Ørkener: Sanddyner, klima og liv

Ørkenen endrer seg

Ørkener er noen av jordens mest dramatiske landskap. En populær definisjon følger Peveril Meigs, som definerte ørken som områder med mindre enn 250 millimeter nedbør per år, mens halvtørre områder har 250–500 millimeter nedbør per år, ifølge Store norske leksikon. Varme ørkener dekker 13–14 prosent av Jordens overflate og ligger i det subtropiske høytrykksområdet rundt 30 grader nord og sør for ekvator, for eksempel Sahara, Den arabiske ørken og de australske ørkenene, ifølge Store norske leksikon. Noen varme ørkener, som Namibørkenen, Atacama og Sonora, er kystørkener på vestsiden av kontinentene der det er oppstrømning av kaldt vann, ifølge Store norske leksikon. På grunn av sparsommelighet på både skydekke og vegetasjon har vinderosjon stor effekt, og omtrent 20 prosent av Jordens ørkener, spesielt utbredt i Arabia, er sandørken, ifølge Store norske leksikon. Klimaet har variert gjennom geologisk tid, og områder som i dag er tørre ørkener, har tidligere hatt fuktigere klima.

Sandbyner: Hvor ørkenen former seg selv

Sanddyner er rygger eller hauger med sand avsatt av vind. Særlig kjent er de langstrakte flyvesanddynene som finnes i ørkenstrøk og kystområder med kraftig vind og lite vegetasjon, ifølge Store norske leksikon. De ligger på tvers av den fremherskende vindretningen, har en slak helning på vindsiden og er brattere på lesiden, ifølge Store norske leksikon. Omtrent 20 prosent av Jordens ørkener er sandørken, og spesielt utbredt i Arabia, ifølge Store norske leksikon. I Sahara utgjør sandørkenen rundt 20 prosent av totalarealet, og sanden er rødlig, ifølge Store norske leksikon. De store sandørkenene med bølgende dyner ligger i utkanten av Sahara, blant annet i Den libyske ørkenen, som er Saharas største sandørken, ifølge Store norske leksikon. Tykkelsen på sanden i ergene er oftest 20–100 meter, men megadyner kan være opptil 300 meter høye, ifølge Store norske leksikon. I Den libyske ørkenen er sanddynene opptil 110 meter høye, ifølge Store norske leksikon. Dynene består av ulike former: lange, bølgeformede dyner, halvmåneformede barkaner og pyramideformede «sandfjell» på opptil 1000 meters høyde, ifølge Store norske leksikon. Små dyner beveger seg raskere enn store; gjennomsnittshastigheten for en stor dyne er sju meter per år, men den kan komme opp i 700 meter, ifølge Store norske leksikon.

Bevegelsen, også kalt sandflukt, kan dekke dyrket mark og bebyggelse, og den hemmes ved beplantning, ifølge Store norske leksikon.

Ørkenen gjennom millioner av år

Sahara er Jordens største varme ørken og strekker seg cirka 5800 kilometer fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst, med en gjennomsnittlig bredde på om lag 2000–2500 kilometer, ifølge Store norske leksikon. Den inkluderer deler av ti land: Marokko, Algerie, Tunisia, Libya, Egypt, Sudan, Tsjad, Mauritania, Mali og Niger, samt Vest-Sahara, ifølge Store norske leksikon. Størstedelen er et cirka 300 meter høyt platåland som tilhører Det afrikanske alpinsystemet, og mesteparten er dekket av sedimenter som er yngre enn 50 millioner år, ifølge Store norske leksikon. Klimaet i Sahara har forandret seg mye gjennom historien. Etter siste istid vokste det mange flere planter der, og for rundt 5000 år siden ble mye av området for tørt til at folk kunne bo der, ifølge Lille norske leksikon. Spor av neandertalere som levde for 600 000–800 000 år siden er funnet i Sahara, og for omtrent 40 000 år siden bodde det moderne mennesker der, ifølge Lille norske leksikon.

