Nise vs sel: hvem møter du på dykkerturen?

To verdensstjerner i norske farvann

Når du glir ned i norske farvann med dykkerutstyret, kan du møte to ulike sjøpattedyr: den lille nisen og selen. Selv om begge er marine pattedyr, lever de svært ulike liv. Nisen er en kystnær tannhval som vanligvis holder seg i små grupper, mens selene hviler på holmer og skjær og kan danne kolonier i yngleperioden.

Disse forskjellene handler om tilpasning til ulike nisjer i samme økosystem. Nisen trives i grunne farvann over kontinentalsokkelen ifølge Store norske leksikon, mens selene beiter i kystnære områder og dykker etter bytte langs bunnen ifølge Store norske leksikon.

For å kjenne dem igjen under vann, er det nyttig å se på kroppens form, hodet og svømmemåten. Nisen har en kort og kompakt kropp med butt snute og en tydelig trekantet ryggfinne når den kommer til overflaten for å puste ifølge Store norske leksikon. Selenes kropp er strømlinjeformet for livet i vann, og hodet er lite i forhold til kroppen ifølge Store norske leksikon.

Kropp og hode: de grunnleggende forskjellene

Det er stort spenn i størrelse blant selartene, der de minste er knapt én meter lange og neppe veier mer enn 50 kilo, mens de største kan bli fem meter lange og veie over tre tonn ifølge Store norske leksikon. Steinkobben, som er den vanligste selen langs norskekysten, blir mellom 140 og 155 centimeter lang og veier mellom 67 og 105 kilo ifølge Lille norske leksikon. Haverten, eller gråselen, kan bli betydelig større: hannene kan bli 2,3 meter lange og veie nærmere 300 kilo, mens hunnene blir opptil 1,9 meter lange og 190 kilo tunge ifølge Store norske leksikon.

Nisen har en kort og kompakt kropp med butt snute ifølge Store norske leksikon. Steinkobben har et hode som minner om en katt, med tydelig snute og lange værhår ifølge Lille norske leksikon. Haverthannene skiller seg ut med en lang og hestelignende snute, mens hunnene har kortere snute og slankere nakke ifølge Store norske leksikon.

Selenes kropp er best tilpasset livet i vann, og dyrene er adskillig mer elegante i dette elementet enn på land. Framsveivene holdes vanligvis inn til kroppen under svømming og brukes bare til å justere kurs og stilling, mens baksveivene sørger for framdriften ifølge Store norske leksikon.

Sosialt samvær: to helt ulike kulturer

Nisen er vanligvis alene eller i små grupper på 1–3 individer, men flokker på flere titalls kan forekomme ifølge Store norske leksikon. Når nisene beiter, kan de samarbeide om å gjete stimer av for eksempel brisling mot overflaten ifølge Store norske leksikon.

Steinkobben har gjerne et fast tilholdssted som den drar ut fra for å finne mat, og returnerer til etter hver beitetur. På norskekysten ligger beiteområdene gjerne innafor en radius på noen få titalls kilometer fra det faste tilholdsstedet ifølge Store norske leksikon. Haverten danner kolonier på faste lokaliteter i yngleperioden om høsten og når de skifter pels i februar–mars, ellers opptrer de alene eller bare noen få dyr sammen ifølge Store norske leksikon.

Når du dykker, er det lurt å holde avstand til begge arter, bevege deg langsomt og unngå plutselige bevegelser som kan forstyrre dyrene.

Hvor møter du dem i norske farvann?

Nisen er en nordlig art som finnes langs hele norskekysten, inkludert i fjordene, i Barentshavet og utenfor vestkysten av Svalbard ifølge Store norske leksikon. Arten liker seg best i grunne farvann over kontinentalsokkelen, og den relativt grunne Nordsjøen er et kjerneområde ifølge Store norske leksikon.

Steinkobbe og havert kalles gjerne kystseler fordi de holder til i kystnære områder. De ligger på holmer og skjær når de skal yngle, røyte eller hvile ifølge Store norske leksikon. Haverten finnes i størst tetthet fra Trøndelag og nordover til Finnmark, men det finnes også en liten koloni i Rogaland ifølge Store norske leksikon.

Steinkobben trives best i områder der den kan dykke ned til bunner på mellom 20 og 40 meter, men har kapasitet til å dykke helt ned til 400 meter ifølge Store norske leksikon. Haverten trives best i områder med bunner på 60–100 meter, men dykker også ned til 200 meter ifølge Store norske leksikon.

Tall som forteller historien

Nisen kan bli over 20 år gammel, men mange dør før de når 10–15 år ifølge Store norske leksikon. Steinkobben svømmer som oftest ikke lenger enn 10–20 kilometer fra de faste tilholdsstedene sine på land ifølge Lille norske leksikon. Haverten dykker gjerne i 4–10 minutter, men kan være nede i 30 minutter ifølge Store norske leksikon.

Hva de spiser: ulik diett, ulik tilværelse

Nisens diett består først og fremst av fisk, men i noen områder kan den også spise litt blekksprut og krepsdyr. Vanligste byttedyr er pelagiske stimfisk som sild, og i Nord-Norge er lodde viktig, mens brisling er populær mat lenger sør. Nisen beiter også på unge og små bunnfiskarter, særlig torskefisker som sei og øyepål ifølge Store norske leksikon.

Steinkobbens meny domineres gjerne av små fisk på mellom 10 og 25 centimeter som svømmer i stim, for eksempel øyepål og småsei. I Vesterålen dominerer småseien dietten, mens arten i Froan-området beiter på øyepål og småsei. Tobis, småtorsk, småhyse, flatfisk og ulke kan også opptre på menyen ifølge Store norske leksikon.

Haverten spiser fisk som torsk, sei og steinbit, men også sild, tobis, flatfisk og lodde i nord. Den kan foreta lange vandringer på jakt etter mat rundt på kontinentalsokkelen ifølge Store norske leksikon.

Farlige dyr eller søte nye venner?

Ingen av disse dyrene er kjent for å angripe dykkere. Nisen er en liten tannhval som vanligvis opptrer alene eller i små grupper, og den er sårbar for forstyrrelser fra menneskelig aktivitet ifølge Store norske leksikon.

Seler er rovpattedyr som først og fremst jakter fisk. Steinkobben og haverten kan likevel komme i konflikt med fiskerier, fordi de samler seg rundt fiskeredskaper og kan ødelegge fangst ifølge Store norske leksikon. Haverten er dessuten hovedvert for parasitten torskekveis, noe som skaper konflikter med lokale fiskerier ifølge Store norske leksikon.

Som dykker bør du holde avstand, bevege deg langsomt og unngå plutselige bevegelser. La dyrene bestemme avstanden, og ikke forfølg dem hvis de svømmer bort.

I møte med mennesker

Nisen er kystnær og opptrer gjerne i områder preget av menneskelig aktivitet, noe som gjør den sårbar for miljøgifter og undervannsstøy ifølge Store norske leksikon.

Også selene påvirkes av menneskelig virksomhet. Steinkobben er hovedvert for parasitten torskekveis, noe som skaper konflikter med lokale fiskerier fordi infisert fisk ikke kan omsettes kommersielt ifølge Store norske leksikon. Haverten kan forsyne seg av fisk i redskaper og forstyrre oppdrettsnæringen ifølge Store norske leksikon.

Ungene: ulike strategier for overlevelse

Nisen blir kjønnsmoden i tre–fireårsalderen, og hunnene får gjerne sin første kalv året etter kjønnsmodning. Arten er trolig polygam, og hvert individ parrer seg med flere andre ifølge Store norske leksikon.

Steinkobben føder unger i midten av juni med en topp rundt sankthans. Ungene veier 9–19 kilo ved fødselen og har ved avvenning økt kroppsvekten til mellom 25 og 30 kilo ifølge Store norske leksikon. Diegivningen forgår 2–4 ganger daglig ifølge Store norske leksikon.

Havertungene blir født med en langhåret, hvit fosterpels. Dieperioden varer i rundt 18 dager, og når denne er ferdig blir ungene forlatt av mora og må klare seg på egen hånd ifølge Store norske leksikon. Etter 20–25 dager er de ferdig røytet og har fått den samme korthårede pelsen som ungdyrene ifølge Store norske leksikon.

Miljøtrusler: fra nett til klimaendring

Nisen er sårbar for miljøgifter og undervannsstøy, som kan påvirke atferden negativt. Dannelse av is fører gjerne til at nisene flytter ut av fjordene om vinteren ifølge Store norske leksikon.

Steinkobben er hovedvert for parasitten torskekveis, noe som skaper konflikter med lokale fiskerier ifølge Store norske leksikon.

Mer fascinerende statistikk

Nisen kan leve i over 20 år, men mange dør før de når 10–15 år ifølge Store norske leksikon. Steinkobben holder seg som oftest innen 10–20 kilometer fra land ifølge Lille norske leksikon.

To arter, to livsformer

Nisen og selen har begge tilpasset seg livet i norske farvann, men på ulike måter. Mens nisen jakter stimfisk i grunne områder, beiter selene langs bunnen og kan hvile på land mellom beiteturene.

Praktiske tegn — hva du møter og hva du gjør

Her er konkrete tegn som hjelper deg å identifisere hvilket sjøpattedyr du møter under vann, og hvordan du oppfører deg ansvarlig og trygt.

• Nisen har en kort og kompakt kropp med butt snute og en trekantet ryggfinne som vises tydelig ved overflaten ifølge Store norske leksikon.
• Steinkobben har et hode som minner om en katt, med tydelig snute og lange værhår. Pelsen er grå eller gråbrun med mørkere flekker ifølge Lille norske leksikon.
• Haverthannene har en lang og hestelignende snute, mens hunnene er slankere med kortere snute ifølge Store norske leksikon.
• Nisen holder til i grunne farvann og fjorder langs hele kysten ifølge Store norske leksikon.
• Seler ligger på holmer og skjær når de skal yngle, røyte eller hvile ifølge Store norske leksikon.
• Hold avstand, beveg deg langsomt og unngå plutselige bevegelser når du observerer sjøpattedyr under vann.

Neste trinn: møt dem med respekt og forberedelse

Nå vet du hvordan nisen og selen skiller seg fra hverandre i utseende, atferd og leveområde. Nisen finnes langs hele norskekysten og i fjordene ifølge Store norske leksikon, mens steinkobben og haverten holder til i kystnære områder med holmer og skjær ifølge Store norske leksikon.

Hvis du vil observere steinkobbe, er Ytre Oslofjord og Vesterålen nevnt som områder der arten beiter ifølge Store norske leksikon. Haverten finnes fra Trøndelag til Finnmark, med en liten koloni i Rogaland ifølge Store norske leksikon.

Ta med deg undervannskameraet, men sørg for at det er godt festet. Hold avstand til dyrene, la dem bestemme tempoet i møtet, og unngå å forstyrre dem i deres naturlige atferd. En god dykketur handler om å dele havets rom på dyrenes vilkår.