Hva er polynesisk tatovering — og hva betyr symbolene egentlig?

Tatovering som språk og kulturarv

Tatovering har en sentral plass i flere polynesiske kulturer, ikke som moteuttrykk, men som et visuelt system som kan vise avstamning, status og tilhørighet. Ordet «tatovering» kommer fra det polynesiske ordet «tatau», som kom inn i europeiske språk etter at James Cooks mannskap møtte tatoverte øyboere i Stillehavet på 1700-tallet.

Det finnes ikke én «polynesisk tatovering». Samoansk tatau, maorisk tā moko, hawaiisk kākau, tongansk tātatau og markesisk patutiki er egne tradisjoner med ulike teknikker, symboler og regler for hvem som kan bære dem.

Opprinnelse og historie

Tatoveringstradisjonene i Stillehavet er dokumentert av europeiske oppdagere fra slutten av 1700-tallet. Da James Cook og mannskapet besøkte Tahiti, Aotearoa (New Zealand), Tonga, Rapa Nui og Hawaii mellom 1769 og 1778, beskrev og tegnet de tatoverte øyboere, og ordet tatau fulgte med tilbake til Europa.

I samoansk kultur hadde tatoverere en presteliknende status og var knyttet til bestemte guddommer, ifølge Store norske leksikon. På Maori-øyene kunne tā moko-mønstre fortelle historier om en persons avstamning og slekt, i stedet for å være ren dekorasjon.

Betydning: myter og det kildene faktisk sier

Netthandel og tatoveringsblogger er fulle av lister som «skilpadde betyr langt liv» og «haitenner betyr beskyttelse». Slike faste symbol-til-betydning-tabeller mangler dekning i museums- og forskningskilder, og gjengis stort sett på nettsteder som selger tatoveringer.

For tā moko sier Te Papa, New Zealands nasjonalmuseum, at betydningen av de enkelte mønstrene er sammensatt og dels uklar. Australian Museum beskriver hvordan tā moko fungerte som en personlig «CV» på kroppen: venstre side av ansiktet viste farens historie, høyre side morens, og mønstrene ble tilpasset den enkeltes liv og slekt — ikke hentet fra en fast liste over motiver.

Det samme mønsteret går igjen i de andre tradisjonene: symbolene er personlige og leses av familien eller samfunnet rundt bæreren, ikke universelle koder. Det finnes derfor ingen tabell over hva et bestemt motiv «betyr» som er felles for alle polynesiske tradisjoner.

Fra fortielse til fornyelse

Flere av de polynesiske tatoveringstradisjonene ble fortrengt av kristne misjonærer på 1800-tallet og er siden gjenopplivet. Hawaiisk kākau var nesten et tapt håndverk før en fornyelse startet tidlig på 1990-tallet, blant annet ledet av utøveren Keone Nunes, ifølge University of Hawaiʻi at Mānoas forskningsguide.

Tā moko ble forstyrret av kolonitidens holdninger og misjonærinnflytelse fra midten av 1800-tallet; de siste mennene som ble tatovert i den opprinnelige tradisjonen, døde på 1920-tallet, ifølge Te Papa. Tongansk tātatau ble motarbeidet av misjonærer på 1800-tallet og har vært under gjenoppbygging siden slutten av 1990-tallet, med hjelp fra samoanske mestertatovører, ifølge Te Papas blogg. Den markesiske patutiki-tradisjonen ble forbudt av franske misjonærer etter at Frankrike tok kontroll over Marquesasøyene i 1842, men er siden tatt opp igjen av utøvere som Teíki Huukena, ifølge Casoar.

Ulike polynesiske tatoveringstradisjoner

Samoansk tatau utføres tradisjonelt for hånd av en tufuga tā tatau (mestertatovør) og omfatter «pe'a», en tatovering fra midje til knær for menn, og «malu», en tatovering på lårene for kvinner. Maorisk tā moko bruker meisler (uhi) til å skjære groper i huden — en teknikk beslektet med treskjæring — og var i sin klassiske form ansiktstatovering knyttet til status og avstamning, ifølge Te Papa.

Hawaiisk kākau (også kalt kākau uhi) ble dokumentert av europeiske oppdagere på slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet og viste avstamning, sosial rang og åndelig beskyttelse, ifølge University of Hawaiʻi at Mānoa. Tongansk tātatau er dokumentert siden minst 1640-tallet og handler om «fonua» — et begrep som rommer både land, identitet og tilhørighet, ifølge Te Papas blogg. Den markesiske patutiki-tradisjonen — der patu betyr å slå og tiki betyr bilde eller figur — ble utført av spesialiserte mestere (tuhuna patutiki) som en del av modningsriter og var forbundet med mana, åndelig kraft, ifølge Casoar.

Respekt og debatt — det du bør vite før du får en

Flere polynesiske stemmer har tatt til orde mot at personer uten tilknytning til kulturen tar polynesiske tatoveringssymboler ut av sin sammenheng. Te Kahautu Maxwell, maori-forsker ved University of Waikato, har omtalt tā moko som en av «de siste bastionene» som skiller maorier fra andre, og mener den bør beskyttes. Maorikvinnen Manu Neho har beskrevet det som støtende når personer utenfor kulturen ser bort fra den kulturelle prosessen rundt tā moko, ifølge samme kilde.

Er du ikke selv fra en av de polynesiske kulturene og vurderer en tatovering inspirert av dem, er det verdt å sette seg inn i hvilken tradisjon symbolene kommer fra og hvem som har rett til å bære dem. Reglene er ikke like i alle de polynesiske tradisjonene, og enkelte motiver og plasseringer er forbeholdt personer med den aktuelle avstamningen.

Fem tradisjoner, ikke én

Polynesisk tatovering er egentlig en samlebetegnelse for flere selvstendige tradisjoner — tatau, tā moko, kākau, tātatau og patutiki — som hver har sin egen historie, sine egne teknikker og sine egne regler for hvem som kan bære dem. Symbolene er sjelden universelle: betydningen ligger i personen, slekten og sammenhengen de bæres i, ikke i en fast liste over motiver. Se også gjennomgangen av tribal-tatoveringer i polynesisk kunst for mer om hvordan disse tradisjonene lever videre i dag.