Ørkener dannes på ulike måter. Varme ørkener som Sahara og Den arabiske ørken ligger i det subtropiske høytrykksbeltet rundt 30 grader nord og sør for ekvator, der høytrykk hindrer fuktig luft i å trenge inn ørken. Kalde ørkener finnes i polare strøk; Antarktis er den største kalde ørkenen i verden, ifølge Lille norske leksikon. I Atacama-ørkenen i Chile tyder forskning på at de sentrale delene har vært svært tørre i 15 millioner år, noe som gjør den til trolig verdens eldste ørken, ifølge Store norske leksikon.

Klimaendringer stresser ørkenen

Varme ørkener har høy temperatur året rundt, men store forskjeller mellom dag- og nattetemperatur på grunn av sparsommelighet på både skydekke og vegetasjon, ifølge Store norske leksikon. I Sahara kan temperaturen om sommeren ofte bli over 50 °C, om vinteren ofte under 0 °C, og verdens høyeste registrerte lufttemperatur på 58,0 °C er målt i ’Aziziya i Libya, ifølge Store norske leksikon. Sentralt i Sahara er det over 4000 solskinnstimer i året, nær det maksimalt mulige, ifølge Store norske leksikon. Mengden tilgjengelig vann avhenger ikke bare av årsnedbøren, fordi vann fordamper fortere desto varmere det er; derfor har planter i Skjåk, med 278 millimeter nedbør, mer vann tilgjengelig enn planter i overgangssonen mellom Sahara og Sahel med samme årsnedbør, ifølge Store norske leksikon.

Det er usikkert hva slags konsekvenser de pågående globale klimaendringene vil få for ørkener, ifølge Store norske leksikon. Forskere tror imidlertid at på grunn av klimaendringer kan det komme mer regn i Sahara i framtiden, ifølge Lille norske leksikon. I Atacama-ørkenen oppstår fenomenet blomstrende ørken når områder mottar 15 millimeter nedbør eller mer, som regel kun to til fire ganger hvert tiår i forbindelse med værfenomenet El Niño, ifølge Store norske leksikon.

Ørkenen i tall

Tallene viser hvor variert og ekstremt ørkenlandskapet kan være:

• Varme ørkener dekker 13–14 prosent av Jordens overflate, ifølge Store norske leksikon.
• Omtrent 20 prosent av Jordens ørkener, og spesielt i Arabia, er sandørken, ifølge Store norske leksikon.
• Sahara strekker seg cirka 5800 kilometer fra Atlanterhavet til Rødehavet og har en gjennomsnittlig bredde på om lag 2000–2500 kilometer, ifølge Store norske leksikon.
• Verdens høyeste registrerte lufttemperatur er 58,0 °C, målt i ’Aziziya i Libya, ifølge Store norske leksikon.
• Sentralt i Sahara er det over 4000 solskinnstimer i året, ifølge Store norske leksikon.
• En stor sanddyne beveger seg i gjennomsnitt sju meter per år, men kan komme opp i 700 meter, ifølge Store norske leksikon.
• Atacama-ørkenen i Chile strekker seg rundt 1000 kilometer sørover fra grensen til Peru, ifølge Store norske leksikon.
• I Atacama er det registrert rundt 500 ulike plantearter, og ved blomstrende ørken kan mer enn 200 arter spire og gro, ifølge Store norske leksikon.

Forskning og observasjon i ørkenen

Ørkener brukes som terrestriske analogier til Mars i romforskning. I en studie ble tørkede celler av ørkenalgen Chlorella eksponert for et marslignende nærrom-miljø for å teste overlevelse under ekstreme forhold Life Sci Space Res. Atacama-ørkenen regnes som en unik Mars-analog på grunn av sitt hyperaride miljø med store nitratforekomster i områder med årlig nedbør under 10 millimeter Astrobiology.

På grunn av gunstige vær- og lysforhold er en rekke astronomiske teleskop plassert i Atacama-ørkenen, drevet av Det europeiske sørobservatorium, ifølge Store norske leksikon. Noen deler av ørkenen er så tørre at det ikke finnes liv der, og de samme prøvemetodene som ble brukt for å lete etter tegn til liv på Mars har blitt anvendt der uten å finne tegn til liv, ifølge Store norske leksikon.

