Den kalde krigen: Slik fikk det verden – og Norge

En verden delt i to

Andre verdenskrig endte, og verden ble delt på en ny måte. To supermakter – USA og Sovjetunionen – satt igjen som dominerende krefter i det internasjonale systemet, ifølge Store norske leksikon. Interessemotsetningene mellom dem ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Franklin D. Roosevelts død i april 1945, ifølge Store norske leksikon.

Den kalde krigen varte fra ca. 1946 til 1990 og var preget av atomfrykt, militær opprustning og politisk rivalisering. Selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom supermaktene, støttet de gjerne hver sin side i en rekke kriger som brøt ut etter 1945, som Koreakrigen og Vietnamkrigen, ifølge Store norske leksikon.

Norge var i gruppen som støttet USA, ifølge Lille norske leksikon. Som NATO-medlem samarbeidet landet om felles forsvar med de vestlige allierte.

Hva var Den kalde krigen?

Den kalde krigen var ikke en tradisjonell krig med front og slagmarker der supermaktene møttes i direkte kamp. Ifølge Store norske leksikon brøt det aldri ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen.

I stedet var det en ideologisk og politisk konflikt mellom to fundamentalt ulike systemer. Den sovjetiske politikken stod i skarp kontrast til den amerikanske, med politisk ensretting, undertrykkelse og en strengt regulert økonomi uten frie markeder, ifølge Store norske leksikon. USA bygget på kapitalisme, liberalt demokrati og frie markeder. Begge sider forsøkte å øke sin innflytelse i verden.

Hvordan startet det?

Den kalde krigen oppsto gradvis etter andre verdenskrig. Motsetningene mellom USA og Sovjetunionen ble stadig sterkere, spesielt etter president Franklin D.

Under krigen hadde de en felles fiende i Nazi-Tyskland, men da Tyskland var beseiret, falt det felles formålet bort. De tre allierte lederne – Roosevelt, Winston Churchill og Josef Stalin – møttes i Teheran i 1943, Jalta i februar 1945 og Potsdam i juli 1945 for å diskutere Europas fremtid, ifølge Store norske leksikon.

Amerikanerne anerkjente at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsbehov i Øst-Europa for å hindre nye invasjoner, men problemet var at denne tenkningen så bort fra rettighetene til landene i Øst-Europa og den måten Sovjetunionen utøvde kontroll på, ifølge Store norske leksikon.

NATO opprettet – vestens forsvar

NATO ble grunnlagt i 1949 fordi en gruppe land i Europa og Nord-Amerika ville ha et felles forsvar mot Sovjetunionen, ifølge Lille norske leksikon. Alliansen bygger på prinsippet om kollektivt forsvar: hvis ett medlemsland blir angrepet, skal de andre være med å forsvare det, ifølge Lille norske leksikon.

Norge ble medlem samme år, og alliansen har vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk helt siden 1949, ifølge Store norske leksikon. Gjennom NATO er land som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike Norges viktigste allierte, ifølge Store norske leksikon.

Sovjet slår tilbake – Østblokken dannes

Sovjetunionen svarte på NATOs utvidelse ved å styrke kontrollen over landene i Øst-Europa. Warszawapakten ble inngått 14. mai 1955 som en forsvarsallianse mellom Sovjetunionen og landene i østblokken, ifølge Store norske leksikon. Opprettelsen var begrunnet som et mottiltak etter at Vest-Tyskland hadde sluttet seg til NATO 5. mai samme år, ifølge Store norske leksikon.

Selv om pakten offisielt var en forsvarsallianse, ble den i praksis et viktig verktøy for Sovjetunionen til å holde kontroll over Øst-Europa. Dette viste seg da Sovjetunionen invaderte Ungarn i 1956 og da Warszawapakt-landene invaderte Tsjekkoslovakia i 1968, ifølge Store norske leksikon.

Ideologi og informasjon

Den kalde krigen var like mye en kamp om tanker og ideer som om militær makt. De to supermaktene representerte to helt ulike samfunnssystemer. Mens USA og vestblokken bygget på liberalt demokrati og frie markeder, hadde Sovjetunionen og østblokken en strengt regulert og kontrollert økonomi uten frie markeder, ifølge Store norske leksikon.

I Østblokken var mediene statskontrollert, mens Vesten hadde friere medier. Begge sider brukte informasjon for å fremme sitt eget system og svekke motstanderen. Den kalde krigen påvirket hele verden, og det var vanskelig for landene i FN å samarbeide fordi USA og Sovjetunionen var uenige, ifølge Lille norske leksikon.

Rustingens omfang

Den kalde krigen drev frem en massiv militær opprustning på begge sider:

• Supermaktene bygget opp store konvensjonelle styrker.
• Atomvåpen ble utviklet av begge sider.
• Militærutgiftene påvirket økonomien i begge blokker.

Frykten som drev historien

Frykten for atomkrig preget den kalde krigen, særlig under de største krisene. Politikere, militære strateger og vanlige folk forsto at en kjernefysisk krig ville få katastrofale følger. Denne frykten påvirket hverdagen og de politiske beslutningene i begge leirer.

