Slik identifiserer du norske øyenstikkere — en guide for hele familien

Magiske og fargerike flyvere ved vannene

Sommeren ved vannet, ved små bekker og elver bringer mange naturskatter, og blant de mest spektakulære er øyenstikkerne. Med sine store sammensatte øyne, fargerike og metalliske kropper og presise flygeferdigheter er disse insektene både fascinerende og vakre å observere. Fra spinkle, blå vannymfer til store, grønne storlibeller er det dokumentert 51 arter i Norge, ifølge Store norske leksikon.

Øyenstikkerordenens kjempeslektninger, edderkoppøyenstikkerne (Meganisoptera), fantes allerede for rundt 325 millioner år siden i karbontiden – lenge før dinosaurene, ifølge Wikipedia. Dagens øyenstikkere (Anisoptera) er langt yngre, med de eldste kjente fossilene fra tidlig jura. De er også svært effektive jegere: studier har vist at de fanger opptil 95 prosent av byttedyrene de forfølger, ifølge samme kilde.

Denne artikkelen er en praktisk guide til å identifisere de vanligste øyenstikkerartene på norske vann og bekker – nyttig enten du er nybegynner eller ønsker å bli bedre kjent med disse effektive rovdyrene.

Øyenstikkernes underlige og fascinerende livssyklus

Øyenstikkernes livssyklus starter under vannoverflaten. En voksen hunn legger egg i vannet eller i vannplanter, og ut av egget kommer en larve (nymfe) som lever helt under vann. Libellelarver bruker to til fem år på å utvikle seg, mens vannymfelarver bruker ett til to år, avhengig av art og vanntemperatur, ifølge Store norske leksikon og Store norske leksikon om vannymfer. Larven er en glupsk rovdyr som fanger byttet med en forlenget underkjeve – en «fangstmaske» – som skytes fram med to gripeklør, ifølge naturfag.no.

Libellelarver mangler ytre gjeller og puster ved å trekke vann inn gjennom endetarmen; blir de skremt, kan de presse vannet raskt ut igjen og skyte seg framover, ifølge samme kilde. I løpet av utviklingen skifter larven hud mellom 9 og 15 ganger, og vingeanleggene blir tydeligere for hvert hamskifte, ifølge Artsdatabanken. Til slutt – oftest om våren eller tidlig sommer – kryper den utvokste larven opp av vannet og fester seg på en vannplante, stein eller stengel.

Der sprekker larvehuden på ryggen, og den voksne øyenstikkeren trekker seg sakte ut, våt og sammenfoldet. I løpet av noen timer strekkes og stivner vingene, ifølge Store norske leksikon. Det tomme larveskallet, exuviet, blir liggende igjen ved vannkanten som et synlig spor etter klekkingen. Den voksne øyenstikkeren bruker resten av livet på jakt, revirhevding og formering før livssyklusen starter på nytt.

De vanligste øyenstikkerartene du møter i Norge

Vannymfer (underorden Zygoptera) er små og slanke, med øyne som sitter tydelig atskilt på et bredt hode. Vingene er smale og ensartede, og de foldes bakover langs bakkroppen når dyret sitter i ro, ifølge Store norske leksikon. Blant de vanligste artene i Norge er kystvannymfe (Ischnura elegans) og innsjøvannymfe (Enallagma cyathigerum), begge overveiende blå med sorte tegninger, mens rødvannymfe (Pyrrhosoma nymphula) skiller seg ut med en rødlig kropp, ifølge Artsdatabankens oversikt over øyenstikkerne.

Storlibellene (familie Aeshnidae, slekt Aeshna) er blant de største og kraftigste flyverne, og patruljerer ofte fram og tilbake langs vannkanten. Blant artene som finnes i Norge er blågrønnlibelle (Aeshna cyanea), brunlibelle (Aeshna grandis), starrlibelle (Aeshna juncea) og fjellibelle (Aeshna caerulea), ifølge Store norske leksikon.

Speidelibellene (familie Libellulidae) er den største libellefamilien i Norge, med 16 arter. Firflekkbredlibelle (Libellula quadrimaculata) er en av de mest gjenkjennelige, med en mørk flekk midt på hver av de fire vingene. Høstlibellene (slekt Sympetrum) er mindre og flyr senere på sommeren og utover høsten; svarthøstlibelle (Sympetrum danae) og blodhøstlibelle (Sympetrum sanguineum), der hannen har en klar rødfarge, er blant de vanligste, ifølge Store norske leksikon og Artsdatabankens oversikt over øyenstikkerne.

Elvelibellene (familie Gomphidae) har lange, slanke kropper og skiller seg fra de andre libellefamiliene ved å leve i rennende vann. Klubbeelvelibelle (Gomphus vulgatissimus) er den vanligste av de tre norske artene, ifølge Store norske leksikon.

Glanslibellene (familie Corduliidae) kjennes igjen på den metallisk skinnende, ofte bronse- eller grønnfargede kroppen. Smaragdlibelle (Cordulia aenea) er en av sju norske arter i denne familien, ifølge Artsdatabankens oversikt over øyenstikkerne.

Tall og trender

51 arter av øyenstikkere er dokumentert i Norge – 35 libeller fordelt på fem familier og 16 vannymfer fordelt på fire familier, ifølge Store norske leksikon. Libellenes vingespenn varierer fra 43 til 110 millimeter, ifølge Store norske leksikon om libeller. Larvestadiet varer to til fem år hos libeller og ett til to år hos vannymfer, avhengig av art og vanntemperatur, og larven skifter hud mellom 9 og 15 ganger før den er utvokst, ifølge Store norske leksikon og Artsdatabanken. Seks arter er vurdert som truet – to som sårbare (VU) og fire som nær truet (NT) – av 47 vurderte arter i den norske rødlista fra 2021, ifølge Artsdatabanken.

Slik observerer og identifiserer du øyenstikkerne

Start ved vannkanten, en bekk eller en dam på en varm og solrik sommerdag. Øyenstikkerne er vekselvarme og avhenger av sollys for å varme opp flygemusklene, så de er mest aktive når det er varmt og klart.

Se først på størrelse og hvordan vingene holdes i ro. Vannymfer er små og slanke med øynene tydelig atskilt, og de folder vingene bakover langs bakkroppen når de sitter i ro. Libeller er større og kraftigere, har øyne som møtes eller nesten møtes øverst på hodet, og kan ikke folde vingene – de holdes rett ut fra kroppen, ifølge Store norske leksikon. Legg også merke til farge og mønster: er det blått, rødt, grønt eller gult, og hvor på kroppen fargen sitter?

Se spesielt på vannplanter og steiner langs vannkanten. Øyenstikkerne hviler ofte der, noe som gir ekstra tid til å observere dem i fred. Et fotografi hjelper med identifikasjon i etterkant.

Øyenstikkerne er ikke farlige for mennesker. Navnet kommer trolig av gammel folketro om at insektene har brodd og kan stikke, men de er ikke i stand til å stikke i det hele tatt, ifølge Lille norske leksikon. Unngå likevel å fange eller håndtere dem unødvendig – la dem være i fred i sitt naturlige habitat.

Identifiserte funn kan meldes inn på Artsobservasjoner.no, rapporteringssystemet for arter i Norge som driftes under Artsdatabanken, og som bidrar til kunnskapen om hvor de ulike artene finnes i landet.