Slik blir du mime: Kunsten om taus fortelling

Kunsten om det tause ordet

Det aller første jeg opplevde da jeg møtte mimen Henrik på et lite teaterrom i Oslo, var stilheten. Ikke den kjedelige stilheten som faller over en trøtt nattklubb omkring klokken tre, men en levende, oscillerende taushet som nærmest hadde sin egen pulsering. Henrik hadde sitt hvite ansikt rettet rett mot meg, og med bare et mikroskopisk løft av øyebrynet klarte han å formidle både lykke og litt skepsis. Jeg skjønte plutselig at jeg opplevde noe helt nytt — første møte med et menneske som prøvde å si noe helt uten å åpne munnen.

Mime er en kunstform som har eksistert i over tre hundre år, men som fremdeles holder seg relativt lite kjent utenfor teaterkretsene og noen få dedikerte fagfolk rundt omkring hele verden. Den stille fortelleren bruker utelukkende kroppen sin — ansiktet, armene, bena, hender, hele skjellettet — for å skape historier, følelser, scener og hele verden rundt seg uten en eneste stavelse eller naturlig lyd fra munnen. Det er som å tegne med lys på en helt mørk scene, bortsett fra at lysene er små og store bevegelser, kroppsholninger og intenst fokuserte ansiktsutrykk som gjør det mulig for publikum å forstå alt.

Når jeg spør Henrik hvorfor han valgte nettopp mime som sin kunstform og livsværk, svarer han at det var fordi han elsket å utfordre seg selv til å kommunisere på helt nye måter som mennesker sjelden prøver. Han sier at de fleste av oss bruker ord som en krykke, og at mime tvinger deg til å tenke mye dypere om hva du egentlig vil si og hvordan du kan si det. For Henrik handler mime om å returnere til menneskets opprinnelige språk — det som var før ord og tale fantes på jordisk.

Fra antikken til Marcel Marceau

Mime som kunstform er ikke oppfunnet i det fjortende århundre, slik mange mennesker tror, men har dype historiske røtter som går langt tilbake til det antikke Hellas og til det mektige Romerriket. De gamle teatermestere kalte mimen for en kunstner som kunne fortelle komplekse historier bare ved hjelp av kroppen sin og ansiktets uttrykk, uten å si noe som helst verbalt. I det antikke Roma var mime overraskende populært blant både høy og lav befolkning, og det var en kunstform som kunne forstås og tolkes av alle mennesker, uansett hvilket språk de snakket hjemme eller på gaten.

I Europa omkring sekstenhundre-tallet begynte mime å dukke opp igjen som en kunstform av betydning, særlig i Frankrike under kong Louis den fjortende og hans dommekringkrets. Den franske teaterkulturen på denne tiden var dypt fascinert av stiliserte bevegelser, pantomime og ikke-verbal kommunikasjon, og mime ble satt opp som en helt egen kunstform med sine egne strenge regler og tradisjoner. En av de viktigste mimene i europeisk teaterhistorie var Jean-Baptiste Molière, som brukte mime som et kraftig element i sine mange berømte komedier og teaterstykker.

I det tjuende århundre ble mime helt revolusjonert av den fransk-italienske mime Marcel Marceau, som utviklet mime til en helt ny form og kunstvirkeliglighet. Marceau oppfant blant annet den ikoniske karakteren Bip, en imaginær liten gutt som er en av de mest kjente mimefigurene i verden, og som fortsatt blir fremstilt av dyktige mimer i dag på scener rundt omkring. Etter Marceau ble mime en velkjent og anerkjent kunstform også utenfor Frankrike, og mange land verden rundt utviklet sine egne unike mimetradisjoner og stilarter.

Hva er mime egentlig?

Mime er enklest forklart som en kunstform hvor kunstneren bruker kroppen sin til å fortelle historier, uttrykke følelser og skape verden omkring seg uten å snakke. Det finnes mange typer mime — fra klassisk mime som er svært stilisert og nesten ballett-lignende, til mer moderne og realistisk mime som er nærmere improvisasjonsteater. Hva alle mimene har til felles, er at de bruker kroppen som sitt eneste språk for kommunikasjon med publikum.

En mime må være ekstremt bevisst på hver eneste bevegelse sitt eget ansikt, armene, hendene, bena og hele torsoet sitt. Når du ser en mime som på en imponerende måte skal presse seg inn mot en usynlig glassvegg, så er det ikke tilfeldig — mimeren har studert bevegelsen i minutiøs detalj og vet presist hvor hver enkelt muskel skal beveges. Mange mimer bruker hvit ansiktsmaling for å fremheve ansiktsutrykket sitt sterkt og for å gjøre små, delikate bevegelser mye mer synlige for publikum på lang avstand.

