Smalsporbanen — hvordan fungerer den?

Når toget blir mindre, men eventyrene blir større

En smalsporet jernbane er en togbane med mindre avstand mellom skinnene enn normalspor. Normalspor på norske hovedlinjer har 1 435 millimeter sporvidde, mens smalspor i Norge historisk er bygget med 750, 1 000 eller 1 067 millimeter, ifølge Store norske leksikon. Den smalere sporvidden krevde mindre plass, tillot skarpere kurver og gjorde det billigere å bygge jernbane i bratt og vanskelig terreng.

Smalsporbaner ble bygget fra 1860-tallet for å knytte mindre samfunn og industristeder til resten av landet uten kostnaden ved en fullskala normalsporbane. Ved århundreskiftet 1900 utgjorde smalsporet over halvparten av det norske jernbanenettet, men i dag er de aller fleste av disse linjene enten bygget om til normalspor eller lagt ned – det som er igjen, drives som museumsbaner.

Teknologien bak de små sporene

En smalsporet bane bygger på samme prinsipp som normalsporlinjer, bare i mindre målestokk. Den smalere sporvidden gjorde det mulig å bygge med skarpere kurver og smalere skjæringer og tunnelprofiler, noe som krevde mindre grunnarbeid og sparte betydelige byggekostnader, særlig i fjellrikt terreng. Lokomotiver og vogner kunne også bygges mindre og dermed billigere, ifølge Store norske leksikons artikkel om jernbanedirektør Carl Abraham Pihl, som var smalsporets fremste talsmann i Norge.

Den samme kurvaturen som gjorde smalsporet billig å bygge, er også grunnen til at farten fortsatt er lav på museumsbanene i dag. På Setesdalsbanen bruker toget rundt 26 minutter på den åtte kilometer lange strekningen mellom Grovane og Røyknes i Vennesla kommune i Agder.

Historien som formet Norges småbaner

Jernbanedirektør Carl Abraham Pihl (1825–1897) var smalsporets fremste talsmann i Norge og fikk gjennomslag for at store deler av det tidlige jernbanenettet ble bygget med 1 067 millimeter sporvidde. Systemet ble internasjonalt kjent som CAP-spor etter initialene hans, og lignende smalsporsystemer ble senere bygget i blant annet Canada, Japan, New Zealand, Russland og India. Striden om sporvidde i Norge endte i 1898, da Stortinget vedtok at Bergensbanen skulle bygges med normalspor – begynnelsen på slutten for smalsporet her hjemme.

Setesdalsbanen mellom Kristiansand og Byglandsfjord åpnet i 1896 og er et typisk eksempel: en smalsporbane bygget for å knytte et innlandsdistrikt til kysten uten kostnaden ved normalspor. Thamshavnbanen i Trøndelag hadde 1 000 millimeter sporvidde og var en av verdens første vekselstrømsjernbaner – kong Haakon VII fikk æren av å kjøre toget ved åpningen i 1908. I dag er det bare tre smalsporbaner igjen i drift i Norge – deler av Setesdalsbanen, deler av Tertitten (Urskog-Hølandsbanen) og Thamshavnbanen – ifølge Store norske leksikon. Alle tre drives i dag som museumsbaner av entusiaster, museer og jernbaneklubber.

Tall og trender

Ved århundreskiftet 1900 utgjorde smalsporet over halvparten av det norske jernbanenettet: 1 081 av totalt 1 988 kilometer var 1 067 mm smalspor, mot 815 kilometer normalspor og 92 kilometer med enda smalere 750 mm tertiærbaner, ifølge Store norske leksikon. I dag er bare tre av disse linjene fortsatt i drift som museumsbaner: Setesdalsbanen, Tertitten og Thamshavnbanen.

En helt annen opplevelse

Farten er lav sammenlignet med vanlige tog, og det gir bedre tid til å oppleve landskapet toget går gjennom. På museumsbaner som Tertitten kjører togene med kullfyrte damplokomotiver fra forrige århundre, og turen er tenkt som en reise tilbake i tid snarere enn rask transport.

Driften er i stor grad avhengig av frivillige. Vest-Agder-museet samarbeider med Setesdalsbanens Venner om å holde damptogene på Setesdalsbanen i gang, og museet understreker at det ikke hadde vært mulig å kjøre damptog uten den frivillige innsatsen. Tertitten tilbyr i tillegg besøk for skoleklasser og barnehager ved siden av de vanlige togturene.

Det MiA selv forteller om Tertitten

MiA – Museene i Akershus omtaler Tertitten (Urskog-Hølandsbanen) som Norges eldste museumsjernbane, med tre driftsklare damplokomotiver samtidig – det eneste stedet i landet med så mange operative damplokomotiver på én gang.