Slik tegner du figurer: Grunnleggende teknikk

Figurtegning er en ferdighet, ikke en gave

Å tegne mennesker virker ofte som en spesiell gave, men figurtegning er en ferdighet som kan læres gjennom øving. Ifølge Store norske leksikon gjorde kunstnere som Leonardo da Vinci (1452–1519) anatomiske studier for å forstå kroppen bedre, ofte i hemmelighet for å unngå straff. Albrecht Dürer arbeidet hele livet med å studere menneskekroppens proporsjoner, inspirert av Jacopo de Barbari. Proporsjoner, det vil si størrelsesforholdet mellom delene, er sentralt for hvordan en figur oppleves visuelt. Ifølge Store norske leksikon er proporsjon et forhold mellom størrelser der forholdet mellom tilsvarende verdier er konstant. Enten du tegner realistiske mennesker eller stiliserte figurer, starter arbeidet ofte med enkle grunnformer og et rammeverk.

Tegning av mennesker handler først og fremst om å se forholdet mellom delene. En erfaren tegner tegner ofte hovedlinjer først, legger på volumene rundt dem, og fyller inn detaljene etterpå. Når du forstår at en figur er bygget opp i lag — først struktur, så form, så detaljer — blir hele prosessen mindre skremmende. Det er akkurat som å bygge et hus: først fundamentet, så veggene, så dekorasjonen.

Proporsjoner: Størrelsesforhold i figurtegning

Når du tegner figurer, er proporsjoner et viktig begrep. Alle gjenstander og kropper er satt sammen av deler, og størrelsesforholdet mellom disse påvirker helhetsinntrykket. Kunstnere som Albrecht Dürer studerte menneskekroppens proporsjoner systematisk, og resultatene kulminerte i verk som Adam og Eva. Atle Urdal brukte tilnærmet naturalistisk figurtegning i sine malerier, der fargevalgene skapte en motsetning mot ikke-naturalistiske farger. Når du tegner, kan det være nyttig å tenke på figuren som bygget opp av enkle geometriske former og å sammenligne størrelsen på ulike kroppsdeler med hverandre.

En annen viktig del av proporsjoner er å finne midtlinjen i komposisjonen. Hvis du tegner en strek fra øverst på hodet ned til føttene, ligger midtlinjen omtrentlig i midten av figuren. Dette hjelper deg med å plassere skuldre, hofter og ledd riktig i forhold til hverandre, slik at figuren ser balansert ut selv i ulike stillinger.

Ansiktet: Uttrykk og proporsjoner

Ansiktet er den delen av hodet som gir individet størst identitet, og det kan uttrykke følelser gjennom muskulaturen. Når du tegner ansiktet, er det nyttig å legge merke til hvordan små endringer i proporsjoner gir ulike karaktertrekk. Tegn gjerne enkle hjelpelinjer for å plassere øyne og andre trekk på samme høyde, og studer referansebilder for å se hvordan ansiktet endrer seg med uttrykk.

Øyne er ofte det viktigste trekket i en tegning. Tegn først den hele formen av øyeskjellene, og legg deretter til iris og pupill. Små hvite flekker som gjenspeiler lys gjør øyet levende. Nesen er ofte vanskeligst å tegne naturlig, så mange begynner med en enkel linje ned midten og små streker på sidene. Munnen plasseres i nedre del av ansiktet, og små justeringer i formen endrer uttrykket sterkt.

Skjelett som rammeverk: Slik bygger du kroppen

En vanlig tilnærming i figurtegning er å bygge kroppen opp fra enkle linjer og former. Begynn med en lett skisse som viser ryggradens retning og plasseringen av hode, skuldre, hofter og ledd. Deretter tegner du enkle volumer rundt dette rammeverket, for eksempel sylindre for armer og bein. Først når proporsjonene og holdningen stemmer, legger du til detaljer og finere linjer. Denne metoden gjør det lettere å korrigere feil underveis og sikrer at figuren står riktig i forhold til seg selv.

Når du har rammeverket på plass, tegner du volumene rundt det. En arm kan tenkes som en sylinder, et lår som en kjegle og en fot som et flatere prisme. Tegn enkle former rundt hver leddlinje for å angi musklenes størrelse. Etter at du har tegnet disse grunnformene, tegner du ytterkantene og sletter hjelpelinjene. Nå har du en figur som ser proporsjonal ut og som har den holdningen du ønsker. Denne metoden — rammeverk først, så volumer, så detaljer — er grunnlaget for de fleste figurtegninger.