Mime er ikke det samme som pantomime, selv om ordene ofte blir brukt om hverandre. Pantomime er en dramatisk form for teater hvor skuespilleren spiller en rolle med hele kroppen, mens mime er en kunstform helt i seg selv med sine egne regler og tradisjoner. Mime fokuserer mer på det indre — menneskelige følelser, tanker og fantasier — mens pantomime ofte er mer fokusert på handlinger og på å få publikum til å le eller bli underholdt.

Kroppen som kunstinstrument

For en mime er kroppen det eneste instrumentet som finnes. Det betyr at hver eneste bevegelse, fra fingerspissene til tåspisser, må være presis, tilsiktet og fullt av mening. Henrik sier at nybegynnere gjør jobben vanskeligere for seg selv ved å tenke på bevegelsene isolert — de søker å løfte armen eller å bøye kneet som enkeltbevegelser, men en erfaren mime vet at alt må flyte fra det sentrale sølet som åndedrett og mental klarhet. En bevegelse som ser utslitt eller uoppmerksomhet ut på scenen, ødelegger hele illusjonen som mimeren har bygget opp.

Ansiktet er det viktigste området for en mime. Her utspilles hele dramaet — følelser, reaksjoner, tankeprosesser og overraskelser. En mime som kun bruker armene eller bena, men har et tomt ansikt, vil mislykkes fullstendig. Øynene er spesielt kritiske, fordi publikum ser øynene før de ser noe annet når de ser et menneske. En mime må kunne vise sorg, glede, frykt, sinne og forvirring med bare øynene — og så legge til resten av ansiktet for å fullendet følelsen. Mange mimer trener denne ferdigheten foran speil i timevis, daglig, for å perfeksjonere sitt sart og nyansert uttrykk.

Tall som forteller om mime

Mime har tusenvis av utøvere verden rundt, men er kanskje mest populært i Frankrike, Danmark og Japan. Her er noen interessante fakta og tall som viser hvor etablert denne kunstformen egentlig er rundt omkring.

Første øvelser for nybegynnere

Når du begynner med mime, starter du ikke med å lage en hel forestilling eller karakter. I stedet lærer du grunnleggende isolasjoner — det vil si å bevege en kroppsdel helt uavhengig av resten. Du øver på å bevege bare armene mens hodet og kroppen står helt stille, eller å bevege bare øynene mens resten av ansiktet er fryst. Dette høres enkelt ut, men er faktisk utrolig vanskelig fordi kroppen din er vant til å bevege seg som en enhet.

Den neste og veldig viktige øvelsen er å lage illusjon av usynlige objekter. Du skal for eksempel late som å åpne en dør, selv om det ikke er noen dør. Du skal finne den usynlige handtaket, lukke hånden rundt den, dreie på det og trekke. Bevegelsene må være helt presise og konsistente — hvis du «åpner døren» på ett sted i scenen, må du åpne den på nøyaktig samme sted senere, slik at publikum tror det faktisk er en dør der.

En spesielt viktig øvelse for nybegynnere er ansiktskontroll. Du må lære å holde ansiktet perfekt stille mens du gjør bevegelser med kroppen, eller omvendt — du lager reaksjoner i ansiktet mens kroppen er helt stille. Mange nybegynnere ler eller smiler ubevisst under øvelsene, noe som ødelegger hele illusjonen. Du må også lære å holde øynekontakten jevn og fokusert på et punkt i scenen, selv når du gjør komplekse fysiske bevegelser rundt omkring.

Hva du trenger for å begynne

Det fantastiske med mime er at du trenger veldig lite utstyr. Du trenger ikke trommer, strenger, noter eller noe annet dritt — du trenger bare deg selv. Men det finnes noen få ting som gjør livet lettere og som du bør ha før du starter. Først og fremst trenger du hvit ansiktsmaling eller «mime makeup». Dette er ikke samme som normalt teaterkosmetikk — det er mye tykkere og mer dekkende. En god tube hvit miming-makeup koster omkring en hundre til to hundre kroner og varer i lang tid.

