Ånder og vesener i norrøn mytologi: En guide

Ikke bare Midgard: Andre verdener og vesener

I norrøn mytologi finnes flere verdener og vesener som lever ved siden av menneskenes verden. Ifølge Store norske leksikon finnes det mange guddommelige skikkelser, som æser, vaner, jotner og dverger. Lille norske leksikon beskriver verden som flat og rund, delt inn i tre deler som ligger utenpå hverandre, der Midgard er menneskenes verden.

Alver blir i Store norske leksikon omtalt på linje med æser og vaner i skaldekvad og eddadikt, og beskrives som avdøde mennesker eller ånder, men også som underjordiske folk. De er forbundet med død, fruktbarhet og natur, og har ifølge kildene sterk evne til å fortrylle og vinne makt over mennesker.

Kilder og mytologiske steder

Mytene ble overlevert muntlig i århundrer før de ble skrevet ned på Island på 1100- og 1200-tallet. De viktigste kildene er Snorre Sturlasons Edda og Den eldre Edda, i tillegg til islandske sagaer og Gesta Danorum av Saxo Grammaticus. I kildene finnes ulike steder og verdener. Midgard er menneskenes verden. Alvheim er tilholdsstedet til alvene og vanen Frøy, og Nivlheim er dødsrikets nederste del. Et alveblot på Island er beskrevet i Kormáks saga fra 900-tallet.

Tre mytologiske steder

Alvheim er ifølge Store norske leksikon tilholdsstedet til lysalvene, som er vakre som sola, og til vanen Frøy. Alvene beskrives som avdøde mennesker eller ånder, og som underjordiske folk.

Nivlheim er i norrøn mytologi dødsrikets nederste del. Navnet kommer av norrønt Niflheimr, av nifl som betyr tåke. Der ligger brønnen Kvergjelme, med giftige elver som fryser til is når de nærmer seg Ginnungagap, og ormen Nidhogg som holder til under en rot av verdenstreet Yggdrasil.

Svartalvheim er ifølge Store norske leksikon stedet der svartalvene bor. De er beskrevet som onde og mørke som bek og holder til under jorda. Snorre er uklar når han skiller mellom dverger og svartalver, og i norrøn mytologi holder også dvergene til under jorden, i steiner og fjell.

Alvene i de norrøne kildene

I det norrøne samfunnet var rituell dyrking av døde slektninger, forfedrekult, viktig. Ifølge Store norske leksikon ble alvene knyttet til forfedrekulten fordi de var forbundet med både død og fruktbarhet. Det ble holdt spesielle alveblot, blant annet beskrevet i Austrfararvisur i Olavssagaene, der skalden Sigvat Tordarson forteller at han ble nektet adgang til et hus hvor det ble holdt alveblot ledet av husfruen. Kormáks saga beskriver et blot på Island på 900-tallet der en okse ble ofret på en gravhaug for at en såret mann skulle bli frisk.

Fra norrøn tid til folketro

Forestillingene om alver og liknende vesener ble ifølge Store norske leksikon videreført i folketroen fram til moderne tid. I norsk folketro er ordet alver lite utbredt, men er erstattet med begreper som hulderfolk, haugfolk, vetter og underjordiske. Disse vesenene har vært både æret og fryktet, og folk har foretatt offerlignende handlinger til disse helt opp i moderne tid.

Offergavene har bestått av verdsatte matvarer som smør, melk eller øl, og har ifølge Store norske leksikon blitt utført på spesielle steder i naturen, som på eller ved store steiner. Sannsynligvis har alvenes tette bånd til ætten og forfedrene, i tillegg til at kulten var privat og foregikk i hjemmene, ført til at forestillinger og ritualer ble bevart.

En rik mytologisk arv

Norrøn mytologi gir innsikt i hvordan forfedrene forstod verden, døden og det overnaturlige. Kildene viser et komplekst verdensbilde med plass for både guder, ånder, alver og ulike dødsriker.

For den som vil lære mer, finnes det mange bevarte kilder. Snorres Edda og Den eldre Edda er de viktigste skriftlige kildene, mens sagaene kan inneholde verdifull informasjon om myter og rituale praksiser.