Mime og det tause uttrykket: Kunsten som taler uten ord

Kunsten som taler uten ord

Når lysene dempes på scenen og en figur dukker opp i hvitt kostyme og tydelig sminke, vet publikum at det som følger er en fortelling uten ord. Mime er ikke mangel på tale, men en egen form for kommunikasjon der en bakbøyd hånd kan forestille en gjenstand, og der ansiktsuttrykk og kroppsholdning bærer hele narrativet. Stillheten blir selve scenekunsten.

Mime er en av menneskehetens eldste kunstformer. Ifølge Store norske leksikon var mimer populær folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt., og betegnelsen mimus, fra gresk mimos, ble brukt om en skuespiller eller etterligner. I det 20. århundre regnes Marcel Marceau som en av de viktigste fornyerne av uttrykksformen. Mime krever like mye fysisk disiplin som annen scenekunst, og en dyp forståelse av hvordan kroppen kan fungere som et universelt språk.

Hva er mime — og hvordan er det annerledes enn skuespill?

Mime er en kunstform som kommuniserer utelukkende gjennom fysisk bevegelse, nøye ansiktsuttrykk og pantomime — helt uten ord. En mim skaper en verden rundt seg ved hjelp av kroppen. Hun eller han kan forestille en usynlig vegg som publikum tror på, en gjenstand som ikke finnes, eller en følelse som uttrykkes gjennom stillhet og bevegelse. Det ser enkelt ut, men krever stor presisjon.

Mime skiller seg fra vanlig skuespill på en avgjørende måte: skuespilleren kan bruke replikker og stemmens kraft, mens mimen må leve fullt og helt i kroppen. Dette betyr at mimen må utvikle en helt annen form for muskelkontroll og mental tilnærming til kommunikasjon. Mens en skuespiller kan si at hun er lei, må mimen få hele kroppen til å vise det samme — i skuldrene, i blikket, i hver eneste bevegelse.

Når du ser en god mim, merker du ikke at noe mangler. Kroppen snakker så klart at du glemmer ordene. Du forstår fra et blikk, fra måten hendene holdes på, eller fra hvordan kroppen trekker seg sammen eller utvider seg, hva som skjer inne i karakteren. En god mime kan formidle både sorg og glede bare ved å stå stille og bevege seg på velberegne måter.

Mime gjennom historien — fra antikk til moderne teater

Mime har røtter tilbake til antikken. Ifølge Store norske leksikon var mimer populær folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt., og ordet mimus ble brukt om en skuespiller eller etterligner. I romertiden var pantomime en sjanger som kom til Roma fra Sør-Italia under keiser Augustus, ifølge Store norske leksikon. Kjernen i denne sjangeren lå på dans og bevegelse, og maskerte utøvere spilte stumt sin rolle til akkompagnement av et orkester.

Senere oppsto commedia dell'arte i Italia. Ifølge Store norske leksikon er dette en gammel italiensk komedieform med masker og improvisasjon basert på faste typer som Harlekin og Pantalone. Formen ble kjent ellers på kontinentet utover 1600-tallet via gjestespill og turnéaktivitet, ifølge Store norske leksikon. Utenfor Italia ble formen mer fysisk basert enn opprinnelig, for å overkomme språkbarrierer.

Neste gang pantomime opptrer som sjangerbetegnelse, er i Frankrike rundt 1700, ifølge Store norske leksikon. Denne formen, også kalt komisk pantomime, var en avlegger av commedia dell'arte. Den oppsto på markedsteatrene i Paris, der utøverne viste akrobatikk og linedans i tillegg til teater. Fransk teaterlovgivning bidro til utviklingen, da loven periodevis gjorde sjangeren stum, og teatrene benyttet musikk, ekspressivt kroppsspråk og tekstplakater for å komme rundt forbudet.

I det 20. århundre regnes Marcel Marceau som en av de viktigste fornyerne av uttrykksformen, ifølge Store norske leksikon. Marcel Marceau (1923–2007) var en fransk mimekunstner som ble mest kjent for scenefiguren Bip, ifølge Wikipedia. Ifølge Store norske leksikon er Bip en moderne Pierrot-skikkelse, og Marceau står som sin tids største utøver av mimekunsten. Han startet École de mimodrame de Paris i 1978, og var på avskjedsturné i Amerika og Europa i 2004–2005, ifølge Store norske leksikon.