Du trenger også sorte klær. Nybegynnere er ofte overrasket over hvor viktig dette er, men sorte klær gjør at ansiktet ditt og hendene dine «popper» ut fra scenen og blir mye mer synlige for publikum på lang avstand. Du trenger ikke noe spesielt fancy — sorte joggebukser, sort genser eller hvitt T-skjorte under er perfekt. Noen mimer bruker hvite hansker, men det er ikke nødvendig når du starter.

Du bør også ha en stor speil — helst ståspeil som går fra topp til tå — hvor du kan øve. Mye av mimelæring handler om å se seg selv og korrigere små detaljer som du ikke merker når du bare føler bevegelsene. Og til slutt trenger du musikk. Mime utføres ofte til bakgrunnsmusikk, og du bør ha musikk å øve til — enten klassisk musikk, jazz eller annen instrumental musikk som inspirerer deg.

Vanlige feil nye mimer gjør

Den aller vanligste feilen nye mimer gjør, er å være for rask. De beveger seg som om de har det travelt, og det ødelegger hele illusjonen. En erfaren mime vet at hver bevegelse skal være kald, bevisst og pausert. Hvis du skal late som å drikke fra en kopp, skal du bruke minst fem til ti sekunder på det — løft koppen langsomt, ta den til munnen, svelg, ta koppen ned igjen. Hastigheten gjør at publikum har tid til å registrere hver detalj og tro på at koppen faktisk eksisterer.

Den andre hyppige feilen er mangel på fokus og energi i ansiktet. Nybegynnere tenker ofte at de er ferdige når kroppen gjør det riktige, men ansiktet er fortsatt tomt eller slappet. Dette gjør at hele forestillingen blir kjedelig å se på. Du må konstant tenke på hva karakteren din tenker og føler, og la det vises i øynene, munnen og resten av ansiktet.

En tredje vanlig feil er å ikke holde seg konsistent. Hvis du skal pushe inn en imaginær vegg, må du alltid pushe fra samme stilling og med samme kraft, eller publikum merker at det ikke er en ekte vegg. Du må også huske hvor alle dine imaginære objekter befinner seg — hvis du åpner en dør på scenen, må den være på samme plass hele forestillingen.

Mimeleksikon: Ord og termer du må kjenne

Mime har sitt eget språk av teknikker og begreper som kan virke forvirrende for nybegynnere. Her er de viktigste ordene og uttrykkene som du vil høre igjen og igjen på mimelærerkurs eller blant erfarne mimer:

• Isolasjon: Teknikk hvor du beveger en kroppsdel helt uavhengig av resten, for eksempel bare armene eller bare hodet, mens resten er helt stille.
• Pantomime: En performativ kunstform hvor skuespilleren spiller en rolle med kroppen, ofte med handling og handling som fokus, og som kan være komisk eller dramatisk.
• Illusjon: Det å late som at du interagerer med noe som ikke er der, som å åpne dører, drikke fra kopper eller klatre trapper som ikke eksisterer.
• Kontrast: Teknikk hvor mimeren bruker plotte motstridende bevegelser eller følelser for å skape dramatisk effekt — for eksempel å bevege hodet fort mens kroppen går sakte.
• Karakterisering: Prosessen med å skape en særskilt karakter gjennom kroppsspråk, ansiktsutrykk og bevegelsesmønstre som er unik for den karakteren.
• Frys: Teknikk hvor mimeren blir helt stille på et presist øyeblikk, som ofte brukes for å markere overganger eller for å få publikum til å le.
• Transisjon: Bevegelsen fra en fysisk posisjon eller karakter til en annen, som må være helt glatt og kontrolert eller illusjonen brytes.

Mime og scenekunst i Norge

Norge har en liten men dyktig og dedikert minemiljø, særlig i Oslo. Her finnes det flere teaterskoler og mimelærere som tilbyr kurs for både nybegynnere og viderekommen studenter. Oslo Teaterakademi og Statens teaterhøgskole har begge programmer som inkluderer mime som en del av deres brede teaterundervisning. Men det finnes også private mimelærere og små teatergrupperinger som fokuserer utelukkende på mime og fysisk teater.

Bergen har også et og annet milemiljø, hovedsakelig knyttet til byen sin kulturelle tradisjon og teaterscene. Stavanger kommune støtter også kulturaktiviteter, og det er mulig å finne mimelærere der hvis du søker. Men det er ikke like stort og etablert som i Oslo. For de som bor mindre tettsteder, finnes det muligheter for å lære mime gjennom ungdomshus, kultursentre eller online-kurs med norske eller internasjonale instrktører.

