øret, og hvor de faktisk holder til i Norge, er beskrevet i en egen guide til lyd og levested.
Tall og trender
Verden over er det beskrevet over 20 000 arter rettvinger, ifølge Store norske leksikon. Caelifera omfatter 19 familier og Ensifera 10 familier på verdensbasis, ifølge Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. I Norge har Artsdatabanken vurdert 25 stedegne rettvingarter for rødlista 2021, og fem av dem står på lista: sandgresshoppe (sterkt truet, EN), klapregresshoppe, vortebiter og enggresshoppe (alle sårbare, VU), og slåttegresshoppe (nær truet, NT), ifølge Artsdatabanken. Alle fem lever på tørre steder med lav eller glissen vegetasjon, som slåtteenger, sandstrender og bakker med lyng, og går tilbake fordi tradisjonell slått og beite forsvinner, ifølge Artsdatabanken.
To rødlistede arter – og en felles livssyklus
To av de rødlistede artene illustrerer hvor spesialisert mange rettvinger er. Sandgresshoppe (Platycleis albopunctata) er en løvgresshopper på 16–24 millimeter som bare er kjent fra noen få lokaliteter på øst- og sørlandskysten, fra Hvaler til Arendal, der den holder til på åpne, varme strandhabitater, ifølge Artsdatabanken. Vortebiter er langt mer utbredt, i kulturmark som beiter, veikanter og fuktenger på Østlandet, langs sørkysten og lengst sør på Vestlandet, men arten har gått tilbake over store deler av utbredelsen etter hvert som gressrike enger gror igjen, ifølge Artsdatabanken. Livssyklusen er ellers lik hos de fleste norske artene: egg legges om høsten og overvintrer i bakken eller i plantevev, nymfene klekker om våren og ligner allerede på miniatyrutgaver av de voksne, og de vokser gjennom flere hudskifter fram mot voksen form sent på sommeren – uten noen larvefase slik sommerfugler og biller har, ifølge Artsdatabanken.
Ulike underordener, felles utfordring
Gresshopper og sirisser er dermed ikke bare to ulike lydkilder i sommergresset, men to underordener med ulik kroppsbygning, ulikt kosthold og ulike levesteder, som i Norge også omfatter fem arter på rødlista. Hvorfor så mange insektgrupper i det hele tatt bruker lyd, og hvordan menneskeskapt støy nå påvirker dem, er tema i en bredere gjennomgang av insektenes lydverden.
Emner
