Norsk bryting: historie, OL-medaljer og klubber

Bryting gjennom norsk historie

Bryting er en kampidrett som er kjent flere tusen år tilbake og som har utviklet seg i mange nasjonale former, blant annet japansk sumo og islandsk glíma. Moderne konkurransebryting er organisert av det internasjonale forbundet United World Wrestling og deles i stilartene gresk-romersk stil og fristil, ifølge Store norske leksikon. I gresk-romersk stil er det forbudt å gripe motstanderen nedenfor hoftene eller bruke beina aktivt i et grep; i fristil er det tillatt.

I Norge ble profesjonelle brytekamper populære rundt 1900. Amatørbryting ble først organisert i 1908–1909, i Bergen Atletklubb og i klubben Ørnulf i Oslo. Ørnulf arrangerte det første amatørstevnet og tok initiativet til at Norges Bryteforbund ble stiftet i 1913 — fram til 1920 under navnet Norges Atletforbund, der også boksing var organisert.

NM i gresk-romersk stil er arrangert siden 1910 og for lag siden 1935. NM i fristil ble arrangert i årene 1948–1953. Det første norske stevnet i kvinnebryting kom i 1980, og offisielt NM fra 1987. I Norge konkurreres det i herrebryting nå bare i gresk-romersk stil.

Norges Bryteforbund

Norges Bryteforbund (NBF) har ansvaret for organisert bryting i Norge. Forbundet er tilsluttet Norges idrettsforbund, United World Wrestling, International Sumo Federation og World Armsport Federation, og hadde rundt 7 000 medlemmer fordelt på 54 klubber i 2011. Nyere medlemstall er ikke publisert på forbundets egne sider, så tallet sier noe om størrelsesorden og ikke om dagens situasjon.

NBF er et fleridrettsforbund. Ved siden av bryting organiserer det håndbak, sandbryting, sumobryting og parabryting, hver med egne terminlister og landslag. Sumo har hatt eget NM siden 1996.

• Stiftet: 1913, fram til 1920 under navnet Norges Atletforbund
• Tilsluttet: NIF, United World Wrestling, International Sumo Federation og World Armsport Federation
• Grener: bryting, håndbak, sandbryting, sumobryting og para
• NM: gresk-romersk fra 1910, kvinnebryting fra 1987, sumo fra 1996
• Organisering: landet er delt i ti brytekretser med egne kontaktpersoner

Norske OL-medaljer og internasjonale prestasjoner

Store norske leksikons oversikt over norske medaljer i internasjonale mesterskap for menn lister seks olympiske medaljer gjennom hele historien: sølv til Jacob Gundersen i 1908, bronse til Frithjof Andersen i 1920, sølv til Aage Eriksen i 1948, gull til Jon Rønningen i 1988 og 1992, og bronse til Stig-André Berge i 2016.

Jon Rønningen regnes ifølge Store norske leksikon som Norges fremste bryter gjennom tidene, med OL-gull i 52 kg i både 1988 og 1992, VM-gull i 1985 og VM-sølv i 1986. Store norske leksikon trekker fram Rønningen og Gudrun Høie som de fremste norske bryterne internasjonalt.

Stig-André Berge tok OL-bronse i Rio de Janeiro i 2016 i klassen 59 kg, gresk-romersk stil. Han har også VM-bronse fra 2014 i samme klasse, EM-sølv i 2007, 2018 og 2019, og elleve individuelle senior-NM mellom 2001 og 2019. Berge har brytt for Lambertseter BK og Oslo BK.

Slik finner du en bryteklubb

Norges Bryteforbund har et klubbsøk med kart der du kan finne klubbene i din region. Landet er delt i ti brytekretser, og kretskontaktene er oppført på samme side.

Klubbene rangeres ikke her. Det finnes ingen offentlig oversikt over medlemstall eller resultater per klubb som en slik rangering kunne bygge på, og et forsøk ville blitt gjetning. Ta i stedet kontakt med nærmeste klubb og spør hvilke partier de har for din aldersgruppe, og om de tilbyr en prøvetime.

Bryting som breddeidrett

Bryting er en liten idrett i Norge målt i medlemstall, og klubbene drives i stor grad av frivillige. Forbundet publiserer klubbguide, trenerutdanning og fagstoff på sine egne sider, blant annet veiledning om økonomi som barriere for deltakelse og om å starte ny klubb.

Det finnes ingen oppdaterte offentlige tall for hvor mange som i dag trener bryting i Norge, eller for hvordan rekrutteringen utvikler seg. Det siste publiserte anslaget er de rundt 7 000 medlemmene i 2011.