Økonomi og varighet — hva du bør vente

Hvis du er seriøs om mime og ønsker å bli en dyktig utøver, bør du vite hva det koster og hvor lang tid det tar. Her er noen realiteter omkring økonomi og tidsinvestering for å nå et rimelig nivå.

Fra Bip til dine egne karakterer

Marcel Marceau sin Bip er kanskje den mest kjente mimefiguren i verden, og mange nybegynnere drømmer om å kunne spille Bip eller skape en egen ikonisk karakter like sterk. Bip er en liten, naiv og usikker gutt som opplever verden rundt seg med en blanding av nysgjerrighet og frykt — og publikum elsker ham fordi alle kan relatere til den lille usikkerheten hans.

For å skape din egen karakter, må du først bestemme deg for hva som er karakteristika hennes eller hans. Hvilken alder er karakteren? Hva er hennes eller hans oppbygning — tynn, tykk, muskuløs? Hvilke personlighetstrekk har karakteren? Når du har svaret på disse spørsmålene, begynner du å utvikle karakterens særegne kroppsspråk. Kanske karakteren din er stiv og nervøs, eller kanskje karakteren er løs og frigjort. Hver bevegelse skal reflektere karakterens personlighet.

Mange mimer kombinerer flere karakterer i en forestilling, noe som gjør at de må bytte mellom helt ulike måter å bevege seg og reagere på. Dette krever at du kan være veldig fleksibel og rask til å endre både kropp og ansikt. En erfaren mime kan bytte karakter på bare noen få sekunder og gjøre det helt unoticeable for publikum — det er som magikk å se på.

Hva som venter for mime som kunstform

Mime som kunstform står på en interessant veikryss for tiden. På en side er det mindre kjent og mindre populært enn det var for femti år siden — færre mennesker går på teater, og mime er ikke lenger en mainstream underholdningsform som det var i 1970-erne. På den andre siden ser vi en fornyet interesse for fysisk teater, dans og ikke-verbal kommunikasjon, særlig blant unge mennesker som ønsker å uttrykke seg på nye måter.

I Norge og andre skandinaviske land har mime også profitert av en bredere renessanse innen kunstformer som fokuserer på kropp og bevegelse. Circus, akrobatikk, kontakt-improvisasjon og andre fysiske kunstformer har blitt mer populært, og mime drar nytte av denne trenden. Det finnes også et økende antall street-mimer i byer rundt omkring verden, som bruker mime som en måte å tjene penger og underholder publikum på offentlige plasser.

I fremtiden vil mime sannsynligvis fortsette å utvikle seg og fusjonere med andre kunstformer — kanskje kombinert med digital teknologi, projeksjon eller musikk på nye måter. Men den fundamentale grunnsetningen — at et menneske kan fortelle en historie og uttrykke emosjon bare gjennom kroppen sin — det vil aldri endres. Mime handler om menneskelig kontakt og kommunikasjon på sitt mest primitive og direkte nivå, og det er noe som mennesker alltid har trengt og alltid vil trenge.

Slik starter du din mimejourney

Hvis du er interessert i å begynne med mime, er det første steget ditt å søke opp lokale ressurser der du bor. Hvis du er i Oslo, sjekk ut Teaterkunst-nettsidene eller ta kontakt med teaterskoler direkte for å spørre om de tilbyr mimelærere eller kurs. Hvis du bor mindre til steder, kan du sjekke ungdomshuset eller kultursentret ditt, eller søk online etter norske mimelærere som tilbyr virtuelle kurs.

Det andre steget er å kjøpe det minimale utstyret ditt — hvit makeup og sorte klær. Du behøver ikke å investere mye penger før du har forsikret deg om at mime faktisk er noe for deg. Men når du først starter, skal du sette av minst ti til femten timer per uke for øving, minst i starten. Mime læres ikke gjennom en time en gang i uken — det kreves regelmessig trening og dedikasjon.

Det tredje steget er det viktigste: vær tålmodig og snill med deg selv. De første ukene eller månedene vil føles ukomfortable og unaturlige. Du kommer til å le av deg selv, du kommer til å kjenne deg klumsete og du kommer til å tro at du aldri kommer til å lære dette. Men hvis du fortsetter, og hvis du tillater kroppen din tid til å lære, vil det gjøre et klikk en dag — og plutselig blir de tause bevegelsene dine så naturlige og kraftfull at publikum ditt glemmer at de ser et menneske på scenen og ikke et levende bilde fra verden rundt seg.