Det som nesten gikk galt – Cubakrisen

Den farligste krisen under den kalde krigen var Cubakrisen i oktober 1962, ifølge Store norske leksikon. USA oppdaget at Sovjetunionen bygget baser for mellomdistanse- og langdistanseraketter med kjernefysiske sprenghoder på Cuba, ifølge Store norske leksikon.

President John F. Kennedy erklærte 22. oktober at USA ville iverksette en blokade av skipstrafikken til Cuba fra 24. oktober, ifølge Store norske leksikon. Den 27. oktober ble et amerikansk overvåkningsfly skutt ned over Cuba, og de sovjetiske rakettrampene var klare, ifølge Store norske leksikon.

Samme kveld ble en avtale fremforhandlet, og ifølge Store norske leksikon erklærte Sovjetunionen 28. oktober at anleggene skulle demonteres og rakettene sendes tilbake. Blokaden ble opphevet 22. november, ifølge Store norske leksikon. Cubakrisen regnes som en av de mest alvorlige konfliktene mellom supermaktene.

Norge under den kalde krigen

Norge befant seg i en særstilling under den kalde krigen. Landet ble medlem av NATO i 1949, og alliansen har vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk helt siden, ifølge Store norske leksikon.

Norge grenset til Sovjetunionen i nord, i Finnmark, noe som gjorde landet til en viktig brikke i den militære strategien. Som NATO-medlem samarbeidet Norge om felles forsvar med land som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, ifølge Store norske leksikon.

Den kalde krigen påvirket hele verden, og Norge var i gruppen som støttet USA, ifølge Lille norske leksikon.

Romkappløpet – teknologi som våpen

Romkappløpet var en rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra 1955 til 1975, ifølge Store norske leksikon. Begge supermaktene ønsket å vise at de hadde teknologisk overtak, ifølge Store norske leksikon.

Sovjetunionen skjøt opp den første satellitten, Sputnik 1, 4. oktober 1957, ifølge Store norske leksikon. 12. april 1961 ble Jurij Gagarin første menneske i verdensrommet, ifølge Store norske leksikon.

USA svarte med å sende astronauter til månen, og 20. juli 1969 landet Apollo 11 med Neil Armstrong og Buzz Aldrin som de første menneskene på månen, ifølge Store norske leksikon. Romkappløpet endte med Apollo-Sojus-samarbeidet 15. juli 1975, da et amerikansk og et sovjetisk romfartøy koblet seg sammen i bane rundt Jorden, ifølge Store norske leksikon.

Romkappløpets ressurser

Romkappløpet krevde betydelige ressurser fra begge supermakter:

• Begge land satset stort på rakettteknologi og romfartøy.
• Satsingen drev frem teknologisk innovasjon.
• Kostnadene var høye for begge sider.

Hvordan det føltes å leve under trusselen

Mennesker som levde gjennom den kalde krigen opplevde en spesiell blanding av normalitet og frykt. Under Cubakrisen i 1962 var folk over hele verden redde for atomkrig, ifølge Lille norske leksikon. Mange kjøpte inn ekstra mat og vann for å ha et lager, i tilfelle det ble krig, ifølge Lille norske leksikon.

De viktigste vendepunktene

Den kalde krigen inneholdt flere vendepunkter som endret forholdet mellom supermaktene:

• Koreakrigen: Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950, ifølge Store norske leksikon. Krigen varte i tre år og endte med våpenhvile, ifølge Store norske leksikon.
• Vietnamkrigen (1957–1975) var en konflikt i Sørøst-Asia der USA og Sovjetunionen støttet hver sin side, ifølge Store norske leksikon.
• Cubakrisen i 1962 brakte supermaktene til randen av atomkrig, ifølge Store norske leksikon.
• Prahavåren i 1968 ble stanset da Warszawapakt-landene invaderte Tsjekkoslovakia, ifølge Store norske leksikon.
• Mikhail Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka, noe som bidro til Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen, ifølge Store norske leksikon.
• Berlinmuren delte byen Berlin fra 1961 til 1989, ifølge Lille norske leksikon.

Hva lærte verden – og hva betyr det i dag?

Den kalde krigen endte gradvis etter at Mikhail Gorbatsjov ble leder i Sovjetunionen i 1985, ifølge Store norske leksikon. Han innførte reformene glasnost og perestrojka, som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen på den kalde krigen, ifølge Store norske leksikon.

Gorbatsjov ønsket å reformere, men samtidig bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Disse målsetningene viste seg uforenlige, ifølge Store norske leksikon. I 1987 skrev Sovjetunionen og USA under på en avtale om nedrustning, ifølge Lille norske leksikon.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991, noe som førte til slutten på den kalde krigen, ifølge Lille norske leksikon. Tyskland ble gjenforent i 1990, og hele landet ble med i NATO, ifølge Store norske leksikon.

Selv om den kalde krigen er over, påvirker spenningen mellom øst og vest fortsatt internasjonal politikk. Konflikten viser hvor farlig rivalisering mellom atommakter kan være, og hvor viktig diplomati er for å unngå krig.