Øyenstikkere og vannet: Insektenes forunderlige verden

Introduksjon til disse fantastiske insektene

Øyenstikkere har fascinert mennesker i tusenvis av år. Med sine lysende farger, usedvanlige flygeevner og enorme sammensatte øyne er de blant verdens mest iøynefallende insekter.

Øyenstikkernes kjempeslektninger, edderkoppøyenstikkerne (Meganisoptera), levde allerede i karbon- og permtiden – lenge før dinosaurene. Arten Meganeuropsis permiana hadde et vingespenn på opptil 71 centimeter og levde for 290–283 millioner år siden. Dagens øyenstikkere (Anisoptera) er langt mindre, og de eldste kjente fossilene av dem er over 180 millioner år gamle, fra tidlig jura, ifølge Wikipedia.

Øyenstikkere finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis, ifølge Wikipedia, og trives ved bekker, elver, tjern og innsjøer over hele verden. Blant de mest vidtreisende artene er Pantala flavescens, på engelsk kalt globe skimmer, som gjennomfører en årlig vandring over flere generasjoner på om lag 18 000 kilometer over Det indiske hav, der enkeltindivider flyr mer enn 6 000 kilometer hver, ifølge Wikipedia.

Livet under vann: Nymfen eller larven

Øyenstikkernes liv begynner i vannet: egg legges av hunnen direkte i elven, tjernet eller dammen. Egget klekkes til en larve, også kalt nymfe, som lever helt under vann. Avhengig av art varierer utviklingstiden – libellelarver bruker to til fem år i vann, mens vannymfelarver lever ett til to år, ifølge Store norske leksikon og Store norske leksikon om vannymfer.

Larven er en fryktløs jeger som fanger mygg, knott og annet vannlevende småkryp med en forlenget underleppe – en «fangstmaske» – som skytes fram og griper byttet, ifølge naturfag.no. Libellelarver mangler ytre gjeller og puster ved å trekke vann inn gjennom endetarmen; blir de skremt, kan de presse vannet raskt ut igjen og skyte seg framover som en enkel jetmotor, ifølge samme kilde.

Larven skifter hud flere ganger og blir større for hver gang den vokser ut av det gamle skallet. Denne utviklingen, uten puppestadium, kalles ufullstendig forvandling, ifølge Store norske leksikon.

Tall og trender

I Norge er 51 øyenstikkerarter dokumentert – 35 libeller og 16 vannymfer, ifølge Store norske leksikon. Seks av dem står på Norsk rødliste for arter 2021. Mange øyenstikkere har gått tilbake i antall som følge av forurensning av vannmiljøer, fjerning av dammer og drenering av våtmarker, ifølge Store norske leksikon.

Den mirakelmessige transformasjonen

Når larven er utvokst, kryper den opp av vannet og fester seg på en stein, en stilk eller en plante ved bredden. Der skjer den siste forvandlingen: larvehuden sprekker på ryggen, den voksne øyenstikkeren trekker seg sakte ut, og vingene folder seg ut og stivner i løpet av noen timer, ifølge Store norske leksikon. Det tomme larveskallet, exuviet, blir sittende igjen ved vannkanten som et synlig spor etter klekkingen.

Mesterfulle jegere

Når øyenstikkeren har forlatt larvestadiet, blir den en effektiv jeger som bruker mesteparten av dagen på jakt og kan spise opptil en femtedel av sin egen kroppsvekt i løpet av et døgn, ifølge Wikipedia. En studie av øyenstikkere som forfulgte bananfluer fant at de fanget opptil 95 prosent av byttet de satte etter, ifølge Wikipedias oppsummering av forskningen.

Øyenstikkeren har enorme sammensatte øyne som gir den et synsfelt på 360 grader, og nesten 80 prosent av hjernen er viet synet, ifølge Wikipedia. Øynene fanger også opp polarisert lys, noe som blant annet gjør at øyenstikkeren kan forveksle skinnende, reflekterende flater med vann, ifølge samme kilde.

De fire vingene styres uavhengig av hverandre, og gjør at øyenstikkeren kan bevege seg i seks retninger – opp, ned, forover, bakover, til venstre og til høyre – samt holde seg stille i luften, ifølge Wikipedia.

Bevarelse og klimaendringer

Øyenstikkerbestandene er avhengige av rent vann. Mange arter har gått tilbake i antall som følge av forurensning av vannmiljøer, fjerning av dammer og drenering av våtmarker, ifølge Store norske leksikon. Fordi larvene er følsomme for vannkvaliteten, brukes øyenstikkerbestander som en indikator på økologisk tilstand i ferskvann.

Klimaendringer ser ut til å ramme øyenstikkerartene ulikt: arter knyttet til rennende vann kan tape terreng ved oppvarming, mens arter i stillestående vann kan få bedre vilkår, ifølge Store norske leksikon.

En måte å bidra til å bevare øyenstikkere på er å ta vare på våtmarker og dammer og unngå forurensning av dem – selv små tjern kan være viktige leveområder for larvene.