Liv i ørkenen

Ørkener har meget lav biologisk produksjon, omtrent på nivå med tundra, og både plante- og dyrelivet er sterkt tilpasset de spesielle utfordringene i dette klimaet, ifølge Store norske leksikon. I ørkener som ligger isolert fra hverandre, har ubeslektede organismer ofte utviklet lignende tilpasninger, såkalt konvergens, ifølge Store norske leksikon. Noen planter oppnår vann med ekstremt dype røtter som kan nå grunnvann, mens andre, blant annet kaktus, har grunne, vidt utbredte røtter som effektivt suger opp vann under regnskyll, ifølge Store norske leksikon. Mange planter har frø som kan kvile i mange år for å vente på regn, og etter en regnskur kan frøet spire og blomme på nytt, ifølge Lille norske leksikon.

I Atacama-ørkenen har forskere registrert rundt 500 ulike plantearter, og der det er planter finnes det insekter som gresshopper, biller, veps, sommerfugler og skorpioner, ifølge Store norske leksikon. Ørkenen har også mange saltsjøer som er hjem for flamingoer, og pattedyr, reptiler og amfibier finnes i deler av ørkenen, ifølge Store norske leksikon. I Sahara finnes dyr som ørkengaupe, ørkenrev, stripehyene, antilope og ørkengaselle, i tillegg til mange reptiler og giftslanger, ifølge Lille norske leksikon. I Antarktis, den største kalde ørkenen, vokser det bare bitte små alger, bakterier og sopp, og bjørnedyr kan leve under disse forholdene, ifølge Lille norske leksikon.

Fra tørke til blomstrende liv

Ørkener er ikke døde områder, men har tilpasset liv. Kaktus og sukkulenter har tykke blad som kan lagre vann lenge, og noen planter har ekstra lange røtter for å kunne suge opp vann dypt nede i jorda, ifølge Lille norske leksikon. Mange planter har frø som kan kvile i mange år for å vente på regn, ifølge Lille norske leksikon. Kameler kan holde på store mengder vann og næring i kroppen, både i magen og i pukkelen, og mange små ørkendyr og insekter gjemmer seg om dagen og er mer aktive om natten når det er kaldere, ifølge Lille norske leksikon.

I Atacama-ørkenen oppstår fenomenet blomstrende ørken når områder mottar 15 millimeter nedbør eller mer, som regel kun to til fire ganger hvert tiår, og da kan mer enn 200 ulike plantearter spire og dekke ørkenen med blomster, ifølge Store norske leksikon. Oaser er områder i ørkenen der grunnvannet kommer til overflaten, og de har vært bosted for nomader og hvilested for reisende, ifølge Lille norske leksikon. I Sahara dannes fruktbare oaser der grunnvannet trenger frem, for eksempel Bahariya, Ghardaïa, Timimoun, Kufrah og Siwa, ifølge Store norske leksikon.

Mennesker i ørkenen

Mennesker har levd i ørkenen i tusenvis av år. I Sahara ble det for rundt 5000 år siden for tørt til at folk kunne bo mange steder, men rundt oasene finnes landsbyer, og noen lever fortsatt som nomader som flytter rundt med dromedarer, sauer og geiter for å finne beite, ifølge Lille norske leksikon. Før i tiden fraktet nomadene varer gjennom ørkenen i karavaner, men i dag har biler, jernbane og fly overtatt transporten, ifølge Lille norske leksikon. Oaser har fungert som naturlige knutepunkter for bosetting og handel der grunnvannet kommer til overflaten, ifølge Lille norske leksikon.

I Atacama-ørkenen har mennesker også satt spor. I prekolumbisk tid var området bebodd av atacamafolk, som livnærte seg av lamadyr og anla jordbruk i terrasser for å forhindre overflateavrenning, ifølge Store norske leksikon. Den første europeeren, conquistadoren Diego de Almagro, kom til Atacama i 1537, ifølge Store norske leksikon. På 1800-tallet skapte oppdagelsen av natriumnitrat som gjødsel en gruveboom, og de rike mineralforekomstene førte til salpeterkrigen mellom Chile, Bolivia og Peru i perioden 1879–1884, ifølge Store norske leksikon.

