Norsk kystfiske: Trender og utfordringer

Kystfiskeri i endring: Nøkkelnæringa under press

Kystfiskeriet er en tradisjonell næring som drives med fartøy som varierer fra under 10 meter lengste lengde og opp til 28 meter, eller større fartøy med lasterom under 500 kubikkmeter, ifølge Store norske leksikon.

Fram til 1989 var alle kystfiskeriene åpne, men utover i 1990-årene ble de i stadig større grad regulert, ifølge Store norske leksikon.

Sysselsettingen sank sterkt i etterkrigstiden, og tallet på fiskere gikk fra rundt 100 000 i 1950 til 11 000 i 2019, ifølge norsk fiskerihistorie i Store norske leksikon.

Bare de som var villige til å satse stort, fortsatte i næringen. For dem som er igjen, er tilpasning til nye rammebetingelser avgjørende.

Tall og trender: Historisk utvikling

Årsgjennomsnittet for fangst per fisker økte fra 18 tonn i 1948 til 80 tonn i 1971, ifølge norsk fiskerihistorie i Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon om fiskekvote er om lag 80 prosent av norske fiskerier målt i fangstverdi omfattet av deltaker- og uttaksregulering, i tillegg til tekniske reguleringer som minstemål, maskevidde og sorteringsrister.

Klimaendringer endrer fiskebestanden

Vanntemperatur påvirker fiskeartenes utbredelse og gyteforhold. Ifølge Store norske leksikon om makrell har økt temperatur i havet i den senere tid gjort at makrellen har beveget seg lenger nord i Norge.

Torsken gyter ved 4–6 °C på 40–100 meters dyp, ifølge Store norske leksikon om torsk, mens sei gyter ved cirka 7 °C på 100–200 meters dyp, ifølge Store norske leksikon om sei.

For kystfiskere betyr temperaturvariasjoner og bestandsendringer at fiskeområder kan variere i løpet av sesongen og mellom år. Dette krever fleksibilitet i valg av redskap og fiskefelt.

Teknologi og modernisering

Teknologiske omstillinger har endret kystfisket gjennom historien. Ifølge norsk fiskerihistorie i Store norske leksikon førte innføring av motor, ekkolodd, kraftblokk og ringnot rundt 1890–1920 til at uthavner ble lagt ned og folk samlet seg i bygder og tettsteder lenger inne i fjordene.

I dag bruker kystfiskefartøy en rekke redskaper, som jukse, teiner, ruser, garn, line, snurrevad, not og reketrål, ifølge Store norske leksikon om kystfiske. Noen større fartøy kan fryse fangst om bord og fiske langt til havs, selv om de fleste leverer fersk.

For fiskere innebærer teknologi både muligheter til høyere effektivitet og behov for løpende investeringer. Valg av redskap og fartøystørrelse må tilpasses både kvoter og fiskeområder.

Regulering: Balansen mellom bærekraft og økonomi

Norsk fiskeri er sterkt regulert. Om lag 80 prosent av norske fiskerier målt i fangstverdi er omfattet av deltaker- og uttaksregulering, ifølge Store norske leksikon om fiskekvote.

Deltakerloven av 1999 bestemmer hvem som kan delta i fisket, mens Havressursloven av 2009 fastsetter kvoter for å sikre bærekraftig forvaltning og bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunn, ifølge Store norske leksikon om fiskekvote. Kvotene deles inn i nasjonale, gruppe-, distrikts- og fartøykvoter.

For den enkelte fisker betyr dette at det kreves tillatelse fra Nærings- og fiskeridepartementet, og at den som fisker må ha drevet med fiskeri i tre av de siste fem årene, ifølge Store norske leksikon om fiskekvote.

Fremtiden for norsk kystfiskeri

Norsk kystfiskeri har endret seg fundamentalt de siste tiårene gjennom regulering, teknologisk utvikling og endringer i fiskebestandene.

For dem som blir i næringen, vil evnen til å tilpasse seg endrede rammebetingelser – både teknologisk og reguleringsmessig – være avgjørende for å opprettholde en levedyktig virksomhet.

Kystsamfunn som klarer å kombinere fiskeri med andre næringer og utnytte ny teknologi, står sterkere rustet enn dem som holder fast ved utdaterte driftsformer.