Polynesisk tatovering — håndverk og betydning

Et håndverk med mange navn

Ordet tatovering stammer fra det polynesiske «tatau», og kom inn i engelsk som «tattow» etter at kaptein James Cooks mannskap møtte tatoverte tahitianere under det første Stillehavstoktet i 1769, ifølge Store norske leksikon. Cook vendte tilbake til Stillehavet i 1774 og 1778 og besøkte da også Tonga, Rapa Nui og Hawaii, der flere av mannskapet selv ble tatovert – noe som bidro til å spre interessen for håndverket i Europa, skriver Store norske leksikon.

«Polynesisk tatovering» er egentlig en samlebetegnelse for flere selvstendige tradisjoner som utviklet seg atskilt fra hverandre over hundrevis av øyer: tatau i Samoa, tā moko blant māori på New Zealand, kākau på Hawaii og tatatau på Tonga. Hver tradisjon har egne verktøy, egen teknikk og egne håndverkere, og lar seg ikke redusere til én stil.

En rundt 2000 år gammel tradisjon

Tatoveringstradisjonen i Stillehavet regnes som rundt 2000 år gammel, med opprinnelse blant forfedrene til dagens samoanere og tongansere, ifølge Smithsonians National Museum of the American Indian. Fra disse øyene spredte håndverket seg videre til resten av Polynesia, blant annet til Hawaii, der Cook dokumenterte praksisen under sitt tredje tokt i 1778.

Tatau i Samoa: pe'a, malu og tufuga ta tatau

I samoansk tatau er pe'a den tette tatoveringen som dekker mannens kropp fra midje til kne, mens malu er kvinnens versjon, som dekker låret fra øvre lår til bak kneet og utføres mindre tett, ifølge Te Papa, New Zealands nasjonalmuseum. Å utføre tatau er forbeholdt en tufuga ta tatau, en mestertatovør som tradisjonelt lærer håndverket gjennom familien.

Verktøyet som brukes, 'au ta, består av en kam med tenner av bein eller skilpaddeskall festet med kokosfiber til et treskaft, og finnes i flere bredder – brede kammer fyller store mørke flater, smale kammer lager fine linjer og detaljer, ifølge Te Papas samlingsside om tatau. Su'a Sulu'ape Paulo II, som lærte håndverket av sin far og senere ble en av de mest kjente tufuga ta tatau i den samoanske diasporaen i New Zealand, beskrev arbeidet slik i et intervju med Te Papa: «all I had was just my eyes in my head» – blikket måtte følge nålen linje for linje gjennom hele den flere uker lange prosessen, ifølge Te Papas blogg.

Māori tā moko og hawaiisk kākau: egne teknikker

På New Zealand utviklet māori en egen teknikk. I stedet for å prikke pigment inn i huden brukte de uhi – meisler av bein, stein eller skjell, senere også av metall – som ble hamret ned i huden slik at tā moko fikk synlige, opphøyde groper i overflaten og skilte seg fra tatoveringer andre steder i Polynesia, ifølge Te Papas oversikt over tā moko. Ansiktsmoko ble tradisjonelt utført på menn, mens moko kauae – tatovering på haken og leppene – er forbeholdt kvinner.

På Hawaii kalles håndverket kākau. Der besto verktøyet av mōlī, kammer av slipt albatrossbein festet til et treskaft, som ble dyppet i pigment laget av sot fra kukui-nøtter og banket inn i huden mens en medhjelper strakte huden stram, ifølge Smithsonians National Museum of the American Indian.

Misjonsforbud og moderne renessanse

Da misjonærer fra London Missionary Society etablerte seg på Savai'i i 1830, forbød de tatau i områder under sin innflytelse og omtalte skikken som en hedensk og primitiv praksis, ifølge Scientific American. Samoanere som likevel lot seg tatovere kunne bøtlegges eller forvises, men fordi Samoa besto av mange selvstendige høvdingedømmer fortsatte praksisen i landsbyer som ikke hadde konvertert. Katolske misjonærer, som kom til øygruppa i 1845, aksepterte etter hvert tatau – en hovedgrunn til at den samoanske tradisjonen overlevde der flere andre polynesiske tradisjoner nesten forsvant, skriver Scientific American. På Hawaii forbød britiske og amerikanske misjonærer som ankom fra 1820 tatoveringspraksisen, og USAs annektering av Hawaii i 1898 svekket tradisjonen ytterligere gjennom det neste hundreåret, ifølge Smithsonians National Museum of the American Indian. Blant māori døde de siste mennene som fikk ansiktsmoko på tradisjonelt vis, på 1920-tallet, mens praksisen blant kvinner i enkelte distrikter fortsatte noe lenger, ifølge Te Papa.

Renessansen kom fra flere hold. På Hawaii startet gjenoppdagelsen av kākau på 1990-tallet, drevet blant annet av Keone Nunes, som lærte den tradisjonelle teknikken av den samoanske mestertatovøren Su'a Sulu'ape Paulo og senere etablerte et eget opplæringsprogram, ifølge Smithsonians National Museum of the American Indian. Blant māori har samoanske tufuga spilt en tilsvarende rolle: Te Papa peker på at samoanske «pasifiske søskenbarn» har bidratt til å gjenopplive tā moko ved å dele kunnskap om tatau-praksisen med māori-utøvere, ifølge Te Papa.

Spørsmålet om hvem som bør bære disse tatoveringene er omstridt, og urfolksinstitusjonene selv er ikke samstemte. Førsteamanuensis Leonie Pihama har argumentert for at moko kauae er «en rett for alle wāhine māori, ikke en rett for noen andre», og advart mot at ikke-māori som ønsker seg tatoveringen, viderefører en kolonial holdning til urfolks kultur, ifølge The Spinoff. Andre tā moko-utøvere mener i samme artikkel at det bør være opp til det enkelte hapū (slekt) og iwi (stamme) å vurdere om en person utenfra har vist tilstrekkelig respekt og tilknytning til å motta tatoveringen. Tilsvarende debatter finnes også rundt pe'a og malu i samoansk sammenheng.

Å nærme seg en levende tradisjon

Fordi tatau, tā moko og kākau er levende urfolkshandverk med egne beslutningsstrukturer for hvem som utfører dem og hvordan, dokumenterer institusjoner som Te Papa og Smithsonian at kunnskapen tradisjonelt føres videre gjennom slektsbånd og læreforhold mellom mestertatovør og lærling – ikke gjennom åpne kurs. Flere av kildene i denne artikkelen dokumenterer også levende utøvere i sine samlinger og utstillinger.

For historien til tatoveringskunst i andre deler av verden, se tatoveringskunst fra hele verden.