Proporsjoner i kunsthistorien

I kunsthistorien har proporsjoner vært studert av både leger og kunstnere. Ifølge Store norske leksikon ble Albrecht Dürer ansporet til å arbeide med akttegning og studere menneskekroppens proporsjoner av Jacopo de Barbari. Disse studiene fortsatte han hele sitt liv, og med Adam og Eva (1507) kulminerte resultatene av hans studier av menneskekroppens proporsjoner, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon gjorde også Leonardo da Vinci anatomiske studier, og med renessansen ble antikkens dogmer kullkastet av banebrytende anatomer som Andreas Vesalius (1514–1564), grunnleggeren av den moderne anatomien.

Hender og føtter: De glømte delene

Hender og føtter er ofte utfordrende å tegne fordi de har mange ledd og komplekse former. En god metode er å starte med enkle grunnformer: tegn håndflaten som et rektangel og fingrene som lange sylindre før du legger til detaljer. Tommelen kommer ut fra siden av håndflaten, ikke fra toppen. For føtter kan du begynne med en enkel form som en flat trekant eller en rotert L-form fra siden, og deretter plassere tærne. Øv deg på å tegne hender og føtter i ulike vinkler og holdninger; gjentakelse gjør at du raskere ser proporsjonene.

Siden føtter er både glemt og lite praktisert av nybegynnere, må du bruke ekstra tid på dem. Tegn mange tegninger av bare hender og føtter før du tegner hele figurer igjen. Det virker kjedelig, men det er den eneste måten du blir virkelig god på disse delene. Bruk referanser av egne hender og føtter i speilet, eller finn fotografier som viser ulike vinkler.

Perspektiv og romfølelse: Dybde på papiret

For at en figur skal se ut til å befinne seg i et rom, ikke flat på papiret, er det nyttig å tenke på perspektiv. En figur som står langt unna, bør ha mindre detaljer og mindre hode enn en som er nærme. Når figuren vendes i en vinkel, vil den siden som peker bort fra betrakteren, se mindre ut enn den som vender mot. Skyggelegging bidrar også til å gi volum; mørkere toner på baksiden og lysere på forsiden skaper dybde. Tegn det du ser, ikke det du tror du vet, og bruk referanser for å kontrollere vinklene.

Linjeperspektiv påvirker også hvor høyt på sidene av figuren du tegner detaljer. Hvis figuren er i en vinkel der halvparten av ansiktet vender bort, skal den bortvendte siden tegnes mindre enn den fremvendte. Øynene blir mindre eller vinklet annerledes på den siden. Dette virker komplisert, men hvis du tenker på at du tegner det du faktisk ser, blir det lettere. Mørkere skygger på baksiden av figuren og lysere skygger på forsiden gjør at figuren ser ut som den har volum og dybde, ikke som at den ligger flat på papiret.

Utstyr og materialer du faktisk trenger

Her er det grunnleggende utstyret som gjør figurtegning enklere:

• Blyant og papir: En myk blyant og kvalitetspapir som tåler visking er alt du trenger for å komme i gang.
• Viskelær: Et godt viskelær lar deg slette hjelpelinjer og justere proporsjoner underveis.
• Linjal: Nyttig for å tegne rette hjelpelinjer og sjekke proporsjoner i begynnelsen.
• Referanser: Bruk fotografier, speil eller levende modeller. Å tegne etter observasjon av virkelige mennesker er grunnlaget for figurtegning.

Vanlige feil som nybegynnere gjør

Nybegynnere har en tendens til å tegne deler av kroppen i feil størrelse i forhold til hverandre, for eksempel et for stort hode eller for korte armer. Et annet vanlig problem er å plassere ledd og lemmer i vinkler som ikke følger kroppens naturlige anatomi. Mange tegner også øyne for små eller for langt fra hverandre, og hender som mangler struktur. For å unngå dette, sjekk proporsjonene ofte mot ditt rammeverk av hjelpelinjer, og bruk referansebilder for å se hvordan kroppen faktisk ser ut i ulike stillinger.

En annen feil er å tegne armene som stikker ut fra feil sted på kroppen. Armene skal starte fra skuldrene, ikke fra midten av brystet. Skuldrene skal være brede nok i forhold til hodet for at figuren skal se naturlig ut. Ben som er krummet eller som kommer ut av hoften i rare vinkler er også vanlig; husk at beina skal komme rett nedover fra hoften når du lærer. Tegn hendene store nok og med tydelig struktur, ikke som små sekker.