• Sanddyne: En rygg eller haug av sand avsatt av vind, som ligger på tvers av den fremherskende vindretningen, ifølge Store norske leksikon.
• Oase: Et område i ørkenen der grunnvannet kommer til overflaten, som tillater vegetasjon og menneskelig bosetting, ifølge Lille norske leksikon.
• Wadi: En periodisk vannførende erosjonsdal som gjennomskjærer ørkenen, ifølge Store norske leksikon.
• Reg: Grus- og steindekkete sletter; hamada: steinplatåer med store steinblokker, vanlig i Sahara, ifølge Store norske leksikon.

Skatter og vann under sanden

Ørkener inneholder verdifulle mineraler og energiressurser. I Sahara finnes jern, kobber og uran flere steder, og olje utvinnes i Algerie, ifølge Store norske leksikon. I Atacama-ørkenen finnes store naturlige forekomster av natriumnitrat, også kalt chilesalpeter, bundet i en porøs bergart kalt caliche, ifølge Store norske leksikon. Caliche består av forsteinede avsetninger av kalsiumkarbonat og mineralsalter der også grus, sand, leire og silt er sementert inn, og den dannes vanligvis fra oppstigende grunnvann på eller nær overflaten i tørre strøk, ifølge Store norske leksikon. Den chilenske calichen ligger i et lag like under jordoverflaten og har en tykkelse fra et par titalls centimeter og opptil noen meter, ifølge Store norske leksikon.

De økonomiske interessene knyttet til natriumnitrat ga grobunn for konflikt. Store deler av områdene rikest på chilesalpeter tilhørte opprinnelig Bolivia og Peru, men industrien tilknyttet utvinningen var hovedsakelig kontrollert av chilenske og britiske eierinteresser, ifølge Store norske leksikon. I perioden 1879–1884 kom det til krig, og Chile fikk raskt overtaket. Krigen endte med at Bolivia og Peru måtte avstå store områder til Chile, inkludert de som var rikest på chilesalpeter, ifølge Store norske leksikon. Atacama regnes for å være verdens tørreste ørken, noe som har bevart vannløselige salter, ifølge Store norske leksikon.

Grunnvann: Ørkenes skjulte skatt

Grunnvann og salt er viktige elementer i ørkenlandskapet. I de tørreste ørkenene finnes vanlig salt, natriumklorid, mens mindre tørre ørkener kan ha gips eller kalsiumkarbonat, ifølge Store norske leksikon. I Sahara ligger Qattara i Egypt 133 meter under havets overflate, ifølge Store norske leksikon. Den libyske ørkenen har åtte forsenkninger, hvorav sju regnes for oaser og én er saltsjøen Qattara, ifølge Store norske leksikon.

Bevaring og bærekraft i ørkenen

Ørkener er sårbare økosystemer med lav biologisk produksjon og spesialiserte arter. Menneskelig aktivitet som overbeiting, utvinning av mineraler og endring av vannstrømmer kan påvirke balansen i disse områdene. Bærekraftig bruk av ressurser og vern av naturområder er viktig for å ta vare på ørkenens biologiske mangfold.

Handel og samfunn i ørkenen

Ørkenen har gjennom historien vært både handelsåre og barrierer. I Sahara fraktet nomadene tidligere varer i karavaner, mens moderne transport nå skjer med bil, tog og fly, ifølge Lille norske leksikon.

I Atacama førte de rike forekomstene av natriumnitrat på 1800-tallet til en gruveboom og senere salpeterkrigen, som endret landegrensene i regionen, ifølge Store norske leksikon. I dag gir ørkener råstoff til både landbruk og industri, og astronomiske observatorium i Atacama utnytter de gunstige værforholdene, ifølge Store norske leksikon.

Ørkenens verden

Ørkener er blant jordens mest ekstreme og fascinerende landskap. Fra de store sanddynene i Sahara til de saltsprukne slettene i Atacama viser ørkenene en enorm variasjon i landskap, klima og liv. Klimaendringer vil påvirke disse områdene, men konsekvensene er fortsatt usikre, ifølge Store norske leksikon. Forskning på ørkenøkosystemer og marsanaloger gir ny innsikt i livets robusthet og grenser Life Sci Space Res. For å ta vare på ørkenene kreves det kunnskap om både natur og menneskelig påvirkning.