Både gresshopper og sirisser bruker lyd for å kommunisere, men mekanismen bak lyden er ulik. Se hvordan bein-mot-vinge og vinge-mot-vinge skaper forskjellige frekvenser og mønstre, med kilder fra Store norske leksikon og Artsdatabanken.
Innhold i artikkelen (5)
Sommeren fylles av akustikk
Om sommeren blir norsk natur til et symfonisk system av insektlyder. To av de viktigste komponistene er gresshoppene og sirisser — små orkestralister som bruker kroppen som instrument. Deres lyder gjør ikke bare sommernatta magisk; de tjener et helt spesifikt formål: paring.
Både gresshopper og sirisser stridulerer, altså skaper lyd ved å gnisse deler av kroppen mot hverandre. Men måten de gjør det på, frekvensene de bruker, og intensiteten i sangen deres er helt forskjellig. For den som lytter nøye, forteller lydene en fascinerende historie om evolusjon og konkurranse i naturens små verden.
Hva er forskjellene, og hva gjør den ene bedre musikant enn den andre? Svaret er ikke så enkelt som det først virker.
Hvordan lager de lydene?
Sirisser skaper lyd ved at framvingene gnis mot hverandre, en teknikk som kalles stridulasjon. I Norge finnes bare én viltlevende sirisseart, hus-sirissen, som holder til innendørs i varme rom som fyrhus, bakerier og kjøkkener og synger en klingende «plystretone» omtrent én gang i sekundet eller oftere, avhengig av temperaturen, ifølge Store norske leksikon.
Gresshopper bruker en annen mekanisme. Mikroskopiske tenner på innsiden av bakbeinet dras mot en fremstikkende ribbe – skraperen – på framvingen, ifølge Artsdatabankens oversikt over rettvinger. Løvgresshopper, som til tross for navnet er nærmere beslektet med sirisser enn med de ekte gresshoppene, bruker samme vinge-mot-vinge-teknikk som sirissene.
Mønsteret er også ulikt: gresshopper synger gjerne i korte, repeterende strofer, mens sirisser og løvgresshopper ofte holder på sammenhengende over lengre tid, ifølge samme kilde. Kulde gjør sangen langsommere og dypere hos begge grupper.
Lyd-karakteristikker: toner, tempi, mønstre
Hus-sirissens parringssang ligger i et lavt frekvensområde, 3,5–5 kilohertz, og består av en jevn trille med 1–3 elementer i sekundet. Sangen kan høres på minst 75 meters avstand, ifølge Artsdatabanken.
Gresshopper synger i kortere, mer stakkato strofer enn sirissenes sammenhengende trilling, og hver art har sin egen gjenkjennelige sang – på samme måte som fugler kan skilles på kvitringen, ifølge Artsdatabankens oversikt over rettvinger.
Temperaturen styrer tempoet: kaldt vær gir en langsommere og dypere sang hos rettvinger flest. Hos hus-sirissen skjer det samme – jo varmere det er, desto oftere gjentas plystretonen, ifølge Store norske leksikon.
Tall og trender
Norge har 30 dokumenterte arter rettvinger (Orthoptera) fordelt på ni familier, ifølge Artsdatabanken. Av disse er 28 arter gresshopper, hvorav 25 er viltlevende og tre er innført, ifølge Store norske leksikon. Bare én sirisseart, hus-sirissen, lever i Norge, og den holder seg nesten utelukkende innendørs – i fyrrom, bakerier og på søppelfyllinger – ifølge Store norske leksikon.
Hvem er den bedre musikanten?
Sirisser og gresshopper spiller ikke samme musikk. Sirissens vinge-mot-vinge-teknikk gir en lang, jevn tone, mens gresshoppens bein-mot-vinge-teknikk gir kortere, mer stakkato pulser.
Begge teknikkene er tilpasset artenes livsstil, og hver art kan gjenkjennes på sin egen sang, på samme måte som fugler kan skilles på kvitringen, ifølge Artsdatabankens oversikt over rettvinger.
Hvem som er «best», avhenger av hva man lytter etter. Ingen kilde rangerer de to gruppene mot hverandre – men forskjellen i teknikk, frekvens og mønster er godt dokumentert.
Emner