Stilarter: Fra realisme til stilisering

Ulike tegnestiler bruker proporsjoner på ulike måter. Ifølge Store norske leksikon arbeidet Albrecht Dürer med idealiserende proporsjoner inspirert av renessansens humanisme. Atle Urdal brukte derimot tilnærmet naturalistisk figurtegning sammen med ikke-naturalistiske farger, slik at fargene skapte en spesiell effekt. Uansett stil du velger, er det lurt å først lære grunnleggende proporsjoner og anatomi. Du kan ikke utvikle en god personlig stil hvis du ikke forstår hva en menneskekropp ser ut som under overflaten.

Realistisk tegning bygger på observasjon av faktiske størrelsesforhold. Stiliserte uttrykk, som karikaturer eller abstrakte former, bevisst overdriver eller forenkler trekk for å skape effekt. Start med å studere grunnleggende proporsjoner og anatomi, og bruk deretter denne kunnskapen til å skape din egen stil.

Anatomiens historie

Ifølge Store norske leksikon var en av oldtidens mest fremtredende anatomer Galenos fra Pergamon (130–201 evt.), men hans lære baserte seg på dyrestudier og var misvisende. Først på 1300-tallet begynte man å undersøke menneskekroppen ved disseksjoner, ifølge Store norske leksikon, og i renessansen gjorde kunstnere som Leonardo da Vinci anatomiske studier i hemmelighet. Med Andreas Vesalius (1514–1564) begynte man å oppgi de gamle tradisjonene og erstatte dem med direkte studier ved disseksjonsbordet, ifølge Store norske leksikon. I Norge ble anatomi et universitetsfag etter 1811, og Michael Skjelderup ble den første professoren i anatomi og holdt sin første forelesning 23. januar 1814, ifølge Store medisinske leksikon.

Øving og progresjon: Hvordan bli bedre raskere

Konsistent øving er viktigere enn lange, sjeldne økter. Tegn med et mål hver gang, for eksempel å mestre en bestemt kroppsdel eller en vinkel. Bruk referanser – fotografier, speilbilder eller levende modeller – og tegn samme motiv flere ganger for å legge merke til hva du misforstår. Gjentakelse styrker både observasjonsevnen og motorikken. Sammenlign tegninger du laget for en uke siden med nye arbeider, så ser du tydeligere hvor du har forbedret deg.

Det som skiller den som tegner av og til fra den som blir virkelig god, er konsistens og fokus. En som tegner litt hver dag, blir som regel bedre enn en som tegner svært mye én gang i blant. Tegn fra referanser til du er trygg på det du gjør, selv profesjonelle bruker referanser hele tiden. Fotografer dine egne hender og føtter, bruk speilbilder av deg selv, eller finn bilder du liker. Tegn samme figur flere ganger fra samme referanse, og legg merke til hvilke detaljer du tegner annerledes hver gang. Det forteller deg hvilke deler du ikke helt forstår ennå.

Dine første skritt — begynn i dag

Start med enkle øvelser. Finn et bilde av en person og tegn først et enkelt rammeverk med linjer som viser ryggraden og leddenes plassering. Tegn deretter enkle volumer rundt rammeverket, og legg til detaljer til slutt. Gjenta denne prosessen flere ganger i uken. Når du kjenner deg trygg på det grunnleggende, kan du fokusere på ett område av gangen – for eksempel ansikter, hender eller kroppsholdninger. Hver tegning lærer deg noe nytt, selv om resultatet ikke blir perfekt.

Etter den første uken har du blitt tryggere på det grunnleggende og vet hvor du sliter mest. Begynn deretter å fokusere på ett område som er vanskelig: kanskje ansikter, eller hender, eller holdninger i kroppen. Tegn mange tegninger av bare det området denne uken. Hvis du sliter med ansikter, tegn mange ansikter fra ulike vinkler og uttrykk. Hvis du sliter med holdninger, tegn mange figurer i ulike dynamiske posisjoner. Husk at hver tegning du tegner – selv den som ser vanskelig ut – lærer hjernen din noe verdifullt. Det finnes ingen bortkastet praksis i tegning. Så begynn i dag, tegn dine første figurer, og se hvor du ender om noen måneder.