Varme ørkener dekker 13–14 prosent av jordens overflate, og tempererte ørkener ytterligere 4 prosent av landarealet, ifølge Store norske leksikon. Denne oversikten dekker fem av verdens arealmessig største ørkener, fra Sahara til Antarktis.
Kort fortalt
Innhold i artikkelen (7)
- Ørkenen: Planetens mest ekstreme miljø
- 1. Sahara: Verdens største varmørken
- 2. Kalahari: Ørkenen som mest består av steppe og savanne
- 3. Gobi: Asias kalde ørken
- 4. Den arabiske ørken: Oljerik sandhavsørken
- 5. Antarktis: Verdens største ørken — etter definisjonen
- Ørkener i endring: Klimakrisen og menneskelig innvirkning
Ørkenen: Planetens mest ekstreme miljø
Ørkener er blant de mest ekstreme miljøene på jorden. Temperaturen kan svinge mellom sterk dagvarme og nattefrost, nedbøren er svært sparsom, og både dyr og planter må tilpasse seg knapphet på vann. En ørken defineres vanligvis ut fra nedbør: områder med mindre enn 250 millimeter nedbør i året regnes som ørken, mens 250–500 millimeter regnes som halvtørt, ifølge Store norske leksikon.
Varme ørkener dekker 13–14 prosent av jordens overflate, og tempererte ørkener ytterligere 4 prosent av landarealet, ifølge samme kilde. Etter denne definisjonen er faktisk Antarktis verdens største ørken — mer om det nedenfor. Listen under dekker fem av de arealmessig største ørkenene, fra Saharas glødende sanddyner til Antarktis' snø- og isdekte platå.

1. Sahara: Verdens største varmørken
Sahara er verdens største varmørken og dekker over ti millioner kvadratkilometer. Ørkenen strekker seg omtrent 5800 kilometer fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst, med en gjennomsnittlig bredde på 2000–2500 kilometer, og dekker deler av ti land: Marokko, Algerie, Tunisia, Libya, Egypt, Sudan, Tsjad, Mauritania, Mali og Niger, i tillegg til Vest-Sahara, ifølge Store norske leksikon.
Sahara er ikke bare sand — det meste av ørkenen er et flatt platå av grus og steinete sletter uten vegetasjon, omtrent 300 meter over havet. Temperaturforskjellene er store: sommertemperaturer over 50 °C er vanlig i sentrale strøk, mens temperaturen kan falle under null grader om natten og om vinteren. De sentrale delene får under 50 millimeter nedbør i året, enkelte østlige områder under 5 millimeter, ifølge samme kilde.
2. Kalahari: Ørkenen som mest består av steppe og savanne
Kalahariørkenen dekker rundt 900 000 kvadratkilometer, hovedsakelig i Botswana, med mindre deler i sørøstlige Namibia, Angola og nordlige Sør-Afrika, på en høyde mellom 900 og 1500 meter over havet. Til tross for navnet er det meste av Kalahari ikke sanddyner, men steppe og savanne — egentlig ørken finnes bare i de midtre og sørvestlige delene, ifølge Store norske leksikon. Området har et rikt dyreliv, blant annet sebra, sjiraff, løve og elefant, og har vært hjemsted for urfolket san i tusenvis av år; mange san lever i dag i faste landsbyer og kombinerer tradisjonelle levesett med jordbruk, turisme og håndverk.
3. Gobi: Asias kalde ørken
Gobi ligger i Øst- og Sentral-Asia og strekker seg over store deler av Mongolia og den kinesiske regionen Indre Mongolia. Ørkenen danner en bue på omtrent 1600 kilometer øst–vest og 500–1000 kilometer nord–sør, med et totalareal på rundt 1,3 millioner kvadratkilometer, ifølge Store norske leksikon. I motsetning til en sandørken består Gobi mest av grus og stein på et kalksteinsplatå dannet for rundt 65 millioner år siden, men i sørvest ligger blant annet Badain Jaran-dynene, som med opptil 500 meters høyde regnes som verdens høyeste faste sanddyner.
Gobi er en temperert ørken med et ekstremt kontinentalt klima: vintertemperaturen kan falle til –40 °C, mens sommeren kan by på over 45 °C. Årsnedbøren varierer fra 70 millimeter i vest til 200 millimeter i nordøst, delvis som snø om vinteren, ifølge samme kilde. Området ligger i regnskyggen av Himalaya og det tibetanske platået.
Gobi har vært viktig for paleontologien siden en amerikansk ekspedisjon ledet av Roy Chapman Andrews på 1920-tallet fant de første kjente dinosauregg og fossiler av Velociraptor der, ifølge Scientific American.
4. Den arabiske ørken: Oljerik sandhavsørken
Den arabiske ørken dekker store deler av den arabiske halvøy, med et samlet areal på 2 330 000 kvadratkilometer over Saudi-Arabia, Jemen, Qatar, Oman, Jordan, Syria og Irak, ifølge Store norske leksikon. Det meste av dette er Rub' al-Khali — «den tomme fjerdedel» — en sand- og steinørken i sør på rundt 650 000 kvadratkilometer, en av verdens største sammenhengende sandhav.
Ørkenen har store forekomster av olje, fosfor og svovel, og oljeutvinningen på den arabiske halvøy har gjort regionen til en av verdens viktigste energieksportører, ifølge samme kilde.
5. Antarktis: Verdens største ørken — etter definisjonen
Etter den vanligste vitenskapelige definisjonen av ørken — mindre enn 250 millimeter nedbør i året — er Antarktis faktisk verdens største ørken. Kontinentet dekker rundt 14 millioner kvadratkilometer, og på det høytliggende innlandsplatået faller det sjelden mer enn 250 millimeter nedbør i året, nesten utelukkende som snø. Langs kysten kan det derimot komme 600–1800 millimeter snø årlig, ifølge Store norske leksikon.
Antarktis er det kaldeste, mest forblåste og tørreste kontinentet på jorden, og inneholder 90 prosent av all is på kloden. Den laveste temperaturen som noen gang er målt på jorden, –89,2 °C, ble registrert ved den russiske Vostok-stasjonen i 1983, ifølge samme kilde. At et kontinent dekket av is regnes som ørken, illustrerer hvordan definisjonen — knapphet på nedbør, ikke varme — avgjør hva som kalles ørken.
Ørkener i endring: Klimakrisen og menneskelig innvirkning
Flere av verdens ørkener er i endring. Mellom 2015 og 2019 gikk minst 100 millioner hektar sunt og produktivt land tapt hvert år globalt — et areal på størrelse med dobbelt så mye som Grønland — ifølge FNs konvensjon mot ørkenspredning (UNCCD). I Afrika sør for Sahara alene har 163 millioner hektar blitt degradert siden 2015, ifølge samme kilde.
Gobi er et eksempel på en ørken i vekst: den brer seg utover blant annet på grunn av klimaendringer og menneskelig arealbruk, noe som har fått Kina til å sette i gang et storstilt gjenplantingsprogram («Den grønne mur») siden slutten av 1970-tallet, ifølge Store norske leksikon.






