Vindsurfing og kitesurfing bruker begge vinden som drivkraft, men skiller seg tydelig i utstyr, vindbehov og læringskurve. Se forskjellene side om side, med kilder fra Store norske leksikon og Norges Seilforbund.

Kort fortalt

Vindsurfing i OL
Vindsurfing (brettseiling) har vært olympisk gren for menn siden 1984 og for kvinner siden 1992, ifølge Store norske leksikon.
Kiting i OL
Kiting fikk sin olympiske debut med Formula Kite under Paris 2024.
Kitelinjer
En kite styres med en styrestang festet til fire linjer som typisk er rundt 20 meter lange, ifølge Store norske leksikon.
Vind for kiting
Kiteskolen Kitesurfing.no på Jæren oppgir at kitene de bruker flyr best i vind på 5–15 meter i sekundet.
Norges Seilforbund
Både vindsurfing og kiting er organisert under Norges Seilforbund, som har nær 25 000 medlemmer totalt, ifølge Store norske leksikon.
Innhold i artikkelen (6)
  1. To sporter, ett element: vinden
  2. Vindsurfing — kontroll og eleganse
  3. Kiting — kraft og kontroll
  4. Utstyr, vind og læringskurve side om side
  5. Tall og fakta
  6. To sporter som utfyller hverandre

To sporter, ett element: vinden

Vindsurfing og kitesurfing er begge vannsporter som bruker vinden som drivkraft, men de gjør det på fundamentalt forskjellige måter. I vindsurfing balanserer utøveren på et brett og styrer et fast seil festet til en mastestav og en bom, mens kiting bruker en stor, bevegelig kite som styres med en styrestang festet med linjer til en sele rundt hoftene, ifølge Store norske leksikon. Begge idrettene krever balanse, fokus og respekt for vind og vann, men de skiller seg tydelig i utstyr, vindbehov, læringskurve og sikkerhetsrutiner.

Både vindsurfing og kiting er populære vanninnsatser som kombinerer eventyr og teknikk
Både vindsurfing og kiting er populære vanninnsatser som kombinerer eventyr og teknikk

Vindsurfing — kontroll og eleganse

Vindsurfing oppsto på vestkysten av USA på 1960-tallet, ifølge Store norske leksikon, og har siden utviklet seg til en etablert seilsportgren med egne klubber og konkurranser. Utøveren styrer et fast seil festet til en mastestav og en bom, og retning og fart bestemmes ved å vinkle seilet mot vinden og forskyve kroppsvekten. Nybegynnere bruker gjerne større, mer flytende brett med mindre seil for enklere balanse, og de fleste opplever en bratt læringskurve de første timene før balansen sitter. Med trening kan utøvere oppnå høy fart og utføre hopp og manøvrer, og disiplinen har vært en olympisk gren for menn siden 1984 og for kvinner siden 1992, med iQFOiL som gjeldende brettklasse i OL fra Paris 2024.

Annonse

Kiting — kraft og kontroll

Kiting er en nyere idrett: brødrene Bruno og Dominique Legaignoux konstruerte den første kiten i 1984, men den kunne ikke styres, mens Robby Naish startet produksjon og salg av kiteutstyr i 1996, ifølge Store norske leksikon. Utøveren styrer en stor kite med en styrestang festet med fire linjer, typisk rundt 20 meter lange, til en sele rundt hoftene, og et innebygd sikkerhetssystem gjør at kraften kan frigjøres raskt dersom kontrollen mistes. Mange opplever at det første «aha»-øyeblikket kommer raskere enn i vindsurfing, men selve kiteflygingen må øves inn på land før utøveren i det hele tatt tar den med på vannet. Idretten fikk sin første olympiske opptreden med Formula Kite i Paris 2024, og både vindsurfing og kiting er i Norge organisert under Norges Seilforbund.

Utstyr, vind og læringskurve side om side

De to idrettene skiller seg tydelig i utstyr og teknikk. Vindsurfing bruker et fast seil festet til brettet via en mastestav og en bom, og kraften styres gjennom seilvinkel og kroppsvekt — det gir jevn, kontinuerlig kontroll, men et større og tyngre utstyrsoppsett å frakte og rigge. Kiting bruker en løs kite i luften, styrt med en styrestang og linjer, og kraften kan justeres eller frigjøres raskt via et innebygd sikkerhetssystem, noe som gjør utstyret mer kompakt, men krever mer respekt for kreftene som er involvert. Vindsurfing har tradisjonelt en brattere innledende balansefase på brettet, mens kiting krever grundig øving av kitekontroll på land før utøveren i det hele tatt går ut i vannet. Begge idrettene er avhengige av stabil vind — Kitesurfing.no oppgir 5–15 meter i sekundet som ønsket vindstyrke på Jæren, en av Norges mest kjente lokasjoner for begge sportene. En mer utfyllende sammenligning av hva som passer best for akkurat deg, finnes i Vindsurfing eller kiting — hva passer best for deg?.

Annonse

Tall og fakta

Norges Seilforbund, som organiserer både vindsurfing og kiting i Norge, har nær 25 000 medlemmer totalt på tvers av alle seilsportgrener. Kiteskolen Kitesurfing.no på Jæren oppgir at kitene de bruker, flyr best i 5 til 15 meter i sekundet. Linjene på en kite er typisk rundt 20 meter lange. Vindsurfing ble olympisk øvelse for menn i 1984 og for kvinner i 1992, mens kiting fikk sin olympiske debut med Formula Kite i Paris 2024. Aktiviteten på sjøen øker: ifølge Redningsselskapet doblet antallet kajakker i Norge seg fra 80 000 til 170 000 mellom 2012 og 2018, samtidig som flere driver med vannsport som kiting.

To sporter som utfyller hverandre

Vindsurfing og kiting konkurrerer mindre enn de utfyller hverandre: mange som driver med den ene idretten, lærer seg etter hvert også den andre, ettersom de stiller ulike krav til vind, utstyr og teknikk. På dager med ustabil eller kastevind velger flere kiting, mens jevn, stabil vind egner seg godt for vindsurfing.

Nybegynnere i begge idrettene anbefales å ta et introduksjonskurs hos en klubb tilknyttet Norges Seilforbund, som kan vise praktisk hvordan hver idrett oppleves og hvilket utstyr som passer, før man eventuelt investerer i eget.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor klatring & ekstremsport. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →