Sanddyner vs steinørkener: Ørkenes to verden

To verden i ørkenen

Når man drømmer om ørkenen, ser man kanskje sanddyner som bølger av gull, eller nakne steinplater under en brennende sol? Begge bildene stemmer, for ørkenen har to helt ulike ansikter. Ifølge Store norske leksikon finnes både sandørken og andre ørkentyper som grusørken. Steinørkener kjent som hamada er høye, golde og harde steinplatåer der mesteparten av sanden er fjernet av deflasjon, ifølge Wikipedia. I sandørkenene finnes erg, store sanddyneområder hvor dynene ifølge Store norske leksikon kan bli opptil 1000 meter høye.

Denne artikkelen åpner øynene for disse to helt ulike verdenene: sanddynene som endrer form i vinden, og steinørkenen som står ubevegelig gjennom tidene. Leseren får vite hvordan landskapene dannes, hvordan dyr og planter tilpasser seg, og hva man bør vite før et besøk til ørkenen.

Hva er sanddyner?

Sanddyner er landskapsformer som dannes når vinden blåser løs sand og samler den i høye, bølgende former. Ifølge Store norske leksikon er dyner rygger eller hauger med sand avsatt av strømmende vann eller vind. De langstrakte flyvesanddynene finnes hovedsakelig i ørkenstrøk og kystområder med kraftig vind og lite vegetasjon, og de ligger på tvers av den fremherskende vindretningen med slak helning på vindsiden og brattere les side. Dynene er i stadig bevegelse. Ifølge Store norske leksikon har en stor dyne i gjennomsnitt en hastighet på sju meter per år, men den kan komme opp i 700 meter. En sanddyne er ikke en fast, permanent form, men et landskap som stadig endrer seg med vindens retning og styrke.

I Den libyske ørken, som utgjør den nordøstlige delen av Sahara, er en fjerdedel av området dekket av sanddyner som er opptil 110 meter høye, ifølge Store norske leksikon. Sanddynene forekommer spesielt i sandsjøer som Egyptian Sand Sea, Calanshio Sand Sea og Ribiana Sand Sea, ifølge samme kilde. Dynene får ulike former avhengig av vindforholdene.

Steinørkener og deres karakter

Steinørkener, eller hamada, er ørkenlandskap som består av høye, golde og harde steinplatåer der mesteparten av sanden er fjernet av deflasjon, ifølge Wikipedia. Mesteparten av Sahara utgjøres også av hamada, ifølge Wikipedia. Disse områdene kan være fantastisk vakre, men på en helt annen måte enn sanddynene — med massive steinformasjoner og uregelmessige steinfelt.

I motsetning til sanddynenes glatte, bølgende former og deres konstante bevegelse, er steinørkenen hard og krevende å ferdes i. Steinørkener dannes ikke ved vindtransport av løs sand på samme måte som sanddyner, men er rester etter erosjonsprosesser der sand og grus er blåst bort.

Hvordan dannes sanddyner?

Prosessen for sanddynedannelse starter med løs sand som vinden kan transportere. Når vinden blåser over områder med løs sand, tar den med seg de letteste partiklene. Når vinden møter et hinder — som en stein, en busk eller en forhøyning i terrenget — bremses vinden ned, og sanden legger seg fast.

Over lang tid vokser sandansamlingen til en stor dune. Vindretningen bestemmer dynenes form. Ifølge Store norske leksikon dannes parabolske dyner når sanden bindes delvis ved vegetasjon. Ifølge Store norske leksikon finnes også lange, bølgeformede dyner, halvmåneformede barkaner og pyramideformede sandfjell på opptil 1000 meters høyde.

Ørkener etter tallene

Varme ørkener dekker 13–14 prosent av Jordens overflate, ifølge Store norske leksikon. Omtrent 20 prosent av Jordens ørkener er sandørken, ifølge Store norske leksikon. Tempererte ørkener utgjør om lag fire prosent av landområdene i verden, ifølge Lille norske leksikon.

Livet som blomstrer i sanddynene

Det er lett å tro at sanddynene er øde og livløse, men både dyr og planter har tilpasset seg disse ekstreme miljøene. Noen slanger, som den sahariske hornviperen og den namibiske side-winding hoggormen, beveger seg gjennom løs sand ved hjelp av side-winding, ifølge Wikipedia.

Planter i ørkenen har utviklet ulike strategier for å overleve. Ifølge Store norske leksikon har noen ekstremt dype røtter som kan nå grunnvannet, mens andre har grunne, vidt utbredte røtter som effektivt suger opp vann under regnskyll. Mange små ørkendyr og insekter gjemmer seg om dagen og er mer aktive om natten, ifølge Lille norske leksikon. Mennesker har bodd i og rundt ørkenene i tusenvis av år, og nomadiske folk har utviklet kulturer tilpasset ørkenlivet.

Klima og vind som ørkenens arkitekter

Vindens styrke og retning er avgjørende for formen på sanddynene. Ifølge Store norske leksikon ligger de langstrakte flyvesanddynene på tvers av den fremherskende vindretningen, med slak helning på vindsiden og brattere les side. Områder med konstant vind fra samme retning får lineære dyner, mens områder med skiftende vindretning gir mer uregelmessige former.

Temperaturen i varme ørkener varierer sterkt mellom dag og natt. Ifølge Store norske leksikon skyldes de store døgnforskjellene mangel på både skydekke og vegetasjon, som begge bidrar til å holde temperaturen oppe om natten. Ifølge Lille norske leksikon kan temperaturen i Sahara bli over 50 grader i skyggen på dagtid, mens nettene er kaldere.

Utforsking av sanddyner trygt

Hvis man planlegger en tur til sanddynene, må man være godt forberedt og ha respekt for naturens krefter. Det viktigste utstyret er vann, solbeskyttelse, hodeplagg mot sand, og lette sko som er enkle å tørke. Kameler kan holde på store mengder vann og næring i kroppen, ifølge Lille norske leksikon, og har tradisjonelt vært brukt til transport i ørkenen.

De beste tidene å besøke sanddynene på er morgen eller ettermiddag, når temperaturen er mindre ekstrem. Unngå å vandre på selve toppen av dynene i sterk varme, fordi man lett kan bli eksponert for sol og varme uten mulighet for skygge. Gå langs sidene av dynene, eller følg en erfaren guide som kjenner området.

Ørkenen som kunstgalleri

Ørkenen er langt fra en død sone eller et tomt sted — det er faktisk et levende kunstgalleri hvor vinden er den eneste kunstneren som jobber døgnet rundt. Hver sanddyne er helt unik og har sin egen personlighet, og hver eneste dag maler og tegner vinden på nytt et helt nytt bilde i sanden.

Farer og utfordringer i ørkenen

Ørkenen er vakker, men også farlig uten riktig forberedelse. Sand- og støvstormer kan oppstå i tørre områder og redusere sikten dramatisk. Under en sandstorm er det lett å miste orienteringen, og det kan være livsfarlig å være alene uten guide. Ekstrem varme gjør dehydrering til en alvorlig fare, så det er kritisk å ha nok vann. Solbrenthet fra intens sol kan også bli alvorlig på grunn av sterk stråling.

Vær også oppmerksom på dyrelivet. Det finnes slanger i ørkenen som beveger seg gjennom sanden. Den beste måten å unngå ulykker på er å respektere ørkenen, ikke provosere dyr, reise med erfarne guider, og unngå unødvendige risikoer.

Sanddynenes dimensjoner

Sanddynene varierer enormt i størrelse og form. I Den libyske ørken finnes sanddyner som er opptil 110 meter høye, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon kan pyramideformede sandfjell i ørkenen nå opptil 1000 meters høyde.

De ulike typene sanddyner og ørkentyper

Sanddynene og ørkenen klassifiseres etter deres form og hvordan de ble dannet. Her er noen av de viktigste typene som forskere og geologer anerkjenner og studerer:

• Lange, bølgeformede dyner som finnes hovedsakelig i ørkenstrøk og kystområder med kraftig vind og lite vegetasjon, ifølge Store norske leksikon.
• Pyramideformede sandfjell som kan nå opptil 1000 meters høyde, ifølge Store norske leksikon.
• Halvmåneformede barkaner som beveger seg fremover når vinden blåser, ifølge Store norske leksikon.
• Parabolske dyner som dannes når sanden bindes delvis ved vegetasjon, ifølge Store norske leksikon.
• Steinørkener eller hamada, som er høye, golde og harde steinplatåer der mesteparten av sanden er fjernet av deflasjon, ifølge Wikipedia.
• Grusørken eller reg, som er områder dekket med grus og steiner, ifølge Store norske leksikon.

Magien i ørkenens kveld

Ørkenen kan oppleves som spesielt magisk i kveldingen, når temperaturen synker og lyset endrer seg.

Norges egne tørre områder

Selv om Norge ikke har ørkener som Sahara, har landet sine egne tørre og kalde høyfjellsområder. Hardangervidda er et stort høyfjellsplatå i Norge med karrig, treløst landskap. Ifølge Wikipedia er det det største platået av sitt slag i Europa. Det finnes også dyner i Norge, blant annet på Jæren og ved Røros, ifølge Store norske leksikon. Disse er ikke ørkendyner, men viser at vindens forming av sand også forekommer her. Hardangervidda og lignende områder gir en smak av ørkenliknende forhold, om enn med et helt annet klima.

Disse norske tørre områdene har også sitt eget liv, med planter og dyr som er tilpasset kulde og tørke. Mange planter på slike høyfjellsplatå har små blader og krumme stammer som beskyttelse mot vinden. Dyrelivet, fra reinsdyr til snøhøns, har tilpasset seg de ekstreme forholdene som er karakteristisk for høyfjellene.

Neste steg: Utforsk ørkenene selv

Hvis man drømmer om å oppleve sanddynene selv, kan man planlegge en tur til Sahara, Namibia eller andre ørkenregioner.

Hvis man vil utforske tørre områder nærmere hjemmet, kan man besøke høyfjellsplatåer som Hardangervidda. Man kan også eksperimentere hjemme med sand og en vifte for å se hvordan vinden påvirker dynenes form, eller se dokumentarer om ørkenlandskap.