Havfrue vs sjøtroll: Nordiske sjøuhyrer på ordentlig

To helt ulike verden

I folketro representerer havfruer ofte de farlige og ødeleggende kreftene som er forbundet med havet, og de kan varsle om storm eller forårsake drukning. Ifølge Store norske leksikon har havfruen vakker sangstemme og kan lokke fiskere og sjøfolk til seg.

I norske kilder finner man et annet bilde enn den romantiske havfruen. I eventyret Fiskersønnene, trykt i 1882 og bygget på en variant fortalt til Jørgen Moe i 1847, møter man et sjøtroll som en prinsesse skal ofres til.

Ifølge Store norske leksikon ble eventyret Den lille havfrue utgitt av H.C. Andersen i 1837, og det forteller om en havfrue som gir opp livet i havet fordi hun ønsker å gifte seg med en prins og få en udødelig sjel.

Skulpturen Den lille havfrue i København ble utført i 1913 av Edvard Eriksen. Disney laget en animasjonsfilm basert på eventyret i 1989. I norske tradisjoner tegner kildene likevel et portrett der havet og vesenene der kan være truende.

Havfruen: Fra gresk mytologi til europeisk romantikk

I antikkens greske mytologi var sirener vesener som med sin kraftige sang lokket sjøfarende ned i dypet, ifølge Store norske leksikon. Forestillingen om sirener formet mye av ideen om havfruer og havmenn i Europa, ifølge Store norske leksikon.

I folketro representerer havfruer ofte de farlige og ødeleggende kreftene som er forbundet med havet. De kan varsle om storm eller forårsake drukning, og de representerer også krefter som har blitt sett på som moralsk ødeleggende, som forfengelighet eller å ha sex med mange forskjellige partnere. En havfrue har vakker sangstemme og kan lokke fiskere og sjøfolk til seg.

I Danmark spiller havfruer en større rolle i folketroen. En havfrue skal ha forutsagt fødselen til kong Christian 4. Når en havfrue driver sine hvite kveg over vannet, er det et tegn på at en storm er på vei. Havfruer kan også besøke fiskere forkledd som en vakker kvinne som er våt og skjelvende. De som slipper havfruen nær bålet vil bli dratt ned i vannet for å bli druknet.

Et vanlig motiv i folkediktningen er at et overnaturlig vesen ønsker seg en udødelig sjel ved å gifte seg med et menneske. Dette motivet ble også brukt av forfattere på 1800-tallet, blant annet i Motte Fouqués Undine, ifølge Store norske leksikon.

Sjøtrollen i norske eventyr

I norske eventyr møter man sjøtroll som truende vesener. I eventyret Fiskersønnene, trykt i 1882, skal en prinsesse ofres til et sjøtroll. Gutten dreper trollet med hjelp av hest, hund og sverd, men senere narres han i en felle av sjøtrollets mor som gjør både mann, hest og hund til stein.

Asbjørnsen og Moe samlet inn norske folkeeventyr fra midten av 1830-årene, og deres arbeid ble utgitt heftevis fra desember 1841. Prinsippet var «Fortæl som Folket». De reiste rundt i Norge, hørte på eventyr og sagn, og skrev dem ned. Ofte la de til en del tekst selv også.

Sjøtroll har også inspirert nyere litteratur. Forfatteren Emil Herje utga barneboka Bygutt og sjøtroll i 1956.

Kilder og rapporter om sjøfolket

Norske og europeiske kilder fra flere århundrer beskriver møter med mystiske havvesener.

Hvordan litteraturen endret bildet av sjøfolket

Ifølge Store norske leksikon skrev H.C. Andersen eventyret Den lille havfrue i 1837, og det forteller om en havfrue som gir opp livet i havet fordi hun ønsker å gifte seg med en prins og få en udødelig sjel. Dette gjorde figuren til et romantisk ikon.

Ifølge Store norske leksikon opptrer havfruer ofte i kunst fra 1800-tallet, og i maleriet The Depths of the Sea av Edward Burne-Jones ser man en havfrue som drar en ung mann under havet. I maleriet St. Nicholas av Bari fordriver stormen av Bicci di Lorenzo (1373–1452) vises en havfrue som en legemliggjøring av farene forbundet med havet, ifølge Store norske leksikon.

Den moderne versjonen av havfruen i Disney-filmen fra 1989 gjorde henne til en eventyrlysten tenåring som søker romantikk, med en lykkeligere slutt enn eventyret. Eventyret er også inspirasjonskilde til animefilmen Ponyo på klippen ved havet. I eldre kilder framstår sjøfolket likevel ofte som truende.

Mørke historier fra folkeeventyrene

I eventyret Fiskersønnene møter man et sjøtroll som truer med å ofre en prinsesse. Etter at trollet er drept, viser dets mor seg som en enda større fare ved å forsteine helten.

Nøkken er et annet truende vannvesen i norsk tradisjon. Ifølge Store norske leksikon har nøkken vært en vanlig skremselsfigur for barn, ment for å hindre dem fra å gå nær innsjøer, tjern og elver. I balladen Villemann og Magnhild forsøker nøkken å dra Magnhild ned i elva, men harpespillet til Villemann tvinger nøkken til å gi henne fra seg.

Disse fortellingene har fungert som advarsler. De lærer at det finnes vesener som ikke kan forstås eller tames, og at havet og vannet kan være truende. En mann som har hørt historier om nøkken eller sjøtroll, vil kunne være mer forsiktig når han ferdes ved vannet.

Sjøvesener i nordisk tradisjon

I kildene finner man flere distinkte sjøvesener, hvert med sine særtrekk:

• Havfruen: I folketro representerer havfruer ofte de farlige og ødeleggende kreftene som er forbundet med havet. De kan varsle om storm eller forårsake drukning, og har vakker sangstemme som kan lokke fiskere og sjøfolk til seg. Det mannlige motstykket kalles havmann, ifølge Store norske leksikon.
• Sjøtroll: I eventyret Fiskersønnene, trykt i 1882, møter man et sjøtroll som en prinsesse skal ofres til. Sjøtroll har også inspirert nyere litteratur, som Emil Herjes barnebok Bygutt og sjøtroll fra 1956.
• Nøkken: Ifølge Store norske leksikon har nøkken vært en vanlig skremselsfigur for barn for å hindre dem fra å gå nær vann. Nøkken lokker folk til seg for å drukne dem, og i noen historier framstår han som en mann med langt hår, skjegg og digre øyne.
• Havmannen: Det mannlige motstykket til havfrue kalles havmann, ifølge Store norske leksikon.

Mytenes opphav i kildene

Ideen om havfruer er gammel. Ifølge Store norske leksikon er avbildninger av tohalede havfruer kjent fra Luristan fra om lag 1000 år fvt., og enhalede fra etruskiske funn 500 år senere. Havfruer er også et velbrukt motiv som gallionsfigurer og i heraldikk.

Ifølge Store norske leksikon er nøkken nevnt i islandske Landnámabók fra 1100-tallet, og den svenske presten Olaus Magnus beskrev vesenet i boken Historien om de nordiske folkene fra 1550-tallet. Ifølge Store norske leksikon kommer de fleste skildringene likevel fra sagn og memorater i tradisjonssamlinger fra 1800- og 1900-tallet.

Selv etter at naturvitenskapen har forklart mange fenomener, lever mytene videre. Fortellingene om havfruer og nøkken fortsetter å fascinere, noe som sier noe om menneskets forhold til det ukjente.

Mytenes funksjon i samfunnet

Folketro og eventyr tjener ofte en praktisk funksjon. Nøkken var en skremselsfigur for barn for å hindre dem fra å gå nær innsjøer, tjern og elver. Foreldre fortalte historier om nøkken for å skremme barna til å holde seg borte fra vannet.

Eventyrene til Asbjørnsen og Moe fikk stor betydning for norsk kultur og norsk identitet. Ved å skrive ned eventyr og sagn som ellers kunne blitt borte, ble de tatt vare på og bevart for ettertiden. De inspirerte også andre forfattere til å skrive mer likt sånn som folk snakket.

Historiene om sjøvesener lærer respekt for havet og vannet. De minner om at naturen kan være truende, og at det finnes grenser mennesket ikke bør krysse.

Norske sjøvesener i litteraturen

Norge har en rik tradisjon for fortellinger om sjø- og vannvesener. Asbjørnsen og Moe samlet inn norske folkeeventyr fra midten av 1830-årene, og deres utgaver fra 1841 og framover bevarte historier som ellers kunne gått tapt. I deres materiale møter man både troll og andre vesener.

I eventyret Fiskersønnene, trykt i 1882, møter man et sjøtroll. Senere forfattere som Emil Herje har også brukt sjøtroll i barne- og ungdomslitteraturen, blant annet i boka Bygutt og sjøtroll fra 1956.

Nøkken er et annet vesen som har særlig sterke røtter i norsk tradisjon. Kunstneren Theodor Kittelsens bilder og tegninger av nøkken har spilt en stor rolle for hvordan nordmenn oppfatter at vesenet ser ut, og ifølge Store norske leksikon kom hans ikoniske bilde i 1904 og har formet mye av nordmenns oppfatning av nøkken.

Sjøfolket i moderne tid

Selv om vitenskapen har forklart mange naturfenomener, lever mytene om sjøvesener videre i kultur og litteratur.

Det ukjente havet

Møtet med havet og dets vesener har alltid vekket både fascinasjon og frykt. Historiene lærer å respektere det man ikke fullt ut kan forklare.

Sjøuhyrene i dag: Fra advarsel til ikon

I dag er havfruen et kjent kulturikon. Skulpturen Den lille havfrue i København ble utført i 1913 og har vært utsatt for hærverk flere ganger: hodet ble saget av i 1964 og i 1998, og i 2017 ble den rødmalt i protest mot grindhvalslakting på Færøyene.

Eventyret inspirerte Disney til en animasjonsfilm i 1989 og en spillefilm i 2023. Figuren er også inspirasjonskilde til animefilmen Ponyo på klippen ved havet.

Samtidig lever de truende fortellingene videre. Nøkken og sjøtroll framstilles fortsatt som farlige vesener i norsk tradisjon, og de minner om at havet kan være både fascinerende og farlig.

Dine konkrete neste steg

For å lære mer om norske sjøvesener er det naturlig å starte med originalkildene. Asbjørnsen og Moe samlet og utgav de mest kjente norske folkeeventyrene fra 1841 og framover. Deres samlinger inneholder historier om både troll og andre vesener.

Eventyret Fiskersønnene er et godt eksempel på et undereventyr med sjøtroll. For å forstå havfruens historie i Europa, kan man lese H.C. Andersens eventyr fra 1837 ifølge Store norske leksikon og se på framstillingen i eldre kunst og folketro.

For den som vil fordype seg i enkeltvesener, finnes det egne artikler om havfruen, nøkken og sirenene i Store norske leksikon.