Tatoveringer i arbeidslivet: fra tabu til akseptert norm

Hvordan holdninger til tatoveringer har endret seg

For bare et par generasjoner siden var tatoveringer forbundet med sjøfolk, fanger og militærmenn, og en person med synlige tatoveringer kunne ha vanskelig for å få en vanlig jobb på et kontor. I dag har både endrede kulturelle normer og en yngre arbeidsstyrke gjort at situasjonen har endret seg markant.

Mange arbeidsgivere er i dag mer opptatt av resultatene av arbeidet enn av hvordan den ansatte ser ut. En programmerer med tatoveringer leverer den samme koden som en programmerer uten, og en advokat med tatoveringer er ikke mindre kompetent enn en advokat uten. Flere bedrifter har også innført mer uformelle kleskoder de siste tiårene, noe som har gjort synlige tatoveringer mindre relevant i seg selv.

Det finnes likevel unntak. I enkelte tradisjonelle bransjer — blant annet jus, medisin og bankvesen — kan det fortsatt oppleves som et fortrinn å dekke til synlige tatoveringer i møter med klienter, selv der det ikke foreligger noe formelt krav om det.

Etterspørselen har også endret seg med alderen på kundegrunnlaget: en tatovør som NRK intervjuet i forbindelse med en studie fra Universitetet i Bergen, forteller om økt pågang fra personer i 30–40-årene det siste tiåret, mens kunder over 50 år oftere velger mindre og enklere motiver.

Hvem aksepterer tatoveringer og hvem gjør det ikke?

Hvor akseptert synlige tatoveringer er, varierer i praksis mer fra arbeidsplass til arbeidsplass enn den følger et fast mønster for hele bransjer. Kreative bransjer og teknologibedrifter har sjelden et formelt reglement som regulerer tatoveringer, mens arbeidsplasser med mye kunde- eller pasientkontakt oftere har retningslinjer for hvordan ansatte skal fremstå.

Ifølge HR Magasinet kan en arbeidsgiver be en ansatt dekke til tatoveringer i arbeidstiden dersom det er en reell forretningsmessig grunn — for eksempel høy kundekontakt — men ikke kreve at tatoveringen fjernes permanent. Et slikt krav må dessuten gjelde likt for alle ansatte, uavhengig av kjønn.

Bransjer med direkte kunde- eller pasientkontakt, som bank, helsevesen og enkelte deler av offentlig forvaltning, er derfor de som oftest har et konkret reglement for synlige tatoveringer, mens det motsatte gjerne gjelder i bransjer uten fast kundekontakt. Hvor langt et slikt reglement kan gå, avgjøres til syvende og sist av arbeidsgivers styringsrett — se neste avsnitt.

Tatoveringer og loven — hva er beskyttet, og hva kan arbeidsgiver bestemme?

Tatoveringer og annen fysisk fremtoning er ikke et eget diskrimineringsgrunnlag i norsk lov. Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 lister opp kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder som vernede grunnlag — utseende og tatoveringer er ikke nevnt.

Det samme gjelder arbeidsmiljøloven kapittel 13, som i tillegg til grunnlagene i likestillings- og diskrimineringsloven verner mot diskriminering på grunn av politisk syn og medlemskap i arbeidstakerorganisasjon. Heller ikke her er utseende eller tatoveringer et eget vernet grunnlag.

Fordi tatoveringer ikke er nevnt i loven, faller spørsmålet i utgangspunktet inn under arbeidsgivers styringsrett — retten til å lede, fordele og kontrollere arbeidet, blant annet gjennom instrukser om antrekk og fremtoning. Ifølge Arbeidstilsynet må slike krav likevel være saklig og forsvarlig begrunnet i virksomhetens behov, og ikke vilkårlige eller basert på irrelevante hensyn.

Et unntak er der selve tatoveringen er knyttet til et vernet grunnlag — for eksempel et religiøst eller etnisk symbol. Da er det tilknytningen til religionen eller etnisiteten som er beskyttet, ikke tatoveringen i seg selv, og en arbeidsgiver som forbyr nettopp det symbolet kan komme i konflikt med loven.

Praktisk guide — hva bør du gjøre?

Den som planlegger en synlig tatovering og er usikker på hvordan den vil påvirke jobben, bør først tenke over plassering. En tatovering på låret eller overkroppen er ikke synlig i vanlig arbeidstøy, mens en tatovering på underarmen, hendene eller nakken er vanskelig å skjule uten spesialklær.

Det kan også være nyttig å snakke uformelt med kolleger eller overordnede om holdningene til tatoveringer på arbeidsplassen — for eksempel ved å spørre hva de tenker om tatoveringer generelt, uten å knytte spørsmålet til egne planer. Det gir en indikasjon på hvor mye rom det faktisk er.

Har man allerede en synlig tatovering og er bekymret for hvordan den blir mottatt, kan klær eller sminke brukes som en midlertidig løsning mens man erfarer hvordan arbeidsplassen reagerer, snarere enn som en permanent nødvendighet.

Har arbeidsplassen et skriftlig reglement om synlige tatoveringer, er det uansett reglementet — ikke hva som oppfattes som vanlig i bransjen for øvrig — som avgjør hva som kan kreves, jf. gjennomgangen over av arbeidsgivers styringsrett.

Konkrete regler: Politiet og Forsvaret

Enkelte uniformerte etater har egne, konkrete regler for synlige tatoveringer. Politiet innførte høsten 2024 nye uniformsregler som forbyr tatoveringer i ansiktet og på hodet, og som krever at tatoveringer eller piercinger som kan oppfattes som støtende — for eksempel politiske, religiøse, seksuelle eller voldelige symboler — dekkes til i tjeneste. Lokal ledelse vurderer den enkelte saken i dialog med den ansatte, ifølge Politiforum. Forsvaret har et vesentlig mer tilbakeholdent regelverk, men også her er tatoveringer i ansiktet ikke tillatt, og tatoveringer som kan virke støtende skal dekkes til i uniform — avgjørelsen ligger hos den enkelte avdelingssjef. «Det er helt bevisst at vi ikke har laget noe detaljert og strengt regelverk for dette», sa sjefssersjant Rune Wenneberg i Forsvaret til Forsvarets forum.

Fremtiden for tatoveringer i arbeidslivet

Trenden er klar: tatoveringer blir stadig mindre stigmatisert i norsk arbeidsliv. Generasjonen som nå kommer inn i arbeidsstyrken, har i stor grad vokst opp med tatoveringer som normalt, og mange har selv tatoveringer.

Det juridiske bildet er likevel mer nyansert enn at «det ikke lenger er et problem»: tatoveringer er ikke et eget vernet diskrimineringsgrunnlag, og arbeidsgivers styringsrett gir fortsatt rom for å stille krav til synlige tatoveringer i bransjer og stillinger med mye kunde- eller pasientkontakt. Den som planlegger en synlig tatovering, bør derfor sjekke arbeidsplassens eget reglement snarere enn å anta at bransjenormen automatisk gjelder.