Tribal tatoveringer fra Polynesia er langt mer enn dekorasjon – hvert mønster kan bære historie, genealogi og identitet. Vi ser på opprinnelsen til tatau, den moderne gjenoppblomstringen av tradisjonen, og debatten om hvem som kan bære symbolene.
Innhold i artikkelen (6)
Urbefolkningens kunst på menneskets hud
Polynesiske tatoveringer er ikke bare dekorasjon. I kulturer uten skriftspråk fungerte mønstrene som en form for språk: de kunne markere genealogi, sosial status og tilhørighet, og var en måte å feste egen og families historie til kroppen på, ifølge Te Papa, Aotearoa New Zealands nasjonalmuseum.
Europeisk kolonisering og kristen misjonsvirksomhet fortrengte praksisen fra midten av 1800-tallet. Ifølge Te Papa døde de siste mennene som var tatovert med tradisjonell tā moko på 1920-tallet, mens kvinner fortsatte å motta moko utover det samme tiåret. Den moderne gjenoppblomstringen av tā moko krediterer museet blant annet samoanske praktikere, som delte sin tatau-kunnskap med maoriske utøvere.
I dag søker mennesker langt utenfor Polynesia disse tatoveringene, tiltrukket av den geometriske formen og den kulturelle betydningen bak symbolene. Det har også reist spørsmål om hvem som har rett til å bære dem – se avsnittet om kulturell appropriasjon lenger ned.
Ordet «tatovering» og de eldste sporene
Selve ordet «tatovering» stammer fra det tahitiske og samoanske tatau. Det ble kjent i Europa etter at James Cook dokumenterte praksisen under sine reiser i Polynesia på 1700-tallet, og det engelske «tattoo» ble lånt direkte fra det polynesiske ordet. De eldste kjente tatoveringsredskapene i regionen er om lag 2700 år gamle beinkammer funnet på Tongatapu i Tonga, datert av forskere ved Griffith University og Australian National University. Redskapene ble påført ved at kammen ble dyppet i pigment og banket inn i huden med en liten hammer – en teknikk som fortsatt brukes i tradisjonell tatovering i Stillehavet i dag. Du finner en bredere gjennomgang av tatoveringsstiler, inkludert tribal, i vår oversikt over tatoveringsstilarter.
Betydningen bak symbolene
Symbolenes betydning varierer mellom øykulturene, og en autentisk tatovering er sjelden et rent estetisk valg. I samoansk tatau bærer menns pe'a og kvinners malu motiver som ifølge Te Papas samling blant annet inkluderer nifo niho (haitenner), som forbindes med styrke og beskyttelse, og fa'amanu (spydspisser), som kan symbolisere tilknytning til familien og forberedelse til voksenansvar. I maorisk tā moko er spiraler på ansiktet og stråler på pannen tilbakevendende elementer i et formspråk som ifølge Te Papa er ment å fremheve den enkeltes ansiktstrekk og kan vise sosial status og genealogi, selv om den fulle betydningen av enkeltmotiver ikke alltid er entydig dokumentert. Det finnes ikke én felles symbolordbok for hele Polynesia – betydningen er knyttet til den enkelte øykulturen og familien som bærer mønsteret.
Kulturell appropriasjon og identitet
Etter tiår med fortrengning har både tā moko og tatau opplevd en gjenoppblomstring i Polynesia og blant diasporaen. For mange unge som ikke har vokst opp med språket eller de kulturelle tradisjonene, har det å oppsøke en tatovør og lære historien bak symbolene blitt en måte å knytte seg til egen kulturarv på.
Samtidig har den globale interessen for polynesisk-inspirerte tatoveringer skapt debatt om hvem som har rett til å bære dem. Puawai Cairns, leder for Māori-samlingen ved Te Papa, skiller mellom kulturell appropriasjon og kulturell anerkjennelse med to ord: «unqualified» og «unauthorised» – altså om bruken er ukvalifisert og ikke godkjent av kulturen den kommer fra. Flere maoriske tatovører tilbyr derfor kirituhi («hudkunst») til ikke-maorier: tatoveringer som er inspirert av tā moko-estetikken, men som ikke bærer den samme kulturelle og genealogiske betydningen som tā moko er forbeholdt maorier å bære.
Fra Polynesia til verden
I dag søker mennesker over hele verden polynesisk-inspirerte tatoveringer. Noen har familiær tilknytning til Polynesia, andre tiltrekkes av formspråket og symbolikken uten selv å tilhøre kulturen. Det har skapt både muligheter for polynesiske tatovører til å dele håndverket sitt, og etiske spørsmål om hvem som bør bære hvilke motiver.
Rådet fra Te Papa er at den som ønsker en tatovering inspirert av polynesisk kunst, bør oppsøke en kvalifisert tatovør fra kulturen og spørre om hva som er riktig å bære – fremfor å velge et motiv kun ut fra utseendet.
Mer enn huddekorasjon
Polynesisk tatoveringskunst har overlevd kolonial fortrengning og blir i dag videreført av en ny generasjon utøvere i Polynesia og i diasporaen. Historien viser at teknikken og symbolspråket har vart i minst 2700 år, og at praksisen har tilpasset seg nye tider uten å miste den kulturelle forankringen sin.
For mange bærere er tatoveringen et personlig uttrykk for identitet og tilhørighet. For andre er den først og fremst et håndverk og en kunstform som krever respekt for opprinnelsen – og for hvem som har rett til å bære hvilke mønstre.
Emner