Ansiktsmaling, kostyme og det hvite masken

Kostyme og sminke er viktige verktøy i mime. De hvite ansiktene og de tydelige draktene som ofte assosieres med klassisk mime, gjør utøveren synlig for publikum og skaper en distinkt sceneframtoning. Fra bakerste rad i salen skal publikum kunne lese kroppsspråket og de minste bevegelser.

Den tradisjonelle drakten tjener flere formål: den gjør kroppen større og mer synlig, den skaper en enhetlig figur som frigjør utøveren fra å være en bestemt person, og den gjør bevegelsene optisk tydeligere. Når kostymet er mørkt og hendene lyse, blir hendene et naturlig fokuspunkt som publikum følger. Dette er bevisst bruk av sceneteknikk for å styrke kommunikasjonen med salen.

Kroppen som uttrykk — hvordan bevegelse blir betydning

I mime er kroppen ditt eneste instrument. Når du skaper en usynlig vegg, er det ikke bare hendene som må vise at de berører noe. Hele kroppen må være med: foten presser mot gulvet, skuldrene trekker seg tilbake, ansiktet viser konsentrasjonen. Hvis bare hendene gjør arbeidet, brytes illusjonen. Når hele kroppen deltar, blir illusjonen komplett.

Timing er alt i mime. En bevegelse som er for rask, mister betydning. En bevegelse som er for langsom, blir kjedelig. En bevegelse på feil tidspunkt forteller feil historie. En hånd som åpnes på riktig øyeblikk, kan uttrykke både håp og resignasjon avhengig av kontekst. En erfaren mime har lagt inn mange timers trening i kroppen, slik at hver bevegelse blir forståelig og meningsfull.

Kroppsholding sier mer enn du tror. En mime med rett rygg og løftet hake kommuniserer noe helt annet enn en som er krøket og nedadvendt. Selvtillit, underkastelse, tretthet, glede og fortvilelse kommuniseres gjennom hvordan du holder kroppen. Dette er samme prinsipp som i studiet av kroppsspråk, men en mime tar det til et ekstremt nivå av presisjon og bevissthet.

Mime som levende kunstform

Mime er ikke bare historie og tradisjon, men en kunstform som fortsatt utøves på scener over hele verden.

Trening og disiplin — hva det faktisk krever

Å bli en profesjonell mime krever omfattende fysisk og mental trening. Utøveren må bygge opp fleksibilitet, styrke og presis kontroll over hver eneste muskel. Treningen inneholder øvelser på isolasjon, det vil si å bevege bare én kroppsdel mens resten holdes i ro, samt teknikker for balanse og koordinasjon. Alt må være presist, fordi publikum merker det minste avvik.

Mentalt koster mime mye. Du må holde fokus på publikum samtidig som du bevarer kontroll over hver muskel. Du må være kreativ nok til å improvisere hvis noe går galt, men strukturert nok til å gjenta presisjonen hver gang. Dette er en disiplin som krever dedikasjon over lang tid, både fysisk og mentalt.

Usynlige gjenstander — klassisk mime-teknikk

Det klassiske bildet av mime — kampen mot en usynlig vegg — er en øvelse som lærer grunnleggende prinsipper: presisjon, fokus og konsistens. En usynlig vegg fungerer bare hvis hver bevegelse av fingrene, hvert press av håndflaten og hver kroppsvending er identisk hver gang. Hvis du strekker hånden litt lenger opp én gang, brytes illusjonen og publikum ser at veggen ikke finnes.

Andre klassiske usynlige gjenstander er stigen, tauet og dyr. Hver gjenstand krever spesifikk fysiologi. En stige krever at du løfter beinet høyt og er forsiktig. Et tau krever fine balansebevegelser og full oppmerksomhet. Et dyr krever at du viser dets størrelse og vekt gjennom kroppen — å holde en liten fugl er helt annerledes enn å holde en stor hund.

• Usynlig vegg: Håndflaten presser mot glass, hele kroppen mottar motstand — klasseøvelsen
• Usynlig tau: Gå langs en smal linje med armer ut for balanse, kroppen som pendel som korrigerer
• Usynlig ball: Kast og fang med konsistent høyde og vekt hver gang, hendene reagerer på gravitasjon
• Usynlig dyr: Dyr har vekt, temperament og størrelse — kroppen reagerer helt ulikt på en liten fugl versus en stor hund
• Usynlig dør: Åpning og lukking av dør krever håndrotasjon, hele kroppen som dyttestøtte eller trekk

Kjente mimer som har formet kunstformen

Jean-Gaspard Deburau (1796–1846) var en tsjekkisk-fransk mime som opptrådte ved Théâtre des Funambules i Paris fra 1816 til sin død, ifølge Wikipedia. Hans mest kjente skapelse var Pierrot, en figur som ble avgjørende for senere teater og kunst.

Marcel Marceau regnes som en av de viktigste fornyerne av mime i det 20. århundre, ifølge Store norske leksikon. Marcel Marceau (1923–2007) var en fransk mimekunstner mest kjent for scenefiguren Bip, ifølge Wikipedia. I 1949 grunnla han Compagnie de Mime Marcel Marceau, som ifølge Wikipedia på den tiden var det eneste selskapet i verden dedikert til pantomimekunsten.

I dag finnes det profesjonelle mimer og mime-skoler flere steder i verden. Mange moderne mimer kombinerer mime med annen teater, dans og visuelle medier, og utvider kunstformen langt utover de klassiske grensene.

Mime som global kunstform

Selv om mime er en nisjekunstform, finnes det utøvere over hele verden. Mange moderne mimer kombinerer dessuten teknikken med dans, teater og andre scenekunstformer.

Vanlige misforståelser og feil ved mime

Den første misforståelsen er at mime er lett. Folk ser en mim, tror det ser enkelt ut, og forsøker det selv — og oppdager at det er vanskelig. En usynlig vegg som ser naturlig ut, krever mange timers øving. En bevegelse som ser flytende ut, er resultatet av tusenvis av repetisjoner. Mye av arbeidet ligger i kroppen, ikke bare i ansiktet. Hvis du vil lære mime, må du være forberedt på år med hardt fysisk arbeid.

En annen vanlig feil er at mime bare handler om å være morsom på en barnslig måte. Moderne mime kan være tragisk, filosofisk, psykologisk og dypt søkende. En mime kan bruke kunsten til å utforske menneskets natur, relasjoner mellom mennesker, eller eksistensielle spørsmål. Dette er ikke bare gatekunst eller underholdning for barn — det er en seriøs kunstform med samme dybde som drama eller dans.

Hvordan komme i gang med mime — dine første skritt

Hvis du vil lære mime, er det første steget å finne en mime-skole eller en dyktig instruktør. Du kan ikke lære mime fra en video eller en bok alene — du trenger noen som kan se deg og korrigere feil. Første leksjonen handler vanligvis om grunnleggende holdning, fokus og hvordan du beveger deg med intensjon. Du vil bruke tid på fleksibilitet og styrke, på samme måte som en danser eller akrobat. Forvent å kjenne det på kroppen i begynnelsen.

Andre steget er å øve de klassiske teknikkene: usynlige vegger, tau, gjenstander og dyr. Dette kan virke rart hvis du gjør det alene hjemme, men i en klasse med andre som lærer det samme, blir det raskt naturlig. Instruktøren vil korrigere deg når du gjør feil, og etter hvert vil du kunne lage troverdige illusjoner. Mange opplever et gjennombrudd når de skjønner at publikum faktisk blir lurt — at presise bevegelser får folk til å tro på illusjonen.

Tredje steget er karakterarbeid. Når du behersker de tekniske grunnlagene, begynner du å bygge karakterer — kanskje en Pierrot, eller en helt egen figur. Du lærer hvordan du skal bevege deg for å vise at karakteren er lei, glad, desperat eller full av håp. Du lærer å fortelle historier uten ord. Dette er når mime blir en kunstform, ikke bare en samling triks. Med dedikasjon kan du bygge deg opp en solid teknikk og et helt liv av utforsking ligger